Kapittel to: Bursdag verdt å angre på (Pt 1)
Kapittel 2: Del 1
En banking på døren vekket meg. Jeg satte meg opp og sa søvnig et svakt kom inn.
"Gratulerer med dagen til deg. Gratulerer med dagen til deg. Gratulerer med dagen kjære Colleen. Gratulerer med dagen til deg." Lillian kom inn syngende.
Jeg kunne ikke annet enn å smile. Selv om mamma ikke er frisk, er hun alltid ved min side. Gjennom godt og vondt. Hun er min beste venn.
"Awww, takk." sa jeg til henne og ga henne en klem.
"Du fortjener det." hun smilte og klemte meg tilbake. Vi satt der et øyeblikk. "Okei. Kom igjen. Vi skal ut. Vi må få deg klar for i kveld." sa hun og forvirret meg.
"Hva skjer i kveld?" spurte jeg henne.
"Bursdagsfesten din selvfølgelig. Og du kan ikke si nei, fordi jeg har jobbet med den i flere dager nå." sa hun. "Og hvem vet, kanskje du finner din sjelevenn!!" hvinte hun. Jeg smilte.
Å finne min sjelevenn ville være en drøm som gikk i oppfyllelse. Men jeg vil ikke håpe for mye. Du vet aldri hva slags sjelevenn du kan få. Men forhåpentligvis vil min sjelevenn elske og verdsette meg, for alltid.
"Okei, vi kan dra. Men vent, jeg må dusje og ta meg av mamma." sa jeg leende. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg ganske lykkelig i dag.
Jeg kom meg ut av sengen da Lillian sa at hun hadde arbeid å gjøre. Jeg hoppet inn i dusjen under det varme rennende vannet. Da jeg var ferdig med å dusje og kle på meg, gikk jeg inn på mammas rom med en bolle mat, klar til å mate henne.
Jeg satte meg ved hennes side og ristet henne forsiktig våken. Øynene hennes flakket opp da hun smilte mot meg. "Gratulerer med dagen, engel." smilte hun. De ordene hadde en slik effekt på meg at jeg selv ikke kunne annet enn å gråte hele tiden. Uansett hvor ille ting ble med henne, sa hun alltid at hun elsket meg, ønsket meg gratulerer med dagen og ga meg kjælenavn.
"Takk mamma." sa jeg takknemlig. "Det er frokost mamma, du må spise, vær så snill?" sa jeg. Jeg hjalp henne opp å sitte og blåste sakte på maten for å gjøre den kjølig nok for henne å spise.
Etter at jeg var ferdig med mamma, ga jeg henne medisinen hennes og fortalte henne at jeg skulle ut. Hun sa bare vær forsiktig og ha en fin fest. Jeg smilte da jeg gikk ut av rommet hennes.
En banking gjenlød gjennom huset da jeg hentet vesken min. Jeg gikk til døren, og Lillian sto utenfor, engstelig og utålmodig.
"Klar? Okei, la oss dra." hun trakk i armen min uten å gi meg en sjanse til å svare. Vi kom til bilen hennes og jeg festet setebeltet. Hun kjørte av gårde mot min verste fiende. Kjøpesenteret.
Det hadde gått 2 timer siden vi kom hit, og jeg hadde kjøpt nok. Føttene mine verket og en hodepine var på vei. "Kan vi dra nå?" spurte jeg min shopaholiker-venn.
"Ja, ja vi er ferdige nå slutt å sutre.." vi kom til bilen og kjørte av gårde til huset mitt. Lillian svingte inn i oppkjørselen.
"Du må sove nok og så om tre timer gjøre deg klar, jeg henter deg klokka seks, hvordan høres det ut?" spurte hun meg. Jeg nikket i aksept og gikk inn i huset mitt, lukket døren bak meg.
Jeg gikk opp til mammas rom, og ristet henne våken, spurte om hun trengte noe. Hun ba bare om vann, og jeg ga det til henne. Da jeg var ferdig der, gikk jeg til soverommet mitt. Jeg slapp handleposene på det tregulvet og slepte føttene til sengen min, og falt ned i den.
Wow, jeg kan ikke tro at jeg er atten. Jeg kan finne min sjelevenn, få en familie og gjøre ting. Wow. Jeg flyttet litt høyere opp mot puten min og smilte.
Mens jeg så opp i taket begynte jeg å undre. Hva om min sjelevenn avviser meg fordi de tenker dårlig om mamma? Nei, jeg vil ikke la det skje. Jeg ville valgt mamma over min sjelevenn uansett, fordi hun har vært min livsstøtte. Selv nå, uansett hvor syk hun er.
Jeg fortsatte å tenke og tenke og tenke. Og spørsmålene mine tok aldri slutt. Sakte begynte øynene mine å lukke seg og åpne seg, ikke i stand til å holde dem åpne, sovnet jeg til slutt.
Ja! Kapittel 2! håper du likte det!
Ikke glem å kommentere og stemme på historien! ❎
-Rama