Kapittel seks: Smerte er smerte
Kapittel 6: (redigert)
Jeg våknet med litt kvalme i dag, og for å være ærlig, det var skikkelig kjipt. Jeg pusset tennene og tok en rask dusj. Jeg gikk ned trappen og begynte med frokosten. Da jeg var ferdig, plasserte jeg alt på et brett og tok det med til mammas soverom.
Da jeg åpnet døren, fikk jeg øyekontakt med mamma. Der satt hun og så ut av vinduet sitt. Jeg banket forsiktig for å få oppmerksomheten hennes. Hun smilte og vinket meg inn.
"Det er lenge siden. Jeg savner å være ute," sukket hun. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle henne at hun en dag skulle komme seg ut, men da ville jeg bare gi tomme løfter.
"Vi savner det alle, men det beste du kan gjøre nå er å beundre det og forestille deg dagen du kan gå ut igjen," sa jeg mens jeg helte te i koppen og rakte den til henne.
Hun tok imot med et smil. "Takk," sa hun. "Du har rett, det beste jeg kan gjøre er å beundre det til tiden min er omme," innså hun.
"Mamma, ikke si det. Tiden din er ikke over snart, du er i live og frisk, og jeg håper du er i live og frisk i lang tid," håpet jeg.
"Jeg må være en byrde for deg, liggende til sengs og ikke kunne hjelpe deg. Det er greit å være sint på meg, det er tross alt min skyld at du ble tvunget til å-," jeg avbrøt henne.
"Du har sagt nok, mamma," sa jeg mens jeg fortsatte å ordne maten på tallerkenen. Jeg liker ikke å snakke om fortiden min, og det kommer jeg aldri til å gjøre.
"Beklager, jeg skulle ikke ha startet," så hun trist ut.
"Mamma, uansett hva, ikke tro at det at du er syk er grunnen til at jeg tok min beslutning. Jeg tok min beslutning fordi jeg ville det," sa jeg og smilte til henne. "Du, mamma, er det beste jeg noen gang har hatt, og jeg ville aldri byttet deg ut, aldri," sa jeg til henne.
"Du burde dra dit en gang til," ba hun.
"Jeg skal dra, men ikke nå," sa jeg ærlig.
"Ok," droppet hun emnet mens vi satt sammen og spiste frokost.
Jeg tok på meg skoene og ropte til mamma om at jeg skulle dra, før jeg gikk ut døren og gjorde meg klar for jobb.
Jeg gikk til alfaens herskapshus og tok et dypt pust før jeg faktisk gikk inn. Jeg gikk inn jevnt. Tidligere hadde jeg sprayet en hel flaske parfyme på meg selv for å dekke over babyens lukt, og hjerteslagene er fortsatt svake og kan bare høres når man lytter nøye, så jeg er trygg for nå.
Jeg begynte å gjøre jobben min uten å si et ord til de andre tjenestepikene, ikke et eneste smil. Jeg var sint, og det å være her gjør meg kvalm. Jeg gikk opp til alfaens rom. Jeg visste at han ikke var der, så jeg gikk inn og begynte å gjøre jobben min. Snart åpnet døren seg, og djevelen selv kom inn. Han stirret på meg før Lilly stormet inn etter ham.
"Hva gjør denne her?" spurte hun meg. Ansiktet mitt holdt samme uttrykk.
"Jeg skulle akkurat gå," sa jeg monoton. Ærlig talt, selv for meg var ordene mine som is, de hadde ingen følelser i det hele tatt.
"Du har fortsatt mot til å vise deg etter anklagen din mot min partner," stirret hun. "Du er virkelig skammelig. Ikke rart pappa dro." Det var det som fikk meg til å klikke. Jeg snudde meg mot henne på et øyeblikk og grep henne i kragen, kvelte henne. Jeg var i ferd med å begynne å dra i håret hennes også.
Øynene mine ble dødelige, og det er egentlig alt. Det er tre ting jeg ikke tåler: ett, ord mot mamma, to, min fortid, og tre, mitt ufødte barn. Og hun visste dem alle. Denne backstabbing bitch.
"Du bør passe på hva du sier, for du vil angre på at du sa noe," sa jeg mørkt. Hun ristet i frykt og nikket enig med meg.
Jeg grep kosten min og gikk ut av rommet, kanskje jeg burde ha slått henne med den. Jeg så mot alfaen og la merke til hans urolige uttrykk, men jeg kunne ikke se lenge nok til å finne ut hva det var.
Jeg gikk ned trappen og fortsatte å fullføre alt arbeidet, da alfaens yngste søster kom inn og stønnet. Jeg har møtt henne noen ganger, og la meg fortelle deg, hun er en annen historie, og sannsynligvis den eneste personen i alfaens familie som er ganske åpen. Og snakker mest med meg. Men i dag var det annerledes. Hun ga meg et stygt blikk og gikk opp trappen. Vel, jeg bryr meg ikke. Det er ikke som om de siste dagene var noe bedre uansett.
Dagen nærmet seg slutten, og de menneskene jeg trodde jeg var nær, føltes fjerne. Vel, det er virkeligheten. Jeg gikk ut, sa farvel og ned gaten. Det begynte å regne, men det spilte ingen rolle.
Jeg gikk ned fortauet uten å se noe sted. Jeg snublet over den ujevne bakken og begynte å falle. Men noen grep armen min, og for å være ærlig, var jeg takknemlig. Jeg så opp og så gyldne øyne og et lite smil.
"Er du ok?" spurte mannen, og akkurat i dette øyeblikket ville jeg falle på knærne. Så flaut.
Ansiktet hans fanget oppmerksomheten min, og en plutselig følelse strømmet gjennom meg. Denne følelsen, jeg føler at jeg har sett ham før. Hvem var han?