Kapittel 3
Dakota Lennix
Jeg gikk inn på sykehuset med tre livvakter bak meg, og alles øyne var rettet mot meg. Jeg hater den følelsen, men nå vil jeg bare sjekke hvordan det går med bestefar. De førte meg til VVIP-rommet, og jeg fant broren min sittende utenfor.
"Cameron!" ropte jeg, og han snudde seg mot meg. Han reiste seg fra setet sitt og smilte. Han ga meg en stor klem, og vi så på hverandre før vi bestemte oss for å gå inn. Han åpnet døren for meg og lot meg gå inn først.
Jeg så bestefar ligge på sykehussengen, helt blek, og hjertet mitt brast. Jeg trodde han tullet, men det var sant. Jeg gikk bort til ham med en gang, og han smilte da han så meg.
"Catherina.. jeg ventet på deg," sa han, og jeg holdt hånden hans tett. Jeg brast i gråt med en gang, og han klappet hånden min.
"Der der.. jeg lever fortsatt," sa han, og jeg stirret på ham.
"Kan du slutte å tulle.. du er i denne.. tilstanden!" Jeg var helt forbannet. Han lo svakt, og jeg klemte ham.
"Du blir bedre snart, det tror jeg.." sa jeg, og han ristet på hodet.
"Jeg blir ikke bedre, legen sa at jeg bare har 3-4 måneder igjen," sa han, og øynene mine ble store. Jeg snudde meg mot foreldrene mine og broren min.. de nikket alle, og jeg så vantro på dem.
"Det er tull! Jeg skal snakke med den legen og-"
"Catherine.. nei.. vær så snill," sa bestefar, og jeg fortsatte å gråte og gråte.
"Slutt å gråte, vær så snill.." sa han mens han strøk meg over hodet. Jeg gråt mye, og han klappet hånden min til jeg begynte å roe meg ned.
"Catherine, du må høre på meg.."
"Hva? Høre på hva?" spurte jeg mens jeg tørket tårene. Broren min ga meg en eske med papirservietter.
"Før jeg dør.. vil jeg se deg gifte deg," sa han, og jeg snudde meg vantro mot ham. Det var som om han tullet igjen.
"Hva?"
"Jeg.. jeg.. da jeg var ung, lovet jeg min kjære venn, Joseph. Du kjenner ham, ikke sant?" spurte han meg, og jeg nikket. Jeg husker Joseph.. ok.
"Han har et barnebarn, og vi lovet å arrangere ekteskap for dere to." Øynene mine ble store, og jeg snudde meg mot foreldrene mine. De så trist på meg, og jeg snudde hodet tilbake til bestefar. Han tok et dypt pust med hjelp av oksygenmasken og holdt hånden min tett.
"Han heter.. Jacob Williams," sa bestefar, og jeg sukket.
"Bestefar, jeg er opptatt med jobben.. jeg vil ikke gifte meg nå. Jeg har fortsatt karrieren min og ting jeg vil oppnå," sa jeg fordi jeg hater ideen om arrangert ekteskap. Dessuten vet jeg ikke engang hvem Jacob Williams er. Hva om han er en psykopat? Ugh!
"Catherine, jeg vil at du skal gifte deg og ta over Ashton-selskapet."
"Bestefar, vi har pappa nå. Du trenger ikke bekymre deg."
"Men jeg må forsikre meg om at du vil ta over selskapet. Jeg vet at du vil fortsette å unngå dette temaet!" sa han i en sint tone.
"Bestefar, du forstår ikke. Jeg elsker jobben min nå, og jeg vil ikke gifte meg med en fyr jeg ikke kjenner, og dessuten... Jeg tror ikke jeg kan elske eller like noen du setter meg opp med." sa jeg alvorlig, og han sukket. Plutselig begynte han å puste rart... Pappa ringte raskt til legen, og broren min dro meg ut av rommet.
Jeg fortsatte å gråte og gråte da jeg så bestefar slik. Broren min klemte meg tett og prøvde å roe meg ned da leger og sykepleiere skyndte seg inn på bestefars rom.
"Cameron! Hva skal jeg gjøre?" gråt jeg i armene hans.
"Jeg gir opp... Jeg lar-"
"Nei! Du gir ikke opp drømmene dine, Cammy!" utbrøt jeg sint. Han så trist på meg.
"Jeg vil heller ikke at du skal gifte deg med noen du ikke engang kjenner. Jeg mener... bestefar er sprø! Arrangert ekteskap? Det er det 21. århundre for guds skyld!" sa Cameron og klemte meg igjen.
"Catherine, vi må snakke." Jeg snudde meg og så pappa se alvorlig på meg. Jeg nikket lett, og han gestikulerte at jeg skulle følge ham.
Han tok meg med til taket på sykehuset, og vi sto side om side. Vinden blåste og tørket øynene mine med en gang. Jeg snudde meg mot pappa og ville si noe, men han gestikulerte at jeg skulle holde munn.
"Jeg tror det er på tide at du kommer tilbake og tar din plass." sa han, og jeg krysset armene foran brystet. Jeg lukket øynene og følte vinden treffe ansiktet mitt.
"Hvor lenge skal du være sekretær? Du skal være sjefen, ikke en sekretær!" utbrøt han sint.
"Jeg vil oppnå noe på egen hånd, pappa! Jeg vil lære å stå på egne ben!" svarte jeg med litt sinne i stemmen.
"Fem år er nok, Cathy! Vil du fortsatt bli i New York etter å ha sett bestefar slik? Du kommer sjelden hjem og sjekker hvordan han har det! Tenk hvor trist han er!" utbrøt han sint igjen.
"Du skal si opp jobben og møte din fremtidige mann..."
"Jeg skal ikke gifte meg." freste jeg kaldt.
"Hvis du ikke gjør det, så kom tilbake og krev tronen din. Det er deg eller Cameron... dere to bestemmer." sa han og forlot meg alene. Jeg lukket øynene, og det var mange ting som gikk gjennom hodet mitt akkurat nå.
Jeg elsker jobben min i New York, og jeg kan ikke tro at jeg må forlate alt det bak meg. Jeg kan ikke tro dette! Jeg kjørte hendene gjennom håret, frustrert.
"Catherine." Jeg snudde hodet, og mamma hadde allerede åpnet armene sine. Jeg gråt igjen og klemte henne tett.
"Mamma... hva skal jeg gjøre?"
"Jeg kan ikke bestemme for deg, kjære. Du må ta avgjørelsene." sa hun mens hun klappet meg på ryggen.
"Jeg elsker jobben min i New York!"
"Jeg vet... men... du vet at bestefar ikke vil bli bedre, så... jeg foreslår at du kommer hjem." sa hun.