Kapittel 5Fin Flynn Vaughn
Var det virkelig ham? Finnen som Lit hadde nevnt? Det måtte være.
"Tsk, reis deg." Jeg så foran meg, og øynene mine ble store da jeg så Finn foran meg, mens stolen fremdeles svevde oppe. Hans dårlige vane!
"Tsk." Han rakte ut hånden foran meg. Jeg bare så på den, så på ansiktet hans. Jeg håpet fortsatt at han ville hjelpe meg, eh, kanskje han ville ydmyke meg igjen. I stedet for å ta hånden hans, bare smilte jeg og reiste meg uten å ta den.
"Owww." Alle sa, sjokkert. Finn bare så på gulvet der jeg hadde sittet tidligere, så trakk han sakte hånden tilbake og reiste seg rett opp, så så han på meg.
"Takk for tilbudet, takk for ydmykelsen. Jeg setter pris på det," sa jeg og klappet ham på skulderen, så gikk jeg til en ledig plass foran. Jeg hørte ropene fra de andre her, men jeg ignorerte dem.
"Hei, kvinne!" Jeg ble forbløffet og snudde meg mot Finn.
"Snakker du til meg?" spurte jeg. Han ga meg et dårlig blikk. Plutselig kollapset jernstolen nedenfor, og skapte en høy lyd som overrasket noen.
"Det gjør så vondt, ørene mine, pokker," sa Leona kaldt.
"Det gjør enda mer vondt enn stemmen min!" stønnet Leana. Jeg ble overrasket over at Finn plutselig var foran meg. "Hvem sa at du kunne røre meg?" spurte han sint. Jeg klødde meg i hodet.
"Sa du at det er forbudt å røre deg?" spurte jeg. Pannen hans rynket enda mer, og han var tydeligvis avskyet.
"Vil du--"
"Finn, sett deg," sa Creed med autoritet og så på meg, så tilbake på Finn.
"Oi, det ser ut som den sinte gutten har en motpart," sa Von og lo høyt. Finn ville fortsatt ikke flytte seg fra foran meg, så jeg satte meg bare i stolen og så på ham.
"Ugh... Kanskje du blir syk?" sa jeg.
"Hahahahahahahahaha." Jeg hørte Von, Van og Liana le.
"Virkelig--"
"Finn, sett deg," sa Creed sint. Finn lukket øynene, og jeg så knyttneven hans stramme seg, så så han på meg.
"Vi er ikke ferdige ennå," truet han, og i et blunk satt han i stolen sin mens han så på meg ondt. Jeg bare trutmunnet og så på læreren vår som om ingen visste noe og bare fortsatte å diskutere.
"Så, frøken Konzet, hva er betydningen av Alfa?" Øynene mine ble store, og jeg reiste meg.
"I studier av sosiale dyr blir den høyest rangerte individet noen ganger utpekt som alfa. Hanner, hunner, eller begge kan være alfas, avhengig av arten. Der en hann og en hunn oppfyller denne rollen sammen, blir de noen ganger referert til som alfa-par. Alfas kan oppnå sin status ved overlegen fysisk styrke og aggresjon, eller gjennom sosiale anstrengelser og bygge allianser innen gruppen. Individet med alfa-status kan noen ganger endres, ofte gjennom en kamp mellom den dominerende og et underordnet dyr. Kampene er ofte til døden, avhengig av dyret," svarte jeg.
Plutselig ble omgivelsene stille. Um, tok jeg feil? Øynene mine ble store da læreren vår applauderte. "Det er riktig," sa hun. "Er du sikker på at du bare er menneske? Ingen blandede krefter? Du sa nesten alt jeg sa." sa læreren vår.
"Um... Jeg er et rent menneske," sa jeg.
"Nerdete raring." Jeg hørte Finn si, så jeg lo og så på ham.
"Akkurat passe for en skrytepave," sa jeg. Tvillingguttene og jenta lo igjen. Pokker, de ler alltid; ingenting er morsomt. Jeg satte meg på gulvet igjen der jeg hadde sittet, ikke i stolen. Jeg så på stolen min, svevende igjen. Og jeg tror Finn gjorde feil. Jeg ble irritert og reiste meg og så på ham.
"Er du sint eller snublet du meg? Hvis du legger merke til meg fordi du liker meg, bare si det rett ut, ikke at du legger merke til meg, og flytt deg fra stedet mitt!" sa jeg. En lang stillhet omringet meg. De var tydeligvis overrasket over hva jeg hadde gjort, jeg også. Stolen falt, og det lagde en lyd. De fem Vaughn lo fra den nedre delen av stolen. Som om de inkluderte Creed og Leona. Mens Finn ser dårlig på meg.
"Um... Bare en spøk," sa jeg og satte meg i stolen min og lukket øynene. Hays, hva sa jeg?
"Finn, der har du en motpart, hahahahaha."
"Sprek!" sa Van og Von.