Kapittel 1
Astrids perspektiv
Jeg brøt ut i kaldsvette igjen, og blunket bort restene av marerittene mine. "Enda en dårlig drøm?" sa Celeste og så på meg med medlidenhet i øynene, men jeg sa ingenting. Jeg kunne ikke.
Det var ikke som om det var noe mer å si. Hun kjente allerede mønsteret.
Jeg har et forferdelig mareritt.
Jeg våkner skremt, og så trøster hun meg, eller i hvert fall prøver.
Til slutt kan jeg knapt huske noe fra drømmen.
I dag var intet unntak.
"Det kommer til å gå bra," smilte hun. Jeg trodde henne ikke. Hvordan kunne jeg når jeg hadde hørt det samme om og om igjen de siste atten årene?
Ikke når vi bodde i en bygning som knapt hadde et tak over hodene våre.
"Jeg har fått en jobb, så jeg burde kunne skaffe litt matrester. Hva vil du ha til middag?" sa hun og smilte til meg.
"Ingenting, la oss bare spare opp til å få et bedre—" Et skrik hørtes i det fjerne, og avbrøt meg.
Jeg tok et skritt tilbake.
Jeg følte kroppen vibrere, jeg visste allerede hva dette var.
"Astrid," ropte Celeste, jeg kunne allerede høre panikken i stemmen hennes selv om hun prøvde å være modig. "Jeg trenger at du løper."
Jeg ristet på hodet selv om hun ikke kunne se meg da hun sto med ryggen til meg. "Det er ingen sjanse for at jeg lar deg kjempe mot dem alene!"
"Vær så snill!" Hun ropte og så på meg med tårer i øynene. "Det er bedre at de tar en av oss og den andre overlever. Jeg lover å finne deg når jeg kommer ut." Hun smilte til meg.
Det var en løgn.
Vi visste begge at når romvesenene tok et menneske, var det slutt...
"LØP!!!" På kommando begynte beina mine å bevege seg av seg selv mens jeg prøvde å komme meg ut derfra så fort jeg kunne.
Jeg følte tårene strømme fritt fra øynene mine. Slik forlot jeg mitt eneste familiemedlem i hendene på de monstrene.
Jeg kvalte tilbake hulkene som truet med å slippe ut.
Jeg måtte være stille nok, ellers ville de høre meg.
De ville finne meg. Og da ville det å forlate søsteren min være til ingen nytte.
Ved den tanken følte jeg hjertet slå hardt mot ribbeina mine. Realiseringen slo meg, og skyldfølelsen snek seg inn.
Jeg forlot henne, jeg sviktet henne. Jeg stoppet opp og så tilbake.
Jeg skulle ikke ha forlatt henne selv om hun sa det, jeg skulle ha blitt.
Vi lever sammen
Holder sammen
Og dør sammen.
Det har alltid vært vårt motto.
Jeg kvalte tilbake hulkene og så på den tomme veien.
Ikke et eneste menneske var her. Alle var enten døde eller tatt som slaver.
**
Jeg sukket og så opp mot himmelen. Det var mørkt nå, mest sannsynlig flere timer siden de invaderte stedet vårt. Jeg kunne føle kroppen vibrere av frykt.
Hva om de fortsatt var der? Hva om de ventet på meg? Da jeg nærmet meg den nå stille bygningen, ba jeg til himmelen, hvis det virkelig var noen der, at jeg ikke fant søsterens kropp der. I det minste ville det bety at hun var i live og tatt til fange.
Jeg kunne fortsatt finne henne igjen hvis det var tilfelle.
Lukten av blod møtte meg før synet. Jeg åpnet døren halvveis og så på den lemlestede kroppen til søsteren min. Jeg tok et skritt tilbake og bet meg i leppen mens jeg kjempet mot tårene.
'Gå,' den forræderiske tanken snek seg inn i hodet mitt mens jeg tok duffelbagen som lå på siden av rommet og stappet i alle klærne hendene mine kunne få tak i.
Jeg skyndte meg ut, tvang meg selv til ikke å bryte sammen, til jeg nådde en trygg avstand, og da slo det meg.
Jeg falt på knærne på et trygt sted og gråt.
tilbakeblikk
"Celeste, når kommer mamma tilbake?" Syv år gamle meg spurte, følte meg fortapt.
"Det er bare deg og meg mot verden," sa hun smilende til meg med tårer i øynene.
Jeg sukket, tørket bort tåren som hadde funnet veien ned kinnet mitt.
"Jeg sa jo at den var i live!" En kvinnelig stemme ropte altfor nærme meg, noe som fikk sjelen min til å forlate kroppen av frykt.
Jeg kjente kroppen min begynne å vibrere. Dette var første gang jeg hadde sett en alien på nært hold, de var to som ikke hjalp på angsten jeg følte i øyeblikket, men samtidig kunne jeg ikke unngå å legge merke til at de så.....
"Vakre," sa jeg under pusten. Den ene hadde en slank, men atletisk bygning. Huden hans var blek, nesten gjennomsiktig blå, med intrikate mønstre av gullmarkeringer som virvlet over armene, brystet og ansiktet hans. Han hadde høye kinnbein og en spiss hake. Øynene hans var store og mandelformede, med vertikale pupiller som virket å skinne når de så på meg. På den andre siden hadde kvinnen langt og flytende hår laget av fine, sølvfargede tråder som virket å kruse som overflaten av vann. Trådene var pyntet med delikate gullfilamenter, som fanget lyset og glitret som små stjerner.
Jeg holdt pusten. Hvordan kunne noe så vakkert være så... ondt?
"Hun ser ikke ut til å snakke," sa mannen med en grov stemme, som fikk meg til å ta et skritt tilbake, men jeg ble stoppet av en vegg.
"Enda bedre," sa kvinnen med et glimt i øynene.
"Hore!" Stekepannen traff ryggen min før jeg rakk å gjøre noe med det. "Jeg sa at du skulle rydde dette forbannede stedet før vi åpnet!" En annen panne kom flyvende mot meg, traff siden av hodet mitt.
Jeg sto der, tok imot slagene som de kom.
De få ukene jeg hadde tilbrakt her lærte meg at å prøve å unngå slag bare var å be om å bli slått mer.
"Forpulte. Si. Noe," sa hun mellom slagene, men jeg kunne ikke få meg til å si noe.
Siden Celeste døde, kunne jeg ikke få meg til å si et ord til noen. Det føltes feil at hun ikke fikk høre stemmen min lenger, men andre gjorde det.
Hun sukket da hun innså at jeg igjen ikke kom til å si noe til henne. "Gå til rommet ditt!!" Hun skrek, kastet et stygt blikk mot meg.
Jeg gikk til skoeskerommet mitt, sukket da jeg lukket døren.
Jeg tørket tårene aggressivt, takknemlig for at hun ikke så tårene mine.
Dette var det. Dette var hvordan jeg skulle leve livet mitt, for alltid som en slave for de dyrene som hadde gjort oss til slaver, tatt familien min og latt meg være helt alene.
Jeg ga opp å tørke tårene fra øynene, drev av til søvn,
Eller i det minste prøvde til jeg fant meg selv bundet og blindet.
Jeg kjempet ikke imot, det var ingen vits i å gjøre det når det ikke var noe igjen å kjempe for.
Så jeg lot dem, ønsket den fredelige søvnen som ønsket meg velkommen....