Kapittel 4Smuler
Jeg skubber meg unna ham, skyver meg så langt til venstre som mulig.
Han skremmer meg.
Det faktum at jeg ikke kan kontrollere denne følelsen jeg får når han er nær meg, fyller meg med frykt.
Han får kroppen min ut av balanse. Den reagerer ikke riktig.
Når han gir meg et mørkt blikk, biter jeg meg i leppa.
Når han truer meg, tenker jeg at han er så sexy.
Han kunne gjort hva som helst mot meg, og mest sannsynlig ville jeg ha likt det.
Nå, mens jeg sitter i passasjersetet på hans BMW, den lydløse luften som lar tankene mine løpe løpsk, slår det meg.
Han kontrollerer meg.
Jeg kan ikke kontrollere meg selv rundt ham, og dermed kontrollerer han meg.
Luciano stopper bilen foran min gamle boligblokk, slår av motoren.
I noen øyeblikk er det stille; han sitter bare der og stirrer ut i ingenting.
Hånden min strekker seg etter døren når jeg hører klikket fra låsene.
"Jeg ombestemte meg. Du skal gå opp der, hente noen få ting, og vi skal tilbake til godset," sa han bestemt.
"Men du sa—!"
"Og nå sier jeg noe annet," hveste han.
"Du har femten minutter."
Uten et ord til låser han opp dørene og stiger ut.
Føttene mine rører knapt bakken før han griper hånden min og trekker meg ut.
Ordlaust drar han meg inn i bygningen og opp trappene.
"Lås opp," krever han.
Jeg gjør som han sier.
Med et knirk gir døren etter og avslører en fryktelig scene.
Alt. Alt er knust.
Jeg er ikke rik, langt ifra.
Ingen av disse tingene var egentlig verdt mye, men de var mine.
De var mine.
Og nå var de borte.
Med tåkete syn går jeg inn i leiligheten, tråkker på rammer og papirer.
Livet mitt i ruiner.
Hvis det var et maleri, ville jeg kalt det, Livet mitt i ruiner.
Det ville vært vakkert.
"Vel, jeg antar at du ikke trenger 10 minutter, hva?" Hans tone er full av underholdning, men jeg ignorerer det.
Jeg stirrer på hjemmet mitt, føler meg mer hjemløs enn da jeg ikke hadde en adresse.
"La oss gå, Gattina. Jeg skal få dette ryddet opp. For nå må vi tilbake til godset."
"Jeg har akkurat funnet ut hvordan du kan betale gjelden din."