Kapittel 3 * Sannheten i saken. *
Lauras perspektiv
Jeg våknet fortsatt trøtt, og kikket på klokken overrasket da jeg oppdaget at jeg hadde sovet langt utover ettermiddagen. Den var 14.00. Jeg reiste meg og gikk inn på badet; jeg bestemte meg for at det var best å ta en dusj og få orden på meg selv.
Det varme vannet tok lang tid å trenge gjennom de ømme musklene mine og skjære gjennom den depressive trettheten. Når jeg var ferdig med å komme litt tilbake til mitt gamle jeg, gikk jeg til kjøkkenområdet og fant kaffe å lage, og noen små prøvestørrelser av frokostblandinger; takket gud for den lille kartongen med melk i det lille minikjøleskapet.
Jeg slo på TV-en for å få med meg noen nyheter og været, men mesteparten av tiden drakk jeg bare kaffen min og spiste frokostblandingen uten å følge så mye med på skjermen. Jeg antar at jeg bare trengte litt støy slik at jeg ikke trengte å tenke for mye mens jeg spiste frokost.
Jeg visste at tiden var i ferd med å renne ut, og jeg måtte ta noen telefoner, spesielt til moren min. Jeg er usikker på om noen visste noe annet enn meg selv, Devin og broren min. Ved den tanken kom tårene igjen, og noe nytt fylte hjertet mitt, sinne.
Jeg bestemte meg for å gå ut til bilen min og hente avtaleheftet og jakken min. Jeg kikket på mobiltelefonen min i hjørnet av rommet og bestemte meg for å la den ligge der for nå. Kanskje senere vil jeg sjekke den for meldinger eller samtaler.
Jeg åpnet bilen min og så på passasjersetet hvor boken min lå, og ved siden av den lå den røde rosen som ventet på meg i går da jeg kom ut fra jobb. Den var visnet nå, litt som meg, jeg tok den og kastet den ut av bilen og inn på parkeringsplassen.
På vei tilbake fra bilen la jeg merke til at lenger nede på balkongen var det en mann som lente seg på rekkverket og så på meg. Å, flott, akkurat det jeg trengte, en snik. Jeg ville se nærmere på ham, men bestemte meg mot det, ville ikke oppmuntre til hans galskap.
Jeg kom raskt til rommet mitt og låste døren bak meg, jeg så ikke at han beveget seg eller noe, men jeg følte definitivt øynene hans på meg hele veien tilbake til rommet mitt. Jeg fikk frysninger over hele kroppen og var kvalm av meg selv.
Jeg skal aldri gi hjertet, kroppen eller tilliten min til noen andre, aldri igjen.
Aiden Jensons perspektiv
Jeg så på henne da hun gikk til bilen sin, jeg har fulgt med på henne helt siden jeg møtte henne på sykehuset. Hun fanget oppmerksomheten min med en gang hun kom inn i rommet, det ble bekreftet da ulven min slapp ut et hyl og sa det ene ordet jeg aldri trodde jeg skulle høre, Maken!
Jeg la også merke til forlovelsesringen på fingeren hennes, rett før jeg var i ferd med å trekke henne til meg og erklære henne som min. Først ble jeg rasende, hvordan kunne hun vite at hennes sanne make var der ute og ventet på henne.
Jeg var i ferd med å konfrontere henne da duften hennes traff meg, det var en kombinasjon av kanel og sitrus, det var også veldig menneskelig. Min make var et menneske, det spilte ingen rolle for meg, men det gjorde ting kompliserte.
Jeg trakk meg tilbake og bestemte meg for å undersøke situasjonen hennes. Se hvordan livet hennes var og hvem den heldige drittsekken var som ga henne den ringen, kanskje heldig ikke var det rette ordet. Jeg gir ikke opp så lett at jeg lar en annen mann trenge inn på det som er mitt.
Hun tok noe ut av bilen sin og begynte deretter å gå tilbake til rommet sitt, det var da hun la merke til at jeg så på henne, faen jeg mistet meg i tankene og fulgte ikke med. Pokker! Hun la merke til meg med en gang, og jeg kunne se på ansiktet hennes at jeg ikke gjorde et godt førsteinntrykk.
***“Bra gjort, idiot, jeg trodde vi skulle forbli i skyggene og observere. Nå tror vår make at vi er en slags snik.”
“Å, hold kjeft, Ares, husker ikke at jeg ba om din mening.”
“Jeg bor inni deg, dust, du får min mening uansett hva du ønsker. Vi burde bare ha gjort krav på henne da vi møtte henne.”
“Du vet godt, Ares, at det ville ha vært en katastrofe.”
“Greit, jeg antar at vi går tilbake til rommet vårt, og jeg vil være mer forsiktig heretter. Hun har det virkelig vondt akkurat nå, hun er sårbar, men å nærme seg henne nå ville ikke være en god idé, hun vil avvise oss raskere enn en gammel dame som roper bingo.”
"Jeg er enig, Aiden, dessuten er det en bacon cheeseburger til i posen med mitt navn på. Det var virkelig råttent hva forloveden og broren hennes gjorde mot henne. Slikt svik kommer til å etterlate arr. Jeg skulle gjerne hatt noen minutter til å jage dem ned og bite dem begge rett i rumpa."
"Ja, jeg vet det, Ares, og jeg skulle gjerne latt deg gjøre det også, men akkurat nå holder vi vakt og sørger for at hun er trygg, til hun kommer seg gjennom de tøffe tidene og blir hel igjen."
Lauras synsvinkel
Jeg satt på sengen og stirret på telefonen min. Jeg visste at det var på tide å snakke, i det minste med mamma. Jeg har ingen anelse om hva hun kommer til å si. Jeg trenger noen på min side, men jeg vet ikke om det vil være noen der for meg.
Jeg rakte ut hånden mot telefonen som om den var en slange som var klar til å bite meg. Når jeg hadde mammas nummer klart for å ringe, stirret jeg bare på det litt til og tenkte at kanskje jeg burde sende en melding i stedet. Jeg la merke til at det måtte være minst hundre meldinger og ubesvarte anrop på telefonen min. Jeg hadde ingen interesse av å høre på noen av dem.
Til slutt tok jeg et dypt pust og trykket på send. Det var ikke engang ferdig med første ring før mamma tok den.
"Laura?"
"Jeg er her, mamma."
"Hvor er du, hvorfor kom du ikke hjem?"
"Jeg tror du vet hva som har skjedd nå, mamma, og at det aldri kommer til å bli noe bryllup."
Hun ble stille en liten stund, og det hun sa neste gjorde vondt helt inn til sjelen.
"Du må komme hjem, kjære, og tilgi broren din. Devin sier at han er lei seg, han vil fortsatt gifte seg med deg."
Jeg la på telefonen, ute av stand til å snakke. Var hun på crack? Hva i helvete? Jeg hadde håpet at i det minste min egen mor ville ta min side og tilby meg litt trøst. Telefonen min fortsatte å ringe, jeg lot den ringe til telefonsvareren tok over.
Plutselig fylte et raseri sjelen min. Jeg plukket opp telefonen og ringte henne tilbake. Hun svarte med nesten en hvisking.
"Hallo, kjære, jeg vet hva du må føle akkurat nå, men hvis du bare kommer hit og gir ting en sjanse, vil det gjøre det bedre."
"Seriøst, mamma, er du på noen nye medisiner som har rotet til hjernen din? Hvordan kunne du be meg om det etter å ha visst hva de gjorde mot meg? Det er ingen måte du har den minste anelse om hvordan jeg føler meg, ellers ville du ikke ha bedt meg om det."
"Kjære, vær så snill å høre på meg."
"Umm, jeg tror jeg har hørt nok, for å være ærlig. Vær forsiktig med de neste ordene du ønsker å si til meg, jeg vil ikke nøle med å knuse telefonen min i biter og forsvinne for alltid."
"Hva er problemet, Laura, er det fordi broren din er homofil?"
"Du valgte dine ord dårlig, mamma. Jeg mistenkte allerede at Adam var homofil. Mitt problem er ikke at han er homofil, jeg er helt ok med det. Mitt problem er at han ligger med forloveden min natten før bryllupet vårt. Hvor lenge har dette pågått?"
Det var ingenting annet enn stillhet på den andre siden av linjen. Det gikk opp for meg da. Hun visste at dette pågikk, hun skulle la meg gifte meg med Devin uansett.
"Du visste om dette, ikke sant? Hvor lenge har det pågått? Jeg trodde du elsket meg, mamma, men jeg antar jeg tok feil om mye, gjorde jeg ikke."
Før mamma kunne svare, tok Adam telefonen hennes...
"Laura, vær så snill, du må forstå, vi mente ikke å såre deg."
"Virkelig, hva trodde dere ville skje? Før eller senere ville jeg ha funnet det ut. Hvorfor fortalte dere meg ikke bare? I stedet kom dere opp med en innviklet plan for å bedra meg? Hvorfor, Adam? Jeg trodde jeg alltid kunne stole på deg."
"Det er ikke så enkelt, Laura. Devin og jeg har vært forelsket siden første gang vi møttes. Men Devins far ville ikke tillate en slik union. Faren hans satte en betingelse i testamentet sitt; at Devin kun ville arve alt hvis han giftet seg med farens valg av kone. Faren hans valgte deg."
"Hvem kom opp med planen, Adam?"
Det var stillhet, og jeg visste svaret, men jeg håpet at jeg tok feil.
"Det var meg, Laura."