Kapittel 2
Dakota Lennix
Jeg satte Mr. Denvers bagasje bak i bilen og åpnet døren for ham slik at han kunne sette seg inn. Etter at han hadde satt seg inn i bilen, løp jeg rundt til den andre siden og satte meg inn. Sjåføren, Julio, kjørte bort fra Mr. Denvers herskapshus med en gang.
"Du har 2 dager, Dakota." minnet han meg på igjen at jeg skulle tilbake til New York for å sjekke byggearbeidet.
"Ja, Mr. Denver." svarte jeg umiddelbart.
"Jeg tror dette er fjerde gangen du sier at bestefaren din er døende. Er dette en slags spøk?" spurte han helt irritert. Jeg forstår at han er sint for å høre det igjen og igjen, men jeg lyver aldri til ham, jeg mener.. lyver til ham.
"Beklager, Mr. Denver, men denne gangen er han på sykehuset med maskiner koblet til ham. Jeg tror denne gangen blir tilstanden hans verre og verre." sa jeg og han sukket.
"Hvis jeg finner ut at du lyver, blir du sparket." sa han kaldt, og jeg svelget nervøst. Jeg vil ikke miste denne jobben, jeg elsker denne jobben. Jeg elsker å være sekretær selv om sjefen min er.. gal, men jeg kan håndtere ham nå.
"Ja, Mr. Denver." sa jeg.
La meg fortelle deg litt om sjefen min. Han heter Kyle Denver og han er arbeidsnarkoman. Han er 30 år gammel og syndig kjekk. Ikke la deg lure av utseendet hans, han er en djevel i en menneskekropp, så ikke få forhåpninger fordi han er ikke din type mann i utgangspunktet. Noen ganger dater han kvinner eller kanskje sover med dem, men ingenting seriøst.
Jeg hørte fra den forrige sekretæren at han har jobbet non-stop i 9 år. Jeg mener.. jeg gråt den første uken jeg jobbet her. Han er gal. Han liker å få alle sine ansatte til å jobbe i helgene og på store høytider. Han fikk meg til å jobbe på julaften og han brydde seg ikke om at jeg har venner som vil at jeg skal spise middag sammen med dem.
Jeg har jobbet med ham i 5 år. Jeg vet alt om ham, noen ganger tror jeg at han er kjæresten min. Jeg mener, jeg har ikke engang tid til å date og jeg er alltid sammen med ham nesten hver dag, 24/7. Gal, ikke sant?
Da vi ankom flyplassen, ventet allerede flyplassens ansatte på ham. Tommy stoppet bilen og jeg gikk raskt ut av bilen. Jeg åpnet bagasjerommet og tok ut bagasjen hans. En av de ansatte tok bagasjen fra meg og smilte.
"Ha en trygg flytur, Mr. Denver." sa jeg og smilte søtt, men han ignorerte meg bare. Han gikk sammen med flyplassens ansatte inn på flyplassen. Jeg åpnet bagasjerommet igjen og tok ut min egen bagasje.
Jeg snudde meg mot Julio og tok farvel med ham. Jeg gikk inn på flyplassen og begynte å stille meg i kø for innsjekking. Etter å ha sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen, gikk jeg mot gaten min. Jeg satte meg ned på en av de ledige setene da telefonen min plutselig ringte. Jeg tok den opp med en gang, vel vitende om at det er lillebroren min.
"Hei."
"Er du på vei hit?" spurte han, og jeg sukket.
"Ja, er han virkelig døende?" spurte jeg, og broren min sukket.
"Jeg spurte legen i går, og ja... bestefars tilstand er ikke god. Hjertet hans blir svakere og svakere hver dag."
"Jeg har bare tid til i morgen, så jeg ka-"
"Han sa at han skal kunngjøre noe viktig for oss begge."
"Jeg vedder på at det er det samme gamle," sa jeg mens jeg tok frem sjokoladebaren min.
"Du vet at det ikke kommer til å fungere," sa han, tydelig irritert.
"Ikke bekymre deg, bare fokuser på studiene dine. Jeg skal finne en vei ut," sa jeg mens jeg kjørte hånden gjennom håret.
"Jeg tror du har gjort nok allerede."
"La oss bare høre ham først, så kan vi snakke om det igjen."
"Ok, vi sees senere." Jeg avsluttet samtalen og spiste sjokoladebaren min grådig. Jeg tok et dypt pust og slapp det sakte ut. Når jeg ankommer Oslo, vil alt bli et kaos.
Da jeg hørte at vi kunne gå om bord i flyet, reiste jeg meg fra setet og gikk mot gaten. De sjekket billetten min og lot meg gå inn. Jeg gikk inn i flyet og satte meg i setet mitt. Jeg festet setebeltet og bestemte meg for å sove fordi jeg har sovet bare 3 timer hver dag i det siste, så jeg må lade opp først.
Jeg sov hele den 6 timer lange flyturen og våknet ikke en eneste gang. Flyvertinnen måtte vekke meg også. Jeg reiste meg og så at alle passasjerene allerede hadde gått. Jeg ba flyvertinnen om unnskyldning og gikk ut. Jeg ventet på bagasjen min og gikk ut fra flyplassen.
"Frøken Ashton." Jeg snudde meg og så tre livvakter komme mot meg, og jeg så på dem kjedelig.
"Kan dere la være å kalle meg det?" Jeg var skikkelig irritert. Jeg vedder på at pappa har satt dette opp.
"Beklager, frøken Lennix," sa en av dem, og de tok vesken og bagasjen min. De ledet meg til bilen og åpnet døren for meg. Jeg satte meg inn, og de to vaktene satte seg straks ved siden av meg, og jeg ble klemt mellom dem.
"Hvor skal vi?" spurte jeg.
"Rett til sykehuset," sa sjåføren, og jeg sukket. Jeg gestikulerte at de skulle kjøre. Jeg tok frem telefonen min og bestemte meg for å ringe broren min igjen.
"Hvor er du?"
"Sykehuset. Vi venter på deg," sa han.
"Ok." Jeg avsluttet samtalen. Jeg lukket øynene og begynte å roe meg ned. Hver gang jeg er tilbake i Oslo, skjer det noe, og jeg vet ikke om det kommer til å være en god ting eller en dårlig ting. Jeg er ikke klar for dette, og jeg skulle ønske sjefen min plutselig ville ringe meg så jeg kan komme meg vekk herfra.
Oslo, vær så snill, vær grei.