Kapittel 9Creed Vaughn
Clementine POV
Jeg var knust over å se hvordan sjokoladesirupen rant fra ansiktet hans ned til halsen.
"Hva i all verden?!" Vi så på personen som ropte, og fra setet sitt så jeg Leana reise seg og komme ned hit hvor vi sto, Leona fulgte etter henne. Von og Van kom også. Alle øyne var rettet mot oss.
"Hva skjedde med deg, bror?" spurte Leana.
"Jeg sa at du ikke skulle komme hit." Von stønnet mens han så på meg. Jeg svelget.
"Er du ok?" Jeg så opp da jeg hørte Creeds stemme. Jeg svelget fordi han så på meg, jeg nikket.
"Fin!" ropte Leana. Fra setet sitt oppe viste Fin seg og så på Leana, deretter på oss.
"Å? Noen andre ble truffet. Dårlig skudd." sa Fin og snudde ryggen til oss.
"Fin! Er du virkelig så umoden?!" ropte Leana.
"Å nei, vi må dekke til ørene våre." Jeg så på Van som allerede dekket ørene med begge hender. Jeg vendte blikket tilbake til Creed som tørket seg. Jeg tok frem lommetørkleet mitt og nærmet meg ham.
"Jeg skal hjelpe deg." sa jeg, og han så på meg, jeg bare smilte og hjalp ham med å tørke ansiktet.
"Det er ikke min feil at Creed ble truffet, han visste faktisk om planen vår." hørte jeg Fin si.
"Hvorfor vil du skade Clementine?!" spurte Leona sint.
"Fordi hun er den første! Hun må forstå hva hun står overfor." hørte jeg Fin si. Jeg så inn i Creeds sjøgrønne øyne og svelget.
"Øynene dine er kule." sa jeg, og han smilte.
"Ikke stirr, du kommer til å miste pusten." sa han og dekket øynene mine. Jeg fjernet hånden hans og smilte.
"Takk for det." sa jeg. Pekte på det han gjorde for å beskytte meg mot sjokoladesirupen.
"Min glede." svarte han. Jeg så på Fin som fortsatt kranglet med Leona og Leana. Etter en stund følte vi et jordskjelv, så jeg holdt meg fast i veggen, men det var ikke veggen jeg holdt fast i, men Creeds bryst, øynene mine ble store, så jeg slapp taket, men jeg mistet balansen på grunn av den kraftige rystelsen. Jeg ville ha falt hvis jeg ikke følte noe trekke i midjen min. Jeg åpnet øynene og så inn i hans sjøgrønne øyne.
"Ikke beveg deg, du blir svimmel." sa han, så jeg svelget. Vi var så nær hverandre.
"Det er nok, Fin!" ropte Leona, så vi så i retning av de tre, og øynene mine ble store da jeg så Fin sveve i luften og det var slynger i plantene hans. Da jordskjelvet stoppet, hjalp Creed meg med å stå rett.
"Er du ok?" spurte han.
"Ja, takk igjen." sa jeg og ristet på hodet.
"Min glede igjen." sa Creed med et smil.
"Hva er det egentlig med jordskjelv? Hva om den vampyrhøye bygningen kollapset og alle løp vekk?!" sa Leona irritert og beordret plantene til å slippe Fin. Fin falt fra høyden, og øynene mine ble store da jeg så ham falle. Han ville falle i knivområdet. Nesten alle tilskuerne sperret opp øynene. Selv Leana og Leona sperret opp øynene.
Mens jeg var for nær til å høre alle rope. Jeg ønsket plutselig at ingenting vondt skulle skje med Creed, jeg holdt bare øynene lukket i noen minutter til jeg ikke hørte mer støy. Hele området var super stille. Det var som om en engel hadde passert uten å bli lagt merke til.
Så jeg åpnet øynene sakte og ble overrasket over synet som møtte meg.
De sto alle stille, stoppet og beveget seg ikke. Jeg så meg rundt, hva skjer?