Kapittel 6Kantineproblemer
Clementines perspektiv:
"Og så?" spurte Lit meg. Vi var i kantina nå fordi det var friminutt, og vi satt overfor hverandre ved bordet. Jeg fortalte henne om hva som hadde skjedd tidligere.
"Så fikk han stolen min til å fly igjen. Det er ikke min feil at jeg svarte på lærerens spørsmål," sa jeg og tok en bit av sandwichen min. "Jeg ble irritert fordi han gjorde det mot meg to ganger. Da jeg ble irritert, sa jeg til ham: 'Er du virkelig en idiot, eller snublet du meg? Hvis du følger med fordi du liker meg, bare si det direkte, ikke få stolen min til å fly!' Det fikk hele Vaughn-gjengen til å le." Jeg gjenfortalte. Hun slapp sandwichen hun holdt, og øynene hennes ble store da hun så på meg.
"Seriøst, sa du det til ham?" spurte hun.
"Ja. Det er irriterende fordi han liker å få stoler til å fly," sa jeg.
"Tine, du valgte feil kamp. Av alle Vaughn-ene er Finn den skumleste," sa hun.
"Hmm? Er det fordi han er litt av en bad boy?" spurte jeg.
"Nei, fordi av alle Vaughn-ene er Finn den rareste. Finn er halvt vampyr, halvt elementalist. Han kan kontrollere de fire elementene: ild, vann, jord og luft. Moren hans er en elementalist. Og Finn er den du konfronterte, den mektigste på Vampire High," forklarte hun, noe som fikk meg til å rynke pannen.
"Så? Bare fordi han er mektig, trenger han VIP-behandling? Vi er begge her for å studere og betale skolepenger," sa jeg.
"Bortsett fra deg," påpekte hun.
"Vel, selvfølgelig, jeg er her på stipend," sa jeg og klødde meg i hodet.
"Vær bare forsiktig, Tine. Ingen har noen gang stått opp mot Finn før."
"Å? Det er derfor han ble så sint da jeg rørte ved ham," innså jeg.
"Du rørte ved ham?!" utbrøt hun sjokkert.
"Vaughn-søsknene kommer!" Vi så mot døra, og akkurat som første gang jeg så Vaughn-søsknene komme inn, skjedde det igjen.
Den eneste forskjellen var at Finn var med dem, og jeg var den første han så på da han kom inn. Han stirret sint på meg.
Jeg så på mens Vaughn-ene gikk opp for å spise igjen. Finn var den siste som gikk opp. Jeg snudde meg mot Lit, som så bekymret ut.
"Er du okay?" spurte jeg henne.
"Selvfølgelig," svarte hun med et smil.
"Klar til å gå?" spurte jeg. Hun nikket, så vi reiste oss. Vi var i ferd med å gå når jeg plutselig ble gjennomvåt. Hva i all verden?
"Owww," utbrøt nesten alle som så det.
"Tine, du er våt," sa Lit.
"Ups, kastet det, beklager med vilje," jeg så opp og så Finn, som hadde gjort dette mot meg. Finn, som ikke hadde gjort annet enn å få stolen min til å fly.
"Hahaha, bror, hvorfor kastet du vinen din på henne?" spurte Von, leende.
"Selvfølgelig, han er bare på en tur, hahaha," svarte Van.
"Hahaha, det går bra. Jeg vet at du liker meg fordi du har fulgt med tidligere," sa jeg, og hele kantinen ble plutselig stille.
"Tine, hva sier du?" hvisket Lit til meg. Jeg ignorerte henne.
"Ok, før fikk du bare stolen min til å fly, nå heller du vin på meg. Hva blir det neste? Jeg kan bli vant til det," sa jeg og ga tommel opp.
"Hvis du har noen følelser for meg, bare si det direkte, ikke ved å få meg til å legge merke til deg," sa jeg og snudde meg bort.
"Owww, bars, hahahahaha, ett poeng til frøken Konzet," hørte jeg Leana si. Jeg var på vei bort da Finn plutselig sto foran meg, omgitt av en svart aura.
"Hva sa du?" spurte han og kom nærmere.
Jeg rygget. Vår konfrontasjon var nesten i gang igjen. Inntil jeg støtte borti bordet som Lit hadde sittet ved tidligere.
"Det var bare en spøk," sa jeg og svelget hardt. Jeg så på Lit, som var bøyd over, åpenbart veldig redd. Jeg så tilbake på Finn, som fortsatt stirret på meg.
"Hvorfor helte du vin på meg? Jeg har ikke gjort noe mot deg," sa jeg og møtte blikket hans. Nå virket han redd.
"Vet du at jeg bare har én uniform? Og jeg må vaske den bare for å kunne gå i timen, og så bare søler du vin på den? Du må være unormal for å gjøre det!" utbrøt jeg.
"Hvorfor roper du?!" ropte han tilbake.
"Fordi du er latterlig!" ropte jeg, og alt stoppet igjen.
"Hei, jeg skal bare si det. Clementine, du er den eneste som kan rope foran Finn, og du er den eneste som kan få ham til å miste besinnelsen. Gratulerer," sa Leana og blunket til meg. Øynene mine ble store, og jeg så på Finn, som så ut som han kunne eksplodere av raseri når som helst.
Jeg ble forskrekket da jeg så en juicebeholder sveve ved siden av ham og helle innholdet over meg.
"Neste gang du utfordrer meg, blir dette ikke alt du får. Vi er ikke ferdige ennå," sa han. Etter det forsvant han foran meg, så jeg så opp på høyden der Vaughns' svevende stoler var plassert.
Han var der, med ryggen til meg. Jeg knyttet neven og grep kaken som lå ved siden av meg—hele sjokoladekaken, for en sløsing.
"Hei, Finn!" ropte jeg, og alle, inkludert Vaughn-søsknene, snudde seg for å se på meg. Finn snudde seg mot meg, og jeg kastet kaken, som traff ham rett i ansiktet. Fulltreffer!
"Å, herregud!" utbrøt noen i kor.
Vaughns reiste seg fra setene sine og brast ut i latter, alle sammen, inkludert Creed og Leona.
"Hei, Finn! Du har to poeng, men du har ikke fått fire. To for å få en stol til å fly og to for å helle en drink på meg. Takk, det var alt jeg gjorde for deg. Din arroganse er like stor som baken på en bøffel," sa jeg, og dro Lit med meg mens søsknene hans fortsatt ikke kunne slutte å le.