Kapittel 2
Wow. Selv om jeg hadde sverget på å holde meg unna forhold for flere tiår siden, og lovet at ingen mann skulle få slik makt over meg igjen, var denne mannen nok til å få meg til å glemme regelen min. Håret hans var mørkebrunt og hang i glitrende bølger som strøk mot de brede skuldrene hans. Varme, brune øyne smilte til meg fra et sterkt, maskulint ansikt som var mer fengslende enn pent. Kraftige mørke bryn, høye kinnben og en litt skjev nese - kombinert med et blendende smil - var nok til å få meg til å vri meg på stolen.
"Hva bringer en søt liten vampyr som deg til et sted som dette?"
Søt? Hah. Jeg har musebrunt, rett hår som henger noen centimeter nedenfor skuldrene og veldig blek hud. Jeg var blek før jeg ble forvandlet. I tillegg er jeg lubben, noe som ikke skal skje med vampyrer. Skyld på min greske bestemor for det. Det eneste bemerkelsesverdige ved meg er de lyseblå øynene med tykke vipper - som jeg ikke hadde giddet å fremheve med sminke før jeg dro ut i kveld. Noen ganger kan jeg være en skikkelig idiot. "Vennene mine," mumlet jeg. "De mente jeg burde bli med dem i kveld."
"Vel, jeg er glad de gjorde det." Med et smil lente han sine muskuløse underarmer på bordet. Kort, mørkt hår krøllet seg mot solbrun hud, og hendene hans var like store og kraftfulle som resten av ham. Ikke spør meg hvorfor, men store, sterke hender er utrolig tiltrekkende for meg. Jeg flyttet litt på meg, prøvde å lette på den voksende lysten, og prøvde å huske hvorfor jeg hadde sverget på å holde meg unna menn.
Den ene munnviken hans krøllet seg opp mens han gransket ansiktet mitt. Jeg så ned, ute av stand til å møte intensiteten, vitaliteten i blikket hans. Jeg vet at jeg er en ganske patetisk unnskyldning for en vampyr. Min rosa, lodne genser burde ha avslørt det. Hvilken slags vampyr går med rosa? Men genseren hadde vært en bursdagsgave fra vennen min Jess, og ærlig talt, jeg elsket den.
"Du ser litt blek ut," mumlet han, lente seg nærmere og tok hånden min med en uventet mild berøring. "Dette er primært en ulvebar, men vi kan skaffe deg noe for å hjelpe med det... en fin rød, kanskje?"
Han gjorde en gest, og en servitør dukket opp ved siden av ham. Han snakket til henne i en lav hvisking som selv med mine vampyrforsterkede sanser var umulig å høre over bråket fra den dunkende rocken og de skravlende danserne. Så vendte han seg tilbake til meg. "Så hva heter du?"
"Jeg er Ariana," fortalte jeg ham. "Ariana Stephanopoulos." Det rullet lett av tungen min, selv om jeg bare nylig hadde byttet til det navnet. Som de fleste udødelige måtte jeg fornye meg selv med jevne mellomrom.
"Jackson Marceski til tjeneste." Det brede smilet hans blottet skinnende hvite tenner, og så slo det meg. Han hadde sagt dette var en ulvebar, og han hadde kastet bort en varbjørn. Varulv. Jeg burde ha skjønt det fra navnet - Lunatics. Nå ga det litt mer mening at han hadde skjønt at jeg var vampyr med en gang. Varulver, selv i menneskeform, har eksepsjonelle neser. Pokker. Det betydde sannsynligvis at han også kunne merke at jeg hadde vært våt i trusa siden øyeblikket han rørte ved meg.
"Jobber du her?" Jeg mente, bortsett fra å være dørvakt. Jeg antok at siden ingen hadde utfordret ham for å sitte i den avsperrede båsen, måtte han ha en viss innflytelse. Kanskje det var en del av jobben hans å holde ensomme kunder fornøyde.
Akkurat da kom servitøren med en langhalset øl og et stort glass fylt med noe mørkerødt. Jackson takket den unge kvinnen og tok imot drikkene, sendte henne av gårde med et flørtende smil. Så snudde han seg mot meg og rakte meg glasset. "Man kan vel si det. Jeg eier stedet."
Jeg stirret sikkert som en idiot. Mannen bar selvsikkerhet som en annen hud. Selvfølgelig var han eieren. Jeg så ned på den tykke, karmosinrøde væsken i glasset mitt, absorberte de rike duftene av blod, kanel og en god rødvin. Jeg kjente at hoggtennene mine ble lengre da aromaen fylte neseborene mine. Normalt trekker de seg tilbake, slik at vi kan blande oss inn blant mennesker, men blod, sex eller vold har en tendens til å få dem til å vokse.
"Det er en blanding av gløgg og blod. Hvis du ikke liker det, kan vi finne noe annet til deg." Det var ingen press i stemmen hans, bare en mild oppfordring. Jeg tok en forsiktig slurk, fornøyd med den behagelige smaken. Det var lenge siden jeg hadde tenkt på blod som noe mer enn bare en nødvendighet som skulle skaffes på den mest siviliserte måten og konsumeres raskt, ikke nytes.
"Hva jobber du med, Ariana?" Han tok en slurk av ølen sin, selv om med en varulvmetabolisme kunne han sikkert ha drukket en hel tønne uten å bli full. De fleste udødelige har en mindre intens reaksjon på rusmidler enn mennesker. Hvis jeg drakk en hel flaske vin, ville jeg kanskje fått en lett rus... men sannsynligvis ikke.
"Jeg er forsker og tekstredaktør for flere vitenskapelige tidsskrifter," fortalte jeg ham. "Jeg har nettopp startet opp et nettbasert 'spør ekspertene'-nettsted, men det har ikke tatt av ennå." Min erfaring med menn tilsa at dette var mer enn han egentlig ønsket å vite. Min erfaring med varulver var praktisk talt lik null. Jeg hadde møtt noen få gjennom vennene mine Dani og Jess, men for det meste holdt jeg meg i utkanten av festene deres. Selv om det udødelige samfunnet i Chicago var en ganske flytende sosial struktur, hadde jeg aldri vært en stor del av det. Og det var klasseskiller. Noen vampyrer så ned på varulver fordi de blir pelsete, mens noen varulver så ned på vampyrer fordi vi alle startet som mennesker og ikke er en ekte udødelig art. Ærlig talt hadde jeg aldri helt forstått det.
Gløggen var god, og jeg var sulten, så jeg drakk cocktailen raskere enn jeg hadde tenkt. De små symbiotiske organismene i blodet mitt som gjorde meg til en vampyr krevde regelmessig mating. Hvis jeg ikke holdt dem forsynte med blod, ville de begynne å forsyne seg av mitt.
"Hvilke tidsskrifter?" Han gjorde en bevegelse med hånden, og en ny blod- og vinblanding dukket opp ved albuen min. "Jeg leser mye. Kanskje jeg er kjent med arbeidet ditt."