Kapittel to
Hun kunne gjette det ut fra blikket hans. Han planla noe farlig for henne. Han hadde allerede bevist at han var grusom og ondskapsfull. Blåmerkene fra fingrene hans var levende bevis på det. Det sved, "Hva mener du med det?" hvisket hun. Før hun rakk å konfrontere ham, hørte hun lyden av døren som låste seg.
"Åpne døren," ropte hun og løp mot den.
Hun prøvde å vri dørhåndtaket. Det var låst. Hun slo på døren med hendene. Hun kjente varmen sive fra hendene etter slaget. Det kom ingen respons.
Hun sank sammen, gled ned langs den tredekte døren. Tårene rant stille nedover kinnene hennes. Hun stirret på armene sine. Hun kunne se merkene etter hånden hans på venstre arm. Høyre håndledd verket, men heldigvis var det ingen merker fra djevelens fingre der. Hun lot blikket vandre rundt i rommet. Det var større enn rommet hennes.
Det var en queen size seng med hvitt blomstrete sengetøy og grønne trekk. Hun stirret på veggene. Veggene var malt i en lys rød nyanse. I et hjørne var det en stor TV-skjerm montert på veggen. Foran den stod en tung, mørkerød lenestol. Det var dyre malerier på veggen til venstre for henne. Hun stirret på døren til venstre for seg. Hun reiste seg og gikk mot den.
Hun åpnet den. Det var et bad. Det var også større enn det hjemme hos henne. Hun kunne se hvit italiensk marmor overalt. Hun stod foran speilet. Hun så utmattet ut, hovne øyne. Kinnene og nesen var røde av gråt. Håret var en eneste floke.
Hun slo på kranen og skvettet vann i ansiktet. Etter å ha stirret på seg selv i flere minutter, gikk hun tilbake til rommet. Hun forventet en stor speilvegg, men det var ingen vindu i dette rommet. Det var et vakkert bur.
Hun satte seg på gulvet, hvilte ryggen mot sengeveggen. Hun la hodet bakover og lukket øynene. Lyden av hæler fikk henne til å åpne øynene brått. Hun stirret på døren.
Døren knirket opp, og to blonde jenter kom inn. Ut fra klærne deres kunne hun se at de var magedanserinner.
Hun krympet seg og stirret på dem. Den ene var slank i en svart kjole, og den andre var også slank, men høyere og i en hvit kjole. Klærne deres var for det meste gjennomsiktige.
"Hva vil dere?" spurte hun og prøvde å skjule frykten.
"Skift til dette," sa den slanke og kastet noen friske filler til henne.
"Hva er dette?" Hun brettet ut den lille bunten som ble kastet til henne. Det var ikke noen filler. Det var en grønn kjole som de hadde på seg. Hun husket trusselen hans i tankene sine, 'Du skal underholde meg.' Hun kastet den fra seg, "Kom dere ut herfra," sa hun i frykt.
"Beklager, kjære. Vi er her for å få deg til å ha på deg dette, med eller uten ditt ønske," sa den høye og bøyde hodet. Hun stirret sint på henne.
"Det er best du tar den på, ellers må vi få den på deg," smilte den slanke. Øynene hennes var på de manikyrerte neglene.
'Hva var de? Hvordan kunne en kvinne være grusom mot en annen kvinne?'
"Jeg tar ikke på meg dette drittet," sa hun og prøvde å komme seg ut av rommet.
Den høye og den slanke prøvde å stoppe henne. Hun slo hånden vekk, noe som ga en ripe på den høyes arm fra neglene hennes.
Hun stirret på den melkehvite armen sin, "Din b****!" Den høye slo henne på venstre kinn.
Hun stønnet av smerte og presset hånden mot kinnet.
"Er du gal? Sjefen sendte oss for å kle henne opp. Nå la meg gjøre dette," ropte den slanke til henne. Hun plukket opp kjolen fra gulvet.
Den høye presset henne ned på madrassen, og den slanke tvang henne til å ta på seg den gjennomsiktige magedanserkjolen. Hun kjempet imot. For første gang i livet sitt forbannet hun det å være slank. Tårene rant. Hun ble tvunget. Raseriet hennes rant ut av øynene som tårer.
Hun satt foran et speil, iført den samme gjennomsiktige grønne kjolen. Den grønne blusen viste kløften hennes. Den hadde bare én skulder. Den dekket ikke engang ribbeina hennes ordentlig. Denne gjennomsiktige kjolen hadde doble lag med stoff til midt på lårene, men var gjennomsiktig fra lårene og ned med en splitt på leggen. Det var et glitrende gressgrønt nett. Det lange brune håret hennes var krøllet og falt som en foss nedover ryggen. Det fungerte som et lag med stoff på huden hennes der det bare var en tykk stripe på ryggen. Hun følte seg naken i den. Øynene hennes var dekket med et tykt lag svart og grønn eyeliner og mascara. Kjolen og sminken hennes minnet henne om en påfugl. De hadde også satt grønne linser i øynene hennes for å matche kjolen. Den slanke jenta la et tykt lag foundation på huden hennes for å gjøre henne vakrere og for å skjule merket etter den høye sin slag. Hun gråt kontinuerlig. Tårene fjernet laget med foundation og gjorde merket synlig. Hun var plaget av det. Hun ville bare komme seg ut av dette rare stedet og denne stygge kjolen.
"Kom," De samme to jentene kom og begynte å dra henne ut av døren. Hun protesterte ikke, ettersom hun allerede var utmattet etter å ha kjempet med monsteret.
Hun visste at det ville være nytteløst. De var to, og hun var én.
Da hun hørte bråk komme fra døren i rekka. Først kunne hun ikke forstå det. Da hjernen hennes fanget det ordentlig, skjønte hun at det var summingen av folk. Hjertet hennes hoppet over et slag. Hun ristet på hendene for å få seg fri fra dem. Armene hennes verket allerede, hun kunne ikke fortsette lenger.
To store svarte menn åpnet døren, og viste fram mange mennesker. Det var dempet lys i rommet, men nok til å se alt. Alle øyne vendte seg mot dem.
Det var en plattform på den ene siden av denne enorme salen hvor hun kunne se alle magedanserne. Hallen var fylt med musikkens lyd og summingen av onde mennesker. Begge jentene dro henne opp på scenen. De beveget seg vakkert til musikken. Hun lot blikket sveipe over mengden. Det var på henne. Hjernen hennes ga henne rødt signal. Hun trakk armene til brystet og klemte dem rundt kroppen. Hun sto nær veggen bak alle danserne, slik at ingen kunne se henne. Hun kunne fortsatt se folk som lokket på henne, og kledde henne av med sine ekle blikk. Tårene rant ut av øynene hennes. Hjertet hennes banket raskt. Hun følte seg ydmyket.