Kapittel 1
Det har nå gått to år. To år med falske navn og falske smil. To år med å gå videre og glemme og fokusere på å overleve i en verden med varulver, vampyrer og mye mer. Og ingen mennesker tror de er ekte, så jeg kan ikke snakke med noen om dem. To år siden jeg gikk inn på mine foreldre som ble myrdet av veldig menneskelignende vampyrer. Jeg er veldig smart i dårlige situasjoner. Jeg har vært i kampsportklasser og gymnastikk siden jeg var en liten jente, men begynte ikke å bli god på det før fem måneder før foreldrenes død. Jeg har nettopp flyttet til en by som heter Sølvpil.
Jeg begynner på Sølvpil videregående skole i morgen. Eller, jeg antar om tre timer. Jeg sover ikke mye. Jeg har ikke klart det. Vampyrene vil virkelig ha meg av en eller annen grunn. Jeg har hørt at varulvene vil ha meg slik at de kan hjelpe meg, men jeg kan ikke stole på noen eller noe. Jeg bor i en hytte tre mil inn i skogen ved siden av Sølvpil by. Så jeg bør sannsynligvis glemme søvn på dette tidspunktet og ta turen inn til byen. Jeg har tenkt på å kjøpe en bil. Men hvis jeg kjøper en bil, må jeg signere papirer som fører til at navnet mitt blir registrert, og dermed legger igjen spor til hvor jeg er.
Jeg forlater huset og låser opp.
Jeg begynner min tre mil lange spasertur til skolen når jeg hører den fryktelige raslingen av blader som setter nervene mine på kanten.
Så, av alle ting å høre, hører jeg et grynt og knasende bein. Som betyr én ting. "Varulv."
"Å kom igjen!" roper jeg høyt og kaster hendene i været, da denne varulven har fulgt etter meg i tre dager nå.
Ulven hopper ut fra bak de gigantiske blåbærbuskene med sikte på å lande på meg. Fra det jeg har sett, vil han ikke ha meg død. Men han vil ha meg av en eller annen grunn. Jeg flyttet veldig lat til siden litt da han landet og begynte å sirkle rundt meg og prøvde å bestemme mitt neste trekk.
"Kom igjen, Mr. Menneske-Ulv-ting. Jeg må komme meg til skolen. Det er en tre mil lang spasertur, og jeg vil hate å starte min første dag som senior på Sølvpil og komme for sent."
Ulven bare ser på meg og så ser han på ryggen sin som om han sier hopp på.
"Ja, det kommer ikke til å skje. Du får potene dine på meg, et menneske. Som kjenner hemmeligheten din. Og hva stopper deg fra å drepe meg? Kom igjen, jeg rømte så vidt fra to vampyrer i går kveld som i utgangspunktet er mennesker med ekstra fart og, ehm, et ønske om blod. Jeg er ikke sikker på om jeg har energien til å håndtere deg akkurat nå. For ikke å snakke om de to andre guttene som jeg antar er varulver og som er med deg og som burde ta på seg noen klær hvis de vil være på eiendommen min."
Jeg hører to gisp og "åh, hun er god." Og så knasende, poppende og brekkende bein.
Begge ulvene hopper ut fra buskene bak meg. Jeg lar meg ikke affisere av dem og begynner å plukke en haug med blåbær.
"Kan dere bare la være. I dag er mammas bursdag. Jeg kan ikke besøke graven jeg laget for henne uten kroppen hennes, fordi de sannsynligvis tok kroppene; de dumme vampyrene leter sannsynligvis fortsatt etter meg." Jeg- jeg burde egentlig ikke gå på skolen sier jeg med et hint av tristhet i stemmen, men svelger raskt ned tristheten og husker at jeg blir sirklet av to varulver og det som må være deres alfa.
Ulven som først fant meg. Alfaen. Klynker når jeg viser svakhet.
"Wow, ikke tar ulver fordel av svakhet og går for drapet i det øyeblikket? Du klynker som om du bryr deg om hvordan jeg har det. Spesielt du! Jeg peker på den større, helt hvite ulven. Hvis du er alfaen til varulvene, burde du skamme deg over jaktferdighetene dine fordi jeg, en overparanoid og ubrukelig menneskelig kvinnelig, har oppdaget deg og bare ikke ønsket å møte et stort, skummelt beist som deg helt ennå." Varulven i spørsmålet ser bare på meg med et nesten kjærlig uttrykk, noe som er rart. Kanskje han elsker å drepe meg eller noe." Øynene hans blir store når han innser at jeg vet når han først fant meg.
"Du kan være stille og snikende, men jeg nekter å dø helt ennå. Jeg planlegger å fullføre mitt siste år på videregående først. Så kan du komme etter meg. Bare la meg få mitt siste år. Det er noe mamma ville ønsket. For jeg mister det sakte men sikkert. Jeg har blitt jaget fra California til et sted midt i skogen i Idaho av vampyrer og varulver som kjemper om hvem som får meg først; det åpner ørene mine litt og gjør meg mer oppmerksom på fare og død rundt hvert hjørne. Nå, vær så snill, jeg må gå." sier jeg og forsøker å gå forbi, men de to andre ulvene blokkerer meg og ser på meg med nesten nysgjerrighet og empati.
De begynner å dytte meg med snutene sine mot deres alfa.
Jeg tenker raskt og gjør en baklengs salto ut av ringen deres. Hodene deres følger meg, og de ser alle på meg med sjokk skrevet over ansiktene.
"Det er fint å være proff i turn!" roper jeg mens jeg rømmer.
Jeg løper så fort jeg kan. Men jeg vet at jeg ikke kan løpe fra en ulv, langt mindre en varulv som er på størrelse med en hest.
Så jeg kommer til det nærmeste treet og løper opp det litt, så griper jeg tak i en lavthengende gren og heiser meg opp til neste og neste, til jeg er for høyt oppe til at de kan nå meg i ulveform.
Alle tre sirkler rundt treet jeg er i. De ser på meg med store øyne av og til. Alfa-ulven, som er en ren hvit ulv, ser på de andre og så på meg, og en av de svarte ulvene tar av og går bak et tre. Jeg vet nå hva han gjør, han skal forvandle seg til menneskeform. Den andre ren hvite og den kullsvarte ulven blir værende som ulver og en begynner å klore på treet og klynke, prøver å overbevise meg om å komme ned. Mens den rene hvite sitter og stirrer på meg med et ulvesmil. Og et nesten kjærlig blikk.
Jeg hører så en veldig dyp mannestemme som sender en svak skjelving nedover ryggen min. Han skal prøve å bruke sin sjarm på meg. Det kommer ikke til å fungere. Jeg ler av meg selv høyt. Den andre ulvens smil blir enda bredere.
Så snakker han, fortsatt kommer ut fra bak treet mens han tar på seg buksene.
"Layla, vær så snill å kom ned. Vi er ikke her for å skade deg. Vi vil hjelpe deg. Flokken vår har alltid jobbet rundt mennesker i hemmelighet og har aldri skadet noen, du har ingenting å frykte, vær så snill å kom ned, kjære." sier han, stemmen dryppende av forførelse.
"Nei, jeg tror jeg bare blir her oppe. Det er ganske koselig her oppe uten to overgrodde ulver og nå en varulv som prøver å bruke sjarmen sin på meg. Det fungerer ikke på meg. Har aldri gjort det, og vil aldri gjøre det."
"Åh, det fungerer, jeg trenger bare å være mer overbevisende." sier han mens han slipper buksene og ber meg komme ned igjen.
Den rene hvite ulven knurrer til fyren.
"Øh, nå er det et dobbelt nei. Jeg føler ikke for å bli voldtatt av en kåt varulv. Jeg velger livet, tusen takk."
Uttrykket hans går fra selvsikker til horrifisert på to sekunder.
"Nei, jeg uh Layla, jeg ville ikke gjort det. Jeg ville blitt drept." sier han den siste delen stille.
"Hvorfor droppet du da buksene? Takk gud for oppfinnelsen av undertøy." sier jeg med sarkasme.
"Hvordan ignorerer du varulvevnen min? Ingen mennesker kan motstå den."
"Jeg er ikke sikker, vampyrer kan ikke få meg til å gjøre det de vil. Varulver kan ikke få meg til å gjøre det de vil. Helvete, mennesker kan ikke få meg til å gjøre det de vil. Jeg gjør det jeg vil, når jeg vil, og når det passer meg. Pluss, det holder meg trygg. Vanligvis når en overnaturlig som dere bruker evnene sine, er resultatet ikke bra, og jeg føler ikke for å dø ennå. Jeg skal overleve. Om jeg må være på flukt hele livet. Jeg vil overleve. Det er det foreldrene mine ville ønsket."
"Vel, jeg er enig med deg. Du bør aldri gi opp overlevelsesånden din. Den har holdt deg i live så lenge. Men jeg beklager, men du er tryggere med meg." sier han, og jeg innser plutselig at den andre ulven som klorte på treet er borte.
Jeg kjenner plutselig et stikk i nakken. Og føler et par sterke armer rundt meg. Jeg ser bakover for å se synderen, gud! Hvorfor må de se så hete ut?
Jeg slipper ut en frustrert grynt.
"Det siste jeg sier før alt blir mørkt. Jeg er lei meg, mamma og pappa. Jeg feilet. De tok meg. Jeg ser dere snart. De kommer til å drepe meg, jeg vet det. Jeg føler meg så bundet til noe mykt, jeg innser at det er den rene hvite ulven, den eneste som ikke viste menneskeformen sin."