Kapittel fem: En svak hjerterytme
Kapittel 5:
Jeg gikk nedover veien. Det regnet kraftig. Jeg stoppet og så opp på den mørkegrå himmelen. Jeg mistet veien for en stund siden. Nå vet jeg ikke hvor jeg står i øyeblikket. Morsomt, ikke sant?
Regnet falt på ansiktet mitt, og dekket tårene som rant fra øynene mine. Men det betyr ikke at jeg ikke kunne føle dem. Hver tåre var smertefull.
Etter en stund fant jeg retningen igjen og gikk hjemover, mens tilbakeblikk fra tidligere raste gjennom hodet mitt. Er dette hva smerte føles som? Er dette hva det føles som å bli avvist? Jeg vil ikke ha det lenger.
Nøklene mine klirret da jeg åpnet døren. Jeg trådte inn, gjennomvåt og kald. Da jeg lukket døren, hørte jeg mors svake stemme fra soverommet.
Jeg gikk til rommet hennes, og tvang frem et smil. Jeg ville ikke at mor skulle føle smerte på grunn av meg. Men jeg klarte ikke å opprettholde fasaden, hun hadde allerede sett rett gjennom den i det øyeblikket jeg kom inn i rommet.
"Jenta mi, hva er galt?" spurte hun med sin rolige og beroligende stemme.
Jeg smilte mens tårene rant fra øynene mine. Jeg ville ikke bryte sammen, men jeg klarte ikke å holde det inne. Så det var det jeg gjorde. Jeg gråt.
Jeg la ansiktet mitt på fanget hennes mens jeg gråt. De dempede gråtene mine stilnet, men tårene økte. Mor klappet hodet mitt beroligende og hvisket trøstende ord. Det føltes godt, men jeg var i for mye smerte til å innse det.
"Vennen min, hva er i veien?" spurte hun med et glimt av smerte i øynene.
"Mamma, han avviste meg. Han gjorde det så vondt," begynte jeg å gråte igjen ved mine siste ord.
"Hvem avviste deg, vennen min? Hvorfor?" spurte hun såret.
En klump formet seg i halsen min, og jeg var tørst, og hjertet mitt klemte seg sammen i smerte.
"Min sjelevenn, mamma, han avviste meg og sa at jeg forførte ham. Jeg visste ikke at Lilly var ment for ham i det hele tatt, og han fikk det til å virke som om jeg gjorde alt dette med vilje," hikstet jeg. "Og det verste av alt, mamma, han tok det fra meg. Han tok det fra meg," sa jeg og brøt sammen igjen. "Vær så snill, ikke vær sint på meg, mamma," sa jeg mens jeg så på uttrykket hennes.
"Å kjære, jeg er ikke sint, bare skuffet, og det er ikke alt, jeg er sint på hvordan en slik person kan eksistere. Men ikke bekymre deg, vennen min, vi har hverandre. Vi trenger ingen andre," sa hun, og jeg var enig. Hun har rett. Folk er bare hovedårsaken til smerte. Hovedårsaken til lidelse.
Og jeg vil ikke tillate meg selv å lide mer. "Hva skal du gjøre med det?" spurte hun meg. Jeg så på henne forvirret.
"Med hva?" spurte jeg i misforståelse.
"Hva skal du gjøre med graviditeten din?" spurte hun.
"Hvilken graviditet?" spurte jeg.
"Å, du vet det ikke, du er gravid, og jeg kan høre den svake hjerteslag, kan ikke du?" Akkurat da hørte jeg det. Hvordan kunne jeg ha gått glipp av det? Hvordan kunne jeg ikke ha følt det?
"Mamma, jeg vil ikke at han skal vite det! Jeg vil ikke at babyen min skal gå gjennom det samme som jeg gikk gjennom," ba jeg. Mamma løftet sine skjøre hender skjelvende og rørte ved ansiktet mitt.
"Ikke bekymre deg, du kan bare dekke det til med parfyme, men det vil være vanskelig å skjule det for alltid. De siste to månedene av graviditeten din vil jeg sende deg bort, og du vil komme tilbake etter at babyen er født, så vil vi holde henne skjult. Borte fra din sjelevenn, borte fra de onde menneskene i denne verden," lovet mamma. Jeg nikket, og vi snakket litt mer for å prøve å glemme dagen i dag.
Etter noen timer med prat sovnet mamma, og jeg, jeg gikk til rommet mitt og la meg ned for å prøve å få litt hvile. Men alt jeg kunne gjøre var å stirre opp i taket. Jeg la hånden min på magen og sukket. Jeg tenkte på hva som ville skje med babyen min og meg, og til slutt sovnet jeg mens jeg lyttet til den svake og langsomme hjerteslag, som brakte meg fred.