Kapittel 1ANKOMSTEN
MARILYN'S SYN
Min attende sommer.
En sommer jeg aldri vil glemme.
Sommeren da jeg... jeg gjorde det mest avskyelige.
Jeg kan ikke klandres.
Jeg kan virkelig ikke.
Naturkreftene måtte alle vende ryggen til meg og sende den mest uimotståelige nemesis jeg noen gang har sett.
En vakker, tiltrekkende, slående nemesis i form av en mann som ble utpekt til å være min far.
Han......
Uansett... historien går slik....
"Siste kort!!!!!"
Steven ropte, og jeg stønnet da jeg følte verden min falle sammen ved den ene setningen.
Jeg sendte et sint blikk mot glisende Steven som blunket ertende til meg.
"Gi opp, du vet du ikke har noe valg."
sa han, og jeg himlet med øynene.
"Greit, du vant."
sa jeg og kastet kortene på gulvet, og han spratt opp fra bakken.
"Hurra. Jeg vinner igjen."
sa han, og jeg smilte mens jeg så ham feire rundt i huset.
"Hvordan i all verden gjør du det?"
spurte jeg, og han ristet på hodet.
"Nei. Nei. Nei. Ingenting vil noen gang få meg til å avsløre min hemmelige strategi…"
Jeg vinket med hånden mot ham.
"Ja. Ja. Ja. Jeg skjønner. Det er absolutt verdt et forsøk. Nå må vi få stuen i orden før mamma kommer med sin nye mann. Vi vil ikke gjøre et dårlig inntrykk, vil vi?"
Han lo og smilte.
"Hvordan tror du vår nye pappa vil se ut?"
spurte han mens han plukket opp søppelet i stuen.
Jeg smilte.
"Hvordan ellers, om ikke som hun ser ut. Han kan være en million ganger eldre, man vet aldri."
sa jeg, og han himlet med øynene.
"Jeg ville ikke dømme på den måten om jeg var deg. Mamma har en måte å velge ut kjekke menn på…"
Jeg fnyste.
"Hvor i all verden vil du finne en kjekk mann som er over førti?"
spurte jeg, og han fnyste.
"Du kan bli overrasket."
sa han og gikk mot kjøkkenet.
Jeg sukket og trakk på skuldrene mens jeg pakket resten av søppelet og tok det ut til søppelbøtta.
Jeg tok et dypt pust da jeg gikk ut gjennom bakdøra på kjøkkenet, og husket hva som ventet meg i det øyeblikket jeg kom til bakgården. Og som vanlig møtte det meg.
En søt, brunhåret fristende fyr sto der som vanlig og klippet plenen på den andre siden av gjerdet vårt. Og han var skjorteløs og svett.
Definitivt het.
Jeg smilte og bet meg i leppen mens jeg beundret de glinsende muskuløse armene hans som grep maskinen med all sin styrke.
Han stoppet plutselig for å tørke bort svetten fra ansiktet.
Han tok et dypt pust og snudde seg mot meg, og fanget meg på fersken.
Å HERREGUD!!!
Jeg blunket raskt og skyndte meg tilbake inn i huset, flau over at han hadde tatt meg i å stirre på ham. Jeg tok et dypt pust og så Steven stirre på meg med et glass limonade i hånden.
"Du vet, du burde bare komme over forelskelsen din i denne fyren hvis du ikke engang kan si hei til ham."
sa han, og jeg himlet med øynene.
"Pfft. Hva får deg til å tro at jeg ikke kan snakke med ham?"
"Fordi du tilbringer hver sommer med å forfølge ryggen hans og løpe bort i det øyeblikket han får øye på deg. Jeg er sikker på at han snart begynner å lure på hva som er galt med deg."
Jeg fnyste.
"Ikke som om jeg bryr meg."
"Ja. Akkurat. Du bryr deg ikke."
sa han og himlet med øynene mens han gikk mot døren til kjøkkenet.
"Uhh… forresten, jeg vil gjerne kunngjøre at jeg ikke lenger er jomfru."
sa han med et smil, og jeg så på ham med store øyne.
"Hva?!!!!"
Han lo.
"Ja, søster. Med kjæresten min. Vi drakk en del på Josephs fest, og det hele utviklet seg til en orgie. Herregud… du burde vært der. Alle ble med på moroa. Til og med sta Betty."
Jeg svelget.
"Hva er det den yngre generasjonen blir til nå for tiden?"
Jeg lo.
"Wow. Jeg er helt målløs."
"Tro meg, søster. Du burde prøve det. Det føles så godt å bli med. Gå og få tak i den kjekke fyren ved siden av og inviter ham på en orgielunsj før han river av seg buksene med den erigerte pikken sin."
Jeg blunket.
"Hva?!!"
"Jeg kan se at den fyren vil ta deg med til sengs."
Jeg rødmet og ristet på hodet.
"Ja. Akkurat. Som om han ville…"
DING DONG!!
Dørklokken ringte, og vi så på hverandre.
"Ok. Mamma er hjemme. Tid for å møte nye pappa Bosco." sa Steven, og jeg himlet med øynene.
Vi sørget begge for at alt var i orden, så gikk Steven til døren mens jeg sto bak med et smil.
Han åpnet døren og…
"VELKOMMEN!!!!"
ropte vi begge, og mamma smilte til oss begge.
Jeg gikk bort til henne og klemte henne tett.
"Savnet deg så mye, mamma."
sa jeg, og hun smilte.
"Jeg har savnet deg også, vennen. Hvordan går det på universitetet?"
"Bra."
"Du spurte ikke meg om skolen?"
sa Steven med sjalusi, og mamma smilte.
"Å, jeg vet at du alltid har det bra. Er du ikke en stor gutt?"
sa hun, og han strålte.
"Greit. Jeg vil gjerne introdusere dere to for Fredrick…."
Jeg kikket bak henne og så mannen vi ikke hadde lagt merke til, hadde stått rett bak henne hele tiden, og øynene mine ble store.
HERREGUD!!! HVA I ALL VERDEN……
Han smilte sjarmerende og gikk mot oss med sitt vakre blikk som ikke forlot meg et øyeblikk.
"Hei, unger."
sa han med den mykeste, mest sexy silkerøsten jeg noensinne hadde hørt.
HERREGUD…. MOLLY!!!!
Jeg var så forvirret i lang tid at jeg ikke la merke til hånden hans som var strakt ut mot meg.
"Marilyn." Mammas stemme brakte meg tilbake til virkeligheten. Jeg så på henne, og hun gestikulerte mot hånden hans.
"Åh."
Jeg lo.
"Jeg beklager så mye. Jeg bare... ble litt forvirret."
sa jeg, og han smilte.
"Det går bra. Jeg får den reaksjonen hele tiden."
sa han, fortsatt uten å ta blikket fra meg, og det gjorde meg sprø. KAN HAN IKKE SLUTTE Å STIRRE PÅ MEG?!!!!
Herregud!!!!!
Han er så vakker.
Hvordan i all verden er dette mulig?
Han er definitivt eldre enn mamma, er han ikke?
Men jøss..... mamma så til og med eldre ut enn ham.
Eller har hun valgt å fiske i den yngre dammen? Alle disse spørsmålene raste gjennom hodet mitt mens mamma holdt hånden hans romantisk og dro ham mot sofaen.
Jeg krysset armene og så på dem.
Mamma virket så lykkelig med ham.
Jeg lo stille for meg selv.
Steven hadde rett.
Mamma hadde virkelig fått en god fangst.
Og det irriterte meg litt at denne fantastiske fangsten ikke hadde tatt blikket fra meg hele tiden.
"Jeg kommer straks tilbake. Jeg skal hente noen drikker," sa mamma, og jeg smilte.
"Selvfølgelig. Jeg blir med deg, mamma."
sa jeg i et forsøk på å komme meg så langt unna som mulig fra denne vakre guden som satt i stua vår med sine lange muskuløse ben krysset og stirret på meg med de mest vidunderlige krystallblå øyne og smilte.
Jeg kunne ikke la være å rødme dumt mens jeg gjorde meg klar til å følge mamma, men…
"Nei, nei, nei. Bli her og hold pappa med selskap. Jeg ordner det. Du trenger ikke."
"Men…"
"Ingen 'men', Marilyn."
sa hun, og jeg sukket.
Jeg snudde meg for å se ham avslappet i stolen mens han smilte til meg.
"Du trenger ikke å unngå meg, Marilyn. Jeg biter ikke."
sa han, og jeg rødmet kraftig med måten han sa navnet mitt så søtt.
Jeg bet meg i leppa og nikket sakte og nervøst.
"Jeg løp ikke fra deg."
sa jeg og satte meg ned på en sofa ganske langt unna ham. Steven gikk bort til ham og satte seg ved siden av ham.
"Så. Ny pappa…."
begynte han.
"Det er godt å bli kjent med deg, og velkommen til hjemmet vårt."
sa han, og Fredrick smilte til ham.
"Jeg liker deg allerede. Du virker mye mer imøtekommende enn storesøsteren din der borte."
sa han, og jeg snudde meg akkurat i tide til å se ham blunke til meg.
HERREGUD!! GJORDE HAN NETTOPP DET?!!
Jeg blunket og rødmet ukontrollert før jeg raskt vendte blikket bort med hjertet bankende vilt i brystet.
"Uhhhh…. Jeg kommer straks tilbake. Jeg må sjekke noe jeg la igjen på plenen."
sa jeg og snudde meg for å gå.
"Er du sikker på det, eller er det bare en unnskyldning for å komme unna meg?"
sa han, og jeg stanset i steget.
"Det har ingenting med deg å gjøre…. Pappa." sa jeg og gikk bort.
Han smilte og nikket, og vendte oppmerksomheten tilbake til Steven, som lo lavt, og de lo begge.
"Søsteren din er litt sprek. Hvor gammel er hun?"
Steven smilte.
"Hun er atten. Hun fylte nettopp atten forrige måned."
sa han, og Fredrick smilte.
"Hva med deg? Hvor gammel er du?"
spurte Steven, og han lo.
"Vel, du vil kanskje ikke tro meg siden det alltid er tilfelle når jeg forteller folk alderen min, men uhh… jeg er førtifem."
Stevens øyne ble store.
"Hva??!!!! Du er førtifem?!!!"
utbrøt han, og Fredrick lo.
"Ja, min gutt. Det virker som jeg har det unge utseendegenet sterkt i blodet."
sa han med en latter, og Steven smilte.
"Åpenbart, pappa. Herregud. Jeg trodde du var i tjueårene eller noe. Jeg trodde også at mamma hadde gjort en feil denne gangen."
sa han, og Fredrick lo.
"Nei. Det gjorde hun ikke."
"Så... spiller du fotball?"
spurte Steven, og Fredrick lo.
"Ikke vær bekymret. Jeg spiller nesten alle slags spill."
"Åh, wow! Det er fantastisk. Jeg har en fotballtrening jeg går til hver helg, du kunne blitt med meg. Jeg trenger en stødig trener. Jeg blir mobbet hver gang av kameratene mine for mine dårlige ferdigheter."
Fredrick smilte.
"Selvfølgelig. Jeg vil gjerne trene deg av og til og tørke det selvsikre smilet av ansiktene deres."
sa han med et smil, og Steven strålte.
"Jeg vet det ikke er en feil at du kom inn i hjemmet vårt." sa han, og Fredrick smilte.
Han kikket mot døren Marilyn hadde gått ut av. "Ja. Det er definitivt ikke en feil."