Kapittel 9
Kyle Denver
"Bryllupet er om en måned, og Catherine blir her i Toronto til da. Vi skal ha bryllupet her før dere to flytter til LA for godt." sa bestefar i en alvorlig tone. Jeg så på ham, helt misfornøyd med ideen han nettopp hadde gitt oss.
"Vi gir dere to litt tid til å snakke nå." sa Tim Ashton. Han og bestefar gikk ut av rommet og etterlot meg med Catherine, eller skal jeg si.. Dakota, min tidligere sekretær. Hun flyttet seg til setet foran meg, og vi så på hverandre helt målløse.
"Jeg hadde aldri trodd vi skulle møtes igjen på denne måten, Mr. Denver." sa hun, og jeg begynte å observere henne mer siden hun satt rett foran meg nå. Hun hadde farget håret blondt, og måten hun kledde seg på var helt annerledes enn da hun var min sekretær. Hun var proper og jeg kunne se det på måten hun satt på.
"Så.. Kan du forklare hva som foregår her? Hvorfor er du ikke Dakota? Du er en forbannet milliardærs barnebarn, Dak- Catherine!" utbrøt jeg, helt ute av stand til å forstå situasjonen.
"Det er en lang historie, Mr. Denver. Kort fortalt, jeg rømte fra familien min etter å ha fullført Harvard, og jeg begynte i selskapet ditt. Jeg følte meg ukomfortabel med å bruke mitt egentlige navn fordi folk vet hvem Ashton er, så.." prøvde hun å forklare, men hun var litt nervøs.
"Herregud." sa jeg og sukket.
"Hva med deg? Er du Kyle Denver eller Jacob William?" spurte hun, og jeg så på henne.
"Jeg er begge deler, du kan kalle meg hva som helst. Du kan kalle meg Kyle eller Jacob, men jeg foretrekker Jacob foran folk i Toronto. Ikke kall meg Mr. Denver, du er ikke min sekretær lenger." sa jeg i en kald tone fordi jeg fortsatt bearbeidet situasjonen.
"Hvorfor sendte du Brad?" spurte hun.
"Fordi jeg ikke vil ha denne ordningen!" utbrøt jeg, helt frustrert fordi jeg må godta denne ordningen, ellers har bestefar en annen plan på agendaen sin.
"Hva har du tenkt å gjøre med det?" spurte hun.
"Er du enig i dette?" spurte jeg henne, og hun trakk på skuldrene. Jeg så på henne i vantro og reiste meg fra setet. Jeg gikk mot vinduet for å roe meg ned.
"Vi kan ikke trekke oss fra denne ordningen, Jacob. Du vet det." sa hun, og jeg snudde meg mot henne.
"Vi kan fortsette med det, men husk.. du er ingenting, Catherine. Du vil bare være min lille dekorasjon overalt hvor jeg går, akkurat som da du jobbet for meg, men forskjellen er.. din tittel er min kone." sa jeg til henne i en veldig kald tone. Hun så på meg kjedelig og drakk sakte vannglasset foran seg.
"Jeg bryr meg ikke så mye. Jeg mener, du vil jobbe i New York, og jeg vil være i LA, så.." trakk hun på skuldrene, og jeg hevet øyenbrynene.
"Så du har ikke noe imot ekteskap? Jeg trodde du sa at du ikke likte ideen." spurte jeg og så på henne litt mistenksomt.
"Jeg har det ikke, men hvis din idé om ekteskap er slik... så har jeg ikke noe imot det. Jeg mener, vi kan jo skille oss hvis vi vil. Vi kan avslutte det lett fordi vi ikke har noe som binder oss sammen." sa hun, og jeg satte meg ned foran henne igjen.
"Er du sikker? Sa du ikke at du ville ta kjærlighet seriøst? Og at du ikke har hell i kjærlighet?" spurte jeg mens jeg krysset armene foran brystet.
"Til syvende og sist vil det ikke fungere. Hvorfor prøver du så hardt å få meg til å endre mening? Vi kan ikke trekke oss fra denne avtalen. Vi vil skille oss en dag, så... slapp av." sa hun rolig, og jeg lente meg tilbake i sofaen.
"Har du en kjæreste? Eks? Eller..."
"Hvorfor vil du vite det?" spurte hun og smalnet øynene mot meg.
"Vel... jeg vil vite det. Jeg vil ikke at mitt image skal ødelegges bare fordi du har en hemmelig kjæreste eller en gal eks." sa jeg, og hun ristet på hodet.
"Ikke bekymre deg, jeg var for opptatt på noen andres kontor med å sette opp timeplaner og gjøre ærender." sa hun med en sarkastisk tone, og jeg ignorerte henne. Hun reiste seg fra setet sitt.
"Noe mer, herr William? Trenger du kaffen din? Du begynner å bli gretten." Hun smilte ondskapsfullt til meg, og jeg ristet på hodet.
"Ikke bekymre deg, jeg vil ikke binde deg eller være en gal kone for deg hvis det er det du bekymrer deg for. Vi kan kjøpe et hus sammen, og så kan vi dele det i to etter at vi skiller oss. Jeg vil heller ikke bruke noen av pengene dine, så vi slipper å klage på hverandre når vi skiller oss. Noe mer?" Hun smilte søtt til meg.
"Nei."
"Åh... du kan ta med elskerinnen din så lenge du ikke blir tatt. Ikke gjør det i huset heller... jeg bryr meg ikke." sa hun.
"Wow... jeg kan ikke tro at du er så med på dette." sa jeg og lo sarkastisk.
"Jeg vil ikke kjempe mot familien min, bestefars tilstand er ikke så god, så... jeg vil heller gå med på dette enn å se bestefar bli trist, noe som kanskje forkorter livet hans." sa hun, og hun tok vesken sin før hun gikk mot døren.
"Catherine." stoppet jeg henne.
"Hva?"
"Bestefaren min er smartere enn du tror, han er ikke lett å lure." sa jeg advarende.
"Vi kan late som foran ham, ikke bekymre deg. Jeg blir her i en måned, og jeg vedder på at vi kan lure hvem som helst i en måned." sa hun selvsikkert, noe som gjorde meg litt urolig.
"Hva er planen din?"
"Vi øver på det, ikke bekymre deg." sa hun, og så gikk hun ut av rommet. Jeg tok et dypt pust og slapp det ut. Jeg er fortsatt frustrert og sjokkert over situasjonen.
Jeg kan ikke tro at jenta jeg skal gifte meg med er... min egen sekretær.