Kapittel 6 (Nytt hjem og rengjøringshus.)
Lauras synsvinkel
Jeg ankom en ny by, jeg hadde en ny jobb som jeg skulle starte om en uke, det jeg trengte var et sted å kalle hjem. Heldigvis var lykken på min side; mens jeg spiste lunsj på en liten kafé, overhørte jeg to eldre kvinner snakke om å leie ut et lite hus på den andre siden av byen.
Jeg lærte mens jeg lyttet, at de nettopp hadde pusset opp og modernisert huset. De diskuterte hva de skulle skrive i annonsene, og jeg lyttet litt lenger før jeg gikk bort til dem for å introdusere meg selv.
«Hei, mitt navn er Laura Roberts, jeg kunne ikke unngå å høre samtalen deres; det viser seg at jeg for øyeblikket ser etter et lite sted, helst utenfor eller i utkanten av byen. Jeg har nettopp fått jobb på sykehuset og trenger et sted å bo.»
Begge kvinnene så på meg og smilte.
«Vi må selvfølgelig gjøre en bakgrunnssjekk, og du må betale første og siste måneds leie samt et depositum.»
Jeg ga dem noen av mine kollegaers og venners telefonnumre som referanser, jeg ville ikke gi dem nummeret til min tidligere utleier fordi han kanskje ville spørre om Devin. De virket fornøyde med referansene, jeg ga dem mitt nye mobilnummer og fortalte dem at jeg bodde på et hotell for natten og at jeg kunne møte dem tilbake på kaféen om morgenen hvis det var greit.
En dag senere fant jeg meg selv foran et lite koselig hus, det lå i forstedene, så det ville ta omtrent en halvtime å pendle, og det var greit. Jeg tok med meg alt jeg hadde inn i huset, og med et sukk innså jeg at jeg kom til å trenge møbler og en seng.
Jeg har fortsatt litt tid før jeg må starte jobben min, så jeg kan se hva jeg kan finne av møbler, det får bli et pågående prosjekt for nå.
Jeg rullet ut soveposen på soveromsgulvet og tenkte at det var godt nok, jeg pakket ut noen av eskene til kjøkkenet. Jeg hadde vært innom matbutikken på vei hit, og det å ha mat i huset fikk det på en eller annen måte til å føles litt mer hjemmekoselig.
Det var et lite hus, det hadde to soverom av moderat størrelse, et fullt bad, stue og kjøkken med en liten spisestue og et loft. Det føltes perfekt for meg og den nye veien jeg nå går på. Jeg vet at før eller siden må jeg møte familien min igjen, men det skal skje på mine premisser og når jeg er klar.
Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg ville føle meg ensom, men i stedet følte jeg meg litt spent. Jeg var ikke dum, jeg visste at med tiden ville jeg føle det, jeg har levd livet mitt omgitt av familie og venner, nå har jeg frivillig eksilert meg selv.
Jeg sendte en melding til Amanda, en nær venn og kollega, hun vet alt som har skjedd og jeg fortalte henne at jeg ville sende en melding igjen når jeg hadde kommet meg til rette, hun var ikke særlig glad for det. Hun ville komme og være med meg, hun ville også rive av Devin ballene.
Skulle ønske jeg var en flue på veggen når Devin må besøke laboratoriene. Amandas dødsblikk er nok til å få selv den mest hardbarkede krigeren til å gråte. Hun har også en skarp tunge som hun elsker å bruke som våpen. Jeg lo litt av den tanken, vel, det er noen som står i mitt hjørne likevel.
Sjokket hadde lagt seg, og jeg tok meg sammen. Tid for å se hva jeg kan gjøre på egen hånd nå. Jeg bestemte meg for å lage litt pasta og lytte til musikk på telefonen før jeg tok en dusj og la meg.
Aiden’s synsvinkel
Jeg kjørte opp til skogspakkhuset, og der ventet Josh på meg; han hadde et uttrykk av avsky og sinne i ansiktet før han så opp på meg med et smil. Flott, hva er det som foregår, det måtte være ille hvis Josh hadde det uttrykket i ansiktet.
Jeg bestemte meg for å bruke tankelink i stedet for å snakke høyt, ikke sikker på hvorfor, men det føltes som den rette handlingen å ta.
«Vil du fortelle meg hva som foregår? Hvorfor 911? Du vet at jeg var ute og jaktet på min make, jeg fant henne og måtte dra før jeg fikk sjansen til å møte henne, så dette bør være bra.»
«Du har funnet din make?! Omg, det er fantastiske nyheter, selv om jeg ikke er sikker på hvordan de horene vil ta det. Vær så snill å la meg være den som forteller dem det. Jeg har tatt meg av alt mens du var ute og jaktet, jeg fortjener en liten belønning.»
Jeg lo, ingen likte egentlig de to «horene» som Josh kalte dem, men Josh var den som var mest frastøtt av deres oppførsel. Det startet da de begynte å prøve å forføre ham for å komme nærmere meg.
«Hvorfor har du sendt bud på meg, Josh?»
«Nina og Kitty har vært i gang igjen, de gikk etter Emily. De spilte skittent denne gangen. Emily har rømt og ingen av oss kan finne henne. Jeg prøvde å koble meg til henne mentalt, men hun svarer ikke. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg ringte deg.»
Jeg sendte ut en mental melding til søsteren min. Jeg ventet, først kom det ikke noe svar, men så kom det en sint hvisking..
«Gå vekk!»
«Em, det er greit, jeg skal sende de to hjem for godt. Det spiller ingen rolle hva faren deres sier denne gangen. Jeg har fått nok av dem begge, dessuten har jeg noen fantastiske nyheter å fortelle deg. Du må komme ut av skjulestedet før jeg forteller deg det.»
«Bli kvitt horene dine først, så skal jeg vurdere det.»
«De er ikke mine horer.»
«Si det til dem, Aiden. Siden du dro til gudene vet hvor, har de late som om de er de fremtidige Lunaene i denne flokken. Josh og jeg gjorde alt vi kunne for å stoppe dem, men de bruker stadig pappa Alfa-kortet sitt. Ikke for å nevne at de begge er en spesiell type sprø.»
«Vent litt, de sier begge at de er Lunaene, som i å dele tittelen?»
«Ja, det er akkurat det de forteller alle.»
Jeg sto der i stillhet en stund mens sinnet mitt kjølnet litt, begge de to idiotene visste hvordan jeg følte om dem.
«Greit, Em, kom ut. Å gjemme seg i skogen er ingen måte for en fremtidig Luna å oppføre seg på. Jeg vil forvise dem begge og være ferdig med det.»
«Jeg gjemmer meg ikke, jeg dro fordi ulven min ville rive ansiktene deres i småbiter. Jeg kom til gjemmestedet mitt for å bevare forstanden.»
«Det spiller ingen rolle, de tror de har vunnet, tid for å komme ut av skogen. Dessuten, vil du ikke se uttrykket deres når de endelig innser at de blir sendt hjem i skam uten sjanse til å komme tilbake?»
«Enda bedre, kom hjem og kle deg opp. Jeg skal samle flokken, alle vil være vitner til dette, så det vil ikke være noen løgner om hvordan de ble behandlet.»
«Greit, jeg kommer tilbake. Jeg trenger omtrent tjue minutter for å gjøre meg klar.»
«Det er bra, nå skal jeg ta Josh for å finne ut hvor de er og hva de gjør. Jeg vil ha deg på trappa om mindre enn en halvtime. I riktig form.»
Jeg hørte henne sukke, jeg smilte vitende om at hun er på vei, og så snudde jeg meg mot Josh.
«Vil du fortelle meg hvor jeg kan finne dem begge?»
«Etter deres siste handlinger forviste jeg dem fra flokkhuset igjen, så vidt jeg vet er de for øyeblikket i krigerbrakkene. Det er der de vanligvis går når de har overstayet sin velkomst overalt ellers.»
«Hvilke krigere er de involvert med? Krigerne vet alle at det er forbudt å ha ikke-kriger kvinner i brakkene. Jeg er lei meg, Josh, jeg skulle ha gitt deg den offisielle makten til å håndtere alt dette tullet som fungerende Alfa i mitt sted.»
«I stedet ga jeg deg en papirfluesmekker for å håndtere veps.»
«Det går bra, Aiden, vi trodde begge at de ville oppføre seg etter at faren deres kjeftet dem ut. Gjett, pappa har ikke så mye innflytelse over dem tross alt.»
Vi gikk opp til brakkedørene, øyeblikkelig kunne vi høre musikk komme fra innsiden. Jeg så meg rundt, og ute på treningsfeltene kunne jeg se at nesten alle våre krigere var ute på markene og gjorde forskjellige øvelser, dette var merkelig fordi det ikke var treningstid.
Jeg slo opp døren, rett der i fellesrommet var et syn som umiddelbart fikk meg til å føle absolutt avsky.