Kapittel 7 (Merkelige drømmer og besluttsomhet)
Lauras POV
Jeg har vært her nå i en uke, og i begynnelsen var det ikke lett å håndtere det å ikke ha familien rundt meg. Men jo lenger jeg var her, jo mer innså jeg at kanskje jeg var litt mer alene enn jeg hadde trodd.
Når jeg ser tilbake på alt, innser jeg hvor blindt dum jeg var. Så mange ting gir nå mye mer mening enn de gjorde før. Det som er gjort, er gjort, ingen vits i å dvele ved det nå. Dessuten elsker jeg den nye jobben min, og jeg tror jeg kommer til å få noen virkelig gode venner der.
Ikke å forglemme at jeg fikk en ny pasient på avdelingen min, Robin Andrews. Han er en syv år gammel gutt med de største blå øynene jeg noen gang har sett, han er en hjerteknuser. Han er nå statens ansvar, faren hans er ukjent og moren hans forsømte ham. Hun begikk selvmord og etterlot den lille gutten alene i verden.
Til tross for alt dette var han en glad og bekymringsløs unge, han hadde alltid et smil til alle rundt seg. Han var også smart og elsket å tegne. Jeg tar med fargeblyanter og en tegneblokk til ham i morgen.
Da politiet fant ham, hadde han et stort blåmerke på siden av ansiktet. De tok ham til sykehuset for å ta en CT-skanning for å forsikre seg om at han ikke hadde hjernerystelse. I stedet fant de ut at han hadde en sjelden type hjernekreft.
Han begynner behandlingen i morgen, og jeg har tenkt å være der for ham, selv om jeg må tilbringe fritiden min sovende på gulvet ved siden av ham. Ingen skal måtte gå gjennom noe sånt alene, spesielt ikke en syv år gammel gutt.
Jeg har endelig fått leiligheten min møblert og komfortabel. Jeg har ikke hørt noe fra familien min eller eks-forloveden min. Det betyr at de ikke har funnet ut hvor jeg dro, og det gir meg litt fred, for å være ærlig.
Jeg har hatt noen veldig rare drømmer i det siste, det er alltid det samme: en mann som leter etter meg, roper på meg. Jeg klarer ikke å gå til ham, men hver gang jeg prøver å gå bort, er stemmen hans alltid i retningen jeg prøver å løpe til. Jeg våkner alltid akkurat når jeg tror han endelig har funnet meg.
I går natt var det samme som før, men endte annerledes, og det gjør meg fortsatt urolig å tenke på det. Alt var det samme til slutten, da jeg kunne se ham svakt i det fjerne. I stedet for å våkne denne gangen, snur jeg meg for å gå, og der er han foran meg. Ansiktet mitt er mot brystet hans, og jeg kan kjenne duften hans.
Jeg kan fortsatt lukte ham selv når jeg er våken, det var en unnvikende duft av dyp skog, noe moderne og helt maskulint. Han var varm da han la armene rundt meg og hvisket i øret mitt, jeg kunne føle den varme pusten hans stryke huden min. Stemmen hans var lav og sensuell, minnet om den gir meg fortsatt gåsehud.
“Min lille due, ikke fly bort.”
Stemmen hans var så kjærlig og sorgfull at jeg følte meg tvunget til å rekke ut til ham for å gi ham trøst. Det var da jeg våknet, alle teppene fra sengen lå på gulvet, og jeg var dekket av svette. Jeg brast ut i gråt på grunn av sorgen i stemmen hans, jeg følte meg mer alene i det øyeblikket enn selv etter bruddet med Devin.
På en eller annen måte føltes det feil å forlate ham i den drømmen. Jeg gikk og tok en varm dusj for å roe tankene mine så jeg kunne tenke klart, for å være ærlig var jeg lei av å tenke. Så, uten å vite hva annet jeg skulle gjøre, la jeg drømmen til side og gikk tilbake til sengen. Jeg har morgenshift denne uken, jeg elsker å jobbe med barna.
Det knuser hjertet mitt når et nytt barn blir innlagt, jeg gjør det til min oppgave å sørge for at de er så lykkelige som jeg kan gjøre dem, slik at de kan glemme smerten og fokusere på å bli friske.
I løpet av uken jeg har jobbet, har jeg allerede fått tre tilbud om dater, jeg takket nei til alle. Jeg er ikke klar til å gå den kronglete veien igjen, om noen gang. Endelig føler jeg øyelokkene bli tunge. Jeg lukker dem og gir etter for søvnen for andre gang i natt.
Aidens POV
Jeg kan ikke tro at det har gått over en uke nå. Jeg dro tilbake til hotellet, men fikk beskjed om at hun hadde sjekket ut samme dag som jeg ble kalt tilbake til flokken. Jeg husker fortsatt den dagen i all sin grusomme prakt.
Vi åpnet døren til brakka, og der i fellesområdet var seks krigere som vi trente fra en annen flokk. De var alle kledd ut som husdyr, de hadde på seg kostymer, og det eneste du kunne se av dem var deres mannlige edle deler som dinglet rundt mens de beveget seg fra den ene jenta til den andre.
Nina og Kitty var nakne bortsett fra at de begge hadde på seg hundehalsbånd og var bundet til midtstolpen i rommet. Ingen av dem så ut til å legge merke til at de nå hadde fått publikum. Det var halm over hele gulvet, jeg antar at det skulle gi en slags låvefølelse.
De laget alle dyrelyder mens de nådde klimaks, når en var ferdig, tok en annen hans plass, og så videre. Jeg var ikke sikker på hvor lenge jeg sto der i sjokkert stillhet, det var Josh som fikk meg ut av sjokket.
Jeg tok frem telefonen min og tok noen bilder, jeg skulle vise disse til deres kjære pappa og se om de kunne snakke seg ut av denne situasjonen.
Han stilte seg foran meg og ropte…
“Hva i all verden foregår her!?”
Først så de ikke ut til å merke det, så i min sinne brukte jeg alfa-stemmen min og ropte igjen. De innså plutselig at de var tatt på fersken og hoppet bort fra Nina og Kitty som om de var etsende syre.
En naken Nina og Kitty reiste seg fortsatt bundet til midtstolpen, til min forbløffelse viste de ingen tegn til forlegenhet eller skam. Hva er galt med disse to kvinnene? Hvordan ble de slik? Ting kommer ikke til å ende pent for noen av dem nå.
Flokken min er ikke så stor, men den vokser. De fleste av oss kommer fra andre flokker, jeg antar at du kan si vi er en gjeng av de uønskede, enten fordi de ikke hadde en plass i sin flokk eller var foreldreløse.
En ting jeg ikke vil tolerere er denne typen oppførsel, flokken vår har et rykte for å være en respektabel flokk. Jeg vil ikke risikere det på disse to løse kvinnene.
Min ulv Ares pleier vanligvis ikke å bry seg om daglige flokkanliggender, men han var rett ved siden av meg denne gangen da jeg slapp ut et lavt knurr og brukte alfa-stemmen min blandet med den lave rumlingen fra ulven min Ares…
“Alle dere skal møte på kontoret mitt om femten minutter, dere skal være ordentlig kledd. Hvis noen av dere våger å møte opp slik som dette, hva enn dette er, vil jeg drepe dere der dere står.”
Jeg snur meg og går bort, og lar Josh håndtere å få dem i bevegelse.
Jeg tar frem mobilen min og ringer Alfa Zephan for å informere ham om at døtrene hans har vanæret seg selv og er utvist fra flokken min for alltid. Jeg sendte ham deretter bildene jeg tok slik at han visste at jeg ikke bare overreagerte. En unnskyldning han likte å bruke når noen klaget på Nina og Kittys oppførsel.
Så koblet jeg meg mentalt til de to eldre i flokken vår og fortalte dem hva som hadde skjedd og at jeg ville at de skulle delta på møtet som vitner. Jeg puttet mobilen tilbake i jakkelommen min og trampet sint tilbake til kontoret mitt.
Kanskje er det en god ting at dette skjedde før jeg krevde min make, jeg vil ikke ha henne i nærheten av en slik skandale. Å overbevise henne om å akseptere meg kommer til å være vanskelig nok, å fortelle henne at jeg er en ulveskifter vil være nærmest umulig. Det faktum at hun er menneske kommer til å få noen til å reise bust, men jeg brydde meg ikke. Hun er min.
Jeg reklamerte ikke med at jeg var milliardær, på en eller annen måte virket det alltid som skryt eller arroganse. Nå er jeg glad for at jeg har så mange ressurser som jeg kan få hendene på. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge alle for å binde min make til meg.
“Vår make.” korrigerte Ares.
Jeg smiler ved tanken på henne, den roen hun ga meg bare ved å se henne gå gjennom sitt daglige liv. Hun var min lille due, jeg vil gjøre henne til min make, jeg håper bare at jeg ikke må klippe vingene hennes for å gjøre det.