Kapittel 6
Catherine Ashton
Jeg så på meg selv i speilet og smilte litt. Endelig er den ekte Catherine Ashton her. Jeg er ikke Dakota Lennix lenger, og skjulingen er over nå. Jeg er tilbake med mitt blonde hår, min egen motestil og bare være Catherine. Jeg er glad for at jeg bestemte meg for å komme tilbake, selv om jeg elsket jobben min i New York.
Jeg så på klokken min og gikk raskt ut av hotellrommet for å gå ned og spise middag med en mann som heter Jacob Williams, som bestefar ville at jeg skulle møte. I stedet for å møtes i LA, har han arbeid i Vegas, så han sa at han ville se meg der.
Jeg gikk inn i restauranten, og servitøren spurte om navnet mitt. Jeg fortalte henne navnet mitt, og hun førte meg til et privat rom. Jeg åpnet døren, og ja, der var det en mann på min alder som allerede ventet på meg. Han reiste seg og smilte til meg da jeg kom inn i rommet. Han var rundt 185 cm høy, mørkebrunt hår som var gredd bakover, blå øyne, tynn skjegg og ganske kjekk.
"Hei, du må være Catherine Ashton. Jeg er Jacob Williams, og jeg beklager at jeg fikk deg til å møte meg her." sa han mens han gikk mot meg og rakte ut hånden. Jeg tok den, og han trakk ut stolen for meg og lot meg sette meg først. Jeg smilte litt nervøst, og han satte seg på sin plass.
"Så.. ehm.. Hyggelig å møte deg, jeg er Catherine." sa jeg og introduserte meg selv, og han smilte.
"Vil du bestille først?" spurte han, og jeg nikket. Han trykket på knappen, og en kelner kom inn. Jeg så på menyen og bestemte meg for å bestille en biff, og Jacob bestilte fish and chips. Kelneren gikk ut, og jeg vendte meg mot Jacob igjen.
"Så.. jeg hørte at du har jobbet i New York hele denne tiden?" spurte han.
"Ja, jeg jobber under noen. Hva med deg? Jeg har aldri hørt om deg.. Jeg vet at det høres frekt ut, men.."
"Jeg er fra Toronto, firmaet mitt er basert i Toronto, og det er greit. Ingen harde følelser for ikke å vite det." Han lo, og jeg følte meg litt mer komfortabel med denne mannen.
"Jeg antar at du har hørt om arrangert ekteskap, ikke sant?" spurte han, og jeg kunne ikke annet enn å nikke med hodet.
"Ja." sa jeg litt nervøst.
"Vi kan trekke oss tilbake hvis vi vil, vil du ikke det?" spurte han, og jeg nikket lett.
"Det er det 21. århundre, og ideen om arrangert ekteskap er bare rar.." sa jeg mens jeg tok glasset mitt med vann.
"Ja, men jeg antar at vi kan bli bedre kjent, og tiden kan avgjøre." Han smilte, og jeg drakk vannet mitt.
"Vel.. kanskje." sa jeg og smilte tilbake.
"Tar du over Ashton nå?"
"Ja, det er på tide å ta over etter 5 år med å prøve å være selvstendig. Hva med deg?" sa jeg og nikket.
"Vel.. meg også. Etter å ha nytt ungkarslivet mitt, tror jeg det er på tide å slå seg til ro."
"Så du planlegger å gifte deg?" spurte jeg og hevet øyenbrynene.
"Kanskje, hvis jeg finner noen.."
"Om dette arrangerte ekteskapet, vil du det?" spurte jeg forsiktig.
"Ærlig talt, jeg tvilte på det fordi jeg ikke kjente deg, men nå.. Jeg vil vite mer om deg. Jeg mener.. Jeg vil ikke gå med på det hvis du ikke vil, jeg vil ikke tvinge deg." Han svarte og det fikk meg til å tenke. Burde jeg prøve dette eller bare trekke meg tilbake? Han virker som en veldig hyggelig fyr.
"Jeg vet ikke. Jeg har aldri hatt særlig flaks i kjærlighet.." sa jeg, helt usikker på hvordan jeg skulle håndtere dette.
"Hver uke vil jeg komme til Oslo for å besøke deg slik at vi kan bli bedre kjent. La oss bare la skjebnen bestemme, jeg vil heller ikke tvinge det." sa han, og jeg nikket.
"Greit.." sa jeg, og samtidig kom maten vår. Vi snakket mer om livene våre, og jeg fant ut at han er enebarn, han gikk på Universitetet i Oslo og han er mer en hundeperson. Han er virkelig hyggelig og bedre enn jeg trodde han ville være.
Jeg forventet en drittsekk, men han er langt ifra det. Han var høflig, veloppdragen og bare så hyggelig. Å snakke med ham var ikke kjedelig, men heller ikke så morsomt, det var en flyt i det, men det var greit. Etter lunsjen måtte vi gå hver vår vei, men han lovet meg at han skulle komme til Oslo neste uke for å besøke meg igjen.
Etter det gikk jeg til heisen for å gå opp til rommet mitt, og samtidig ringte bestefaren min meg.
"Hvordan gikk det?" Jeg kan ikke tro at han spurte om det med en gang.
"Det var greit.."
"Virkelig?"
"Han sa at han vil komme til Oslo neste uke for å besøke meg." sa jeg, og jeg kunne høre bestefaren min bare le.
"Jeg er så glad for dette, jeg vet ikke hvorfor." sa han, og jeg himlet med øynene.
"Ja.. du er glad for å prøve å være Kirsten Giftekniv for kjærlighetslivet mitt." freste jeg kaldt.
"Å kom igjen, Cathy. Han er ikke så ille, vel?"
"Jeg hater deg."
"Å.. Joseph inviterte meg faktisk til Bergen i morges om 3 dager. Hva med at du blir med meg dit fordi de har en veldedighetsgalla? Jeg mener, du kan overraske Jacob der."
"Ehmm, jeg vil ikke." sa jeg, helt uvillig til å gå til en veldedighetsgalla uinvitert.
"Han nevnte ikke veldedighetsgallaen til meg tidligere, så jeg tror ikke det er en god idé å bare dra."
"Catherine, bestefaren hans er min beste venn. Du trenger ikke føle deg ukomfortabel."
"Dessuten.. du er syk, og jeg vil ikke la deg dra til Bergen." sa jeg.
"Jeg må nyte livet mitt, Catherine. Du blir med meg til Bergen om 2 dager, ikke noe mer klaging." sa han, og jeg sukket.
"Jeg hater deg."
"Å, du vil elske meg." Jeg kan høre at han gliser stort bak den telefonen.