Kapittel 6: Lørdag morgen
Vær kvinnen som retter en annen kvinnes krone uten å fortelle verden at den var skjev. – Leslie Littlejohn
Reese var ikke sikker på hvor mye en manikyr/pedikyr kostet nå for tiden. Men han skulle være forbannet hvis han lot sin seksten år gamle niese gå rundt med kredittkortet hans. Siden hennes bruktbil var tilbake på verkstedet, kjørte han henne og ba henne ringe når hun var ferdig.
Etter å ha vokst opp med søstre, visste Reese litt om prosessen. Han ba henne ha på seg shorts og flip-flops hvis hun skulle få ordnet tåneglene. Han insisterte også på at hun skulle ha på seg en skjorte med knapper. Hun håpet det betydde at han skulle ta henne for å få håret ordnet.
Dean gikk inn i neglesalongen og fortalte mannen i resepsjonen at hun ønsket en manikyr/pedikyr. Han ga henne en meny med valg og foreslo at hun skulle velge en farge.
Det store utvalget av farger gjorde henne litt overveldet.
"Frøken Helen!" sa mannen til kvinnen som kom inn bak Dean. "Du er sen!"
"Jeg vet, Freddie," sa hun unnskyldende. "Beklager. Sønnen min hadde noe med Sjøforsvaret i dag, og jeg måtte ta bussen."
"Ingen problem! Bian gjør seg klar for deg. Bare ta en vanlig stol!" strålte han til henne. "Vil du ha mimosa?"
"Ja takk." Kvinnen smilte mens hun gikk forbi negleplassene til massasjestolene.
Freddie så på Dean. "Du er for ung. Vil du ha brus? Kaffe?"
"En brus er fint," svarte Dean og forventet nesten å få en annen meny. I stedet ramset han opp alternativene, og hun ga sitt valg og ble bedt om å sette seg i en av massasjestolene.
Frøken Helen så ut til å vite hva som foregikk, så hun gikk og satte seg ved siden av henne.
"Hei," sa Dean sjenert.
"Hei," svarte frøken Helen med et lyst smil.
Dean kunne ikke la være å tenke at hun var pen. Lysebrune øyne, nesten som honning. Sjokoladefarget hår. En melkeaktig hudfarge.
Ja, hun burde ikke ha hoppet over frokosten. Alt hun kunne tenke på var mat.
"Skolen min har en høstdans i kveld. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre."
"Det er spennende. Har du en date? Eller er det en gruppe av dere som skal?"
"Min date dumpet meg i går for å gå med hovedslyngelen. Jeg mener, cheerleaderen. Så onkelen min tar meg."
"Det er søtt. Hva skal du gjøre med neglene dine?"
"Jeg vet virkelig ikke. Dette er noe mamma ville gjort."
"Jeg er lei meg, kjære," Helen rakte over og klemte jentas hånd.
Dean så på den eldre kvinnen litt forvirret og så fniste hun. "Hun er ute av byen. Hun jobber med Leger Uten Grenser, og hun er i et avsidesliggende område med dårlig mobildekning."
"Åh," Helen smilte. "Vel, jeg er glad det bare er det."
"Frøken Helen!" sa en asiatisk kvinne som kom rundt hjørnet. "Jeg velger en fin farge i dag!"
"Det gjør du alltid, Bian. Jeg har noe til deg," sa hun og trakk en liten eske ut av vesken sin. "En liten bryllupsgave."
Kvinnen så helt overrasket ut. Hun satte brettet ned og tok imot esken mens hun satte seg på den lille rullestolen. Hun rev av det røde papiret og gispet da hun åpnet den lille hvite esken. Inne var det fem armbånd i gull, sølv, bronse og hvit og grønn jade.
"Jeg... jeg googlet hva tradisjonelle gaver var..." sa Helen beskjedent. "Jeg håper det ikke gjør noe..."
Bian så opp på henne med tårer i øynene. "Å, frøken Helen!" Hun reiste seg opp og klemte den eldre kvinnen. Da hun sto opp igjen, snakket hun med moren sin på vietnamesisk, som kom bort og så på esken.
Snart hadde hele staben samlet seg rundt. De snakket alle en blanding av engelsk og vietnamesisk. Helen så på jenta ved siden av seg som smilte bredt.
"Jeg er ikke sikker på hva jeg gjorde."
"Jeg tror du gjorde noe bra, frøken Helen," sa Dean til henne.
Freddie kom med drikkene deres og klappet Helen på hånden. "Du hedrer familien vår. Takk, frøken Helen."
"Takk, Freddie," hvisket Helen. "Dere har gitt meg mye det siste året, og jeg ville bare gi Bian en liten gave til bryllupet hennes."
"Frøken Helen, mannen din kastet bort en skatt," sa Freddie med et smil.
"For en yngre og mindre modell," mumlet Helen.
Dean rakte over og klemte hånden hennes. "Ikke vær for lenge i fortiden. Mamma sier alltid at man ikke skal se tilbake for lenge, det er ikke retningen du skal. Bare lenge nok til å minne deg selv på hvor langt du har kommet."
"Hun høres ut som en klok kvinne."
"Det synes jeg også," smilte Dean. "Men ikke si det til henne. Jeg har et tenåringsrykte å ivareta."
Helen lo. "Din hemmelighet er trygg hos meg."
"Vil du ha fruktfat, frøken Helen?" spurte Freddie.
"Ja, takk," smilte Helen til ham.
"Kan jeg få ett også?" spurte Dean, litt sjenert. "Jeg hoppet over frokosten og er skrubbsulten."
Freddie nikket og gikk mot baksiden.
Helen satte seg bedre til rette for å se tenåringen. "Fortell meg om kjolen din. Vi skal finne ut hva vi skal gjøre med neglene dine."
"Den rekker til knærne, og har lange ermer som kommer ned hit," Dean viste like forbi albuen. "Åh! Jeg er Dean. Har jeg allerede sagt det?"
"Det tror jeg ikke. Jeg er Helen, og jeg har åpenbart aldri vært her før."
"Åpenbart," sa tenåringen enig.
"Hvilken farge har kjolen din?"
"Svart med burgunder detaljer her," hun tegnet en beskjeden V-hals. "Jeg ville ha den andre som var mer utringet, men onkelen min sa nei."
"Menn forstår ikke mote."
"Han sa den var fin og så bra ut. Så bra at han kanskje måtte ta affære hvis en gutt behandlet meg dårlig."
Helen lo. "De kan være ganske aggressive noen ganger."
"Onkler eller gutter?" spurte Dean mens hun tok en slurk av brusen sin.
"Begge. Bare menn generelt. Jeg har to sønner som ville blitt helt sprøtt beskyttende over søsteren sin."
"Jeg har bare onkel Owen," Dean trakk på skuldrene. "Men jeg ville ikke byttet ham bort for noe."
"Har dere et godt forhold?"
"Ja. Han er en bra fyr. Ikke bare fordi han er onkelen min. Jeg mener, han får ekstrapoeng for å være i slekt med meg."
"Selvfølgelig," lo Helen.
"Har du bestemt deg for hva du vil ha?" spurte en kvinne mens hun satte seg ved siden av Bian.
De to kvinnene snakket på vietnamesisk, og Bian rødmet. Dean lo, og de to kvinnene så overrasket på henne.
"Tanten min er gift med en vietnamesisk mann. Dere må tilgi meg, jeg mente ikke å trenge meg på, jeg har nylig begynt å lære det."
Begge kvinnene smilte til henne og holdt samtalen mer kundevennlig. De snakket med Dean og hjalp henne med uttalen.