Kapittel 2EN VIKTIG ADVARSEL
MARILYN'S SYN
Kvelden hadde vært fantastisk, hele familien hadde en usedvanlig deilig middag som jeg hadde laget, og Fredrick virket veldig imponert over kokkekunstene mine. Han fortsatte å lage mange vitser om meg og ertet meg ved middagsbordet, så jeg ble helt rød og følte at jeg skulle eksplodere rett foran dem.
Broren min og mamma lo av det, og alle følte seg veldig varme overfor den sjarmerende nye pappaen som visste akkurat hvordan han skulle komme i alles humør. Likevel følte jeg meg ganske ukomfortabel gjennom hele måltidet. Uten å overdrive, han brukte hele middagen på å stirre uavbrutt på meg, og det gjorde meg så klønete og ukomfortabel ved bordet.
Jeg var utrolig glad da middagen endelig var over og alle gikk til sengs. Jeg gikk ikke rett til sengs. Jeg gikk ut av huset til verandaen for å slappe av og nyte den kjølige natteluften. Klokken var bare noen få minutter over åtte. Jeg sukket og tok fram favorittromanen min for å fordrive tiden og slappe av. Jeg hadde også denne vanen fordi min vennlige, søte naboflørt også pleide å komme ut om kvelden for å slappe av i familiens bil som sto parkert foran huset deres.
Jeg kjempet vanligvis med meg selv hver eneste kveld om å gå bort til ham og småprate, men feilet alltid. Jeg visste ikke hvorfor jeg ikke hadde mot til å nærme meg en fyr, enn si starte en samtale. Jeg sukket mens jeg så på det glødende lyset som kom fra det tonede vinduet i bilen. Hvis jeg bare kunne gå bort til bilen og banke på vinduet...
"Hva gjør du fortsatt oppe her?" Den myke, silkeaktige stemmen distraherte meg fra tankene mine, og jeg snudde meg for å se Fredrick stirre på meg fra inngangsdøren. Å HERREGUD!
Jeg blunket raskt og lo. "Hei pappa. Eh... beklager. Jeg leste. Jeg pleier ikke å legge meg tidlig hver kveld. Jeg kommer hit for å lese og kanskje ta litt luft før jeg legger meg..."
Han lo. "Du trenger ikke forklare alt til meg." Han sukket og lukket døra før han kom bort til meg. "Jeg er faktisk her av samme grunn." Han sa, og jeg lo nervøst.
"Lignende egenskaper, hva?" mumlet jeg med et lite smil uten å se på ham, og han gløttet på meg mens jeg så nervøst fremover. Herregud, jeg kunne føle blikket hans rive meg i stykker.
FREDRICK'S SYN
Jøss. Hvorfor måtte hun bare være så mye vakrere enn moren sin. Og hun er... hun er en voksen kvinne. Jeg så henne bite seg nervøst i leppa og svelge. Hvor jeg lengtet etter å bite den rosa leppa. Jeg kjente at jeg ble stiv og svelget. Jøss. Ingen dame har fått meg til å bli sånn på lenge uten å engang røre henne. Jeg beundret de fyldige små brystene hennes som åpenbart var nakne under den silkerøde nattkjolen hun hadde på seg. Jeg kunne sverge at jeg så formen av brystvortene hennes mot stoffet.
Jeg ristet på hodet og så bort. HVA I ALL VERDEN!!! Jeg burde ikke tenke slike tanker om henne. Hun er for ung for det, og tross alt, moren hennes er nå min kone. Jeg kikket på henne og tok et dypt pust da stillheten ble uutholdelig.
"Hvorfor er du så reservert?" spurte jeg, og hun snudde seg mot meg med de vakreste uskyldige grønne øynene jeg noen gang hadde sett.
"Eh... er jeg?" spurte hun, og jeg lo.
"Ja. Det er du. Helt klart."
"Åh. Jeg visste ikke..."
"Ja, du vet ikke. Det var det du skulle til å si, hva?"
Hun svelget og så bort. "Jeg er eh... jeg bare... jeg bare..."
"Er det noe du tenker på om meg?" spurte jeg og la merke til at hun svelget. Hun snudde seg mot meg.
"Hva? Nei. Nei. Hvorfor skulle du tro det?"
"Du virket ikke i stand til å ta øynene bort fra meg helt siden jeg kom inn."
MARILYN'S SYN
Jeg blunket. HVA?!!! Jeg bet tennene sammen mot ham. ER DENNE FYREN SERIØS? PRØVER HAN NÅ Å LEGGE ALT PÅ MEG? Jeg tok et dypt pust.
"Du burde passe på hva du sier, for jeg var den som faktisk måtte tåle hele kvelden med deg stirrende på meg som om jeg var en slags gåte du skulle løse."
Han lo mykt. "Jeg stirret på deg? Se på deg, allerede en stor drømmer for deg selv. Hva slags interesse kunne jeg muligens ha i deg? Du er ikke engang pen å begynne med."
Jeg kjente hjertet synke da han sa det.
"Jeg så faktisk på deg fordi jeg prøvde å få oppmerksomheten din for å få deg til å slutte å stirre på meg, men hver gang jeg prøvde, så du bare bort, så det virket som om jeg stirret på deg."
Jeg svelget.
"Men jeg gjorde ikke..."
"Jeg vet at du vil prøve å forsvare deg, men det er ingenting å forsvare her. Vær forsiktig med handlingene dine. Jeg vil ikke at kona mi skal komme etter meg og anklage meg for å være en utro."
"Men jeg..."
"Du gjør det åpenbart, unge dame. Hold deg på avstand fra meg. Ikke prøv å komme i kontakt med meg eller gjøre noe dumt, for du vil definitivt ikke like meg."
Jeg bet meg i leppa og sukket dypt før jeg vendte blikket fremover.
"Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å få deg til å tro at jeg vil nærme meg mammas mann. Jeg er ikke så dum. Kanskje det er du som burde passe på hva du gjør, for ingen har tatt opp dette temaet, og jeg hadde absolutt ikke noe slikt i tankene."
Han stirret på meg, og jeg svelget.
"Svarer du meg?"
Jeg ristet umiddelbart på hodet. "Nei. Nei. Unnskyld. Jeg mente det ikke. Jeg beklager."
"Det er best du gjør. Dette er din siste advarsel. Slutt å stirre på meg som om jeg er kjæresten din. Neste gang det skjer, vil jeg definitivt rapportere det til moren din."
Jeg så på ham sjokkert.
Dette er faktisk mer alvorlig enn jeg trodde.
Jeg kjente sinnet stige, men bestemte meg for å holde meg rolig. Jeg så bort fra ham og krysset armene.
For en plutselig vending...
"Forstår du meg?"
Han spurte, og jeg bet meg i leppa mens jeg prøvde hardt å holde tilbake sinnet som kokte inni meg.
Jeg svarte ikke.
Han stirret på meg.
"Hører du ikke på meg?"
Jeg svarte ikke.
"Er du blitt døv nå?"
"Jeg vil gjerne bli latt i fred, herr Fredrik."
Sa jeg brått, og han så på meg.
Han lo.
"Så nå er du sint på meg fordi jeg sa du ikke skulle nærme deg meg?"
Jeg snudde meg umiddelbart mot ham.
"Vet du hva, du er den som virkelig er full av deg selv. Hva i all verden får deg til å tro at jeg hadde den minste interesse for deg? Hva får deg til å tro at jeg noen gang vil komme nær deg? Hva i huleste tar du meg for?"
FREDRIKS SYNSVINKEL
Jeg svelget da hun utøste sinnet sitt på meg, og jeg merket at jeg ble opphisset.
Faen.
Hennes sinne var så sexy og tiltrekkende.
Jeg svelget og prøvde hardt å stå imot og ikke tape denne kampen mot henne.
"Nå roper du til meg? Har du ikke noen respekt?"
"Jeg har bare respekt for de som respekterer mine synspunkter og oppfatninger, ikke for ledige anklagere som deg. Se. Det er greit. Jeg forstår nå helt hvor du vil hen. Jeg skal aldri komme i veien for deg igjen. Nå la meg være i fred. Jeg var opptatt før du kom hit for å ødelegge moroa mi. Jeg vil ikke engang se deg nær meg igjen. Hva slags far er du?"
Jeg stirret på henne og sukket.
"For en sta unge."
Mumlet jeg, og hun stirret tilbake på meg med fantastiske vakre sinte grønne øyne. ÅH. MIN. GUD.
"Ja, jeg er sta. Jeg er enig. Nå la meg være i fred. Kom deg ut av livet mitt. Forsvinn!!"
Jeg så på henne med vantro mens hun slapp løs alt det oppdemmede sinnet inni seg og til slutt la hodet på knærne, sannsynligvis for å få meg ut av synet.
Jeg lo og reiste meg.
"Som du ønsker, Marilyn."
Sa jeg og gikk tilbake inn i huset.
MARILYNS SYNSVINKEL
Jeg tok et dypt pust og løftet hodet mens jeg strøk håret bakover med fingrene.
Hva i all verden??!!!!
Hvem i huleste tror denne fyren at han er?
Hva er hensikten hans egentlig?
Jeg tok et dypt pust og bestemte meg for å holde meg unna ham så langt som mulig.
For en dum, tåpelig idiot han er.
Ja.
Jeg innrømmer at jeg hadde litt beundring for skjønnheten hans da han kom, men det betydde ikke at jeg ville ha noe med ham å gjøre.
Herregud.
Jeg kunne ikke tro at han prøvde å legge hele greia på meg som om jeg forførte ham eller noe.
Jeg hadde faktisk trodd at han ville være en god far, men holdningen hans nå hadde ødelagt alt.
Jeg avskydde ham nå til det innerste, og bestemte meg for at jeg skulle gjøre alt i min makt for å unngå ham.
Han er så absolutt ikke egnet til å være min far.