Kapittel 5: Blomster
Der det ikke er kamp, er det ingen styrke. – Oprah Winfrey
Jolene svingte inn på en parkeringsplass idet dekkene hennes begynte å dunke dunk dunk. Hun ville bli sen til timen med professor Brown, som hatet når folk kom for sent. Med tårer i øynene ringte hun mannen sin.
"Hei, kjære," kom det trøtte svaret da han svarte.
"Jeg har fått et flatt dekk," sa Jolene med en stemme som brast.
"Det går bra, kjære. Si meg hvor du er."
"På Diamond T bensinstasjon, ved åttende og Pine," sa hun etter å ha sett seg rundt for å være sikker på hvor hun var.
"OK, jeg er på vei." Hun hørte ham bevege seg rundt mens han sto opp og kledde på seg. "Ikke gråt, kjære. Vil ikke ødelegge det vakre ansiktet ditt."
Hun smilte og tørket bort tårene som truet med å falle. Han kjente henne så godt. "Jeg skal ikke. Jeg elsker deg."
"Jeg elsker deg også, kjære."
Hun avsluttet samtalen og slo ned solskjermen for å bruke sminkespeilet. Med et stønn over hva hun så, tok Jolene frem den lille sminkepungen sin og fikset ansiktet. De karamellfargede øynene hennes var litt lysere enn det lange bølgete håret. I det minste var håret fortsatt flettet.
Hun klappet litt pudder på de bleke kinnene før hun børstet på litt blush. Det banket på vinduet, og hun rullet det ned og smilte opp til den skallede mannen som så på henne. Han hadde på seg falmede jeans og en t-skjorte fra et varehus.
"Førerkort og vognkort."
"Jeg vet ikke hvor de er."
"Da får du gå ut og gi meg et kyss," svarte han mens han åpnet døren.
Leende gikk hun ut og kysset mannen sin. "Min helt i blått."
"Alltid." Han ga henne nøklene sine. "Ta pickupen min så du ikke kommer for sent."
Hun ga ham et raskt kyss til. "Du er den beste."
"Ja, ja." Han lo mens hun grep ryggsekken og vesken sin før hun hastet bort til pickupen.
Hun kom til timen bare et minutt for sent. Bokstavelig talt et minutt. Professor Brown hadde ikke engang reist seg for å begynne forelesningen. Med et mentalt sukk feiret hun at hun hadde rukket det.
"Fru Fargo," sa den eldre professoren uten å se opp fra avisen foran seg. "Hvilken strålende unnskyldning har du for å være sen?"
"Jeg fikk et flatt dekk på vei hit."
"Og du skiftet det selv?" spurte han og så opp på henne. Det selvtilfredse uttrykket i ansiktet hans viste at han allerede visste svaret.
"Nei, sir. Jeg ringte mannen min, og han ga meg pickupen sin så jeg ikke skulle bli sen," svarte hun og vred seg litt i stolen i forelesningssalen.
"Men likevel var du sen," irettesatte professoren.
Forelesningen begynte, og spørsmålene hans var rettet mot Jolene. De ble alle innledet med kommentarer som "Hun vet kanskje ikke hvordan man skifter et dekk, men kanskje vet fru Fargo…."
Hun var glad da timen var over. Før neste time gikk hun til biblioteket, bare for å finne ut at boken hun hadde bedt om, allerede var lånt ut til noen andre. Hun satte navnet sitt tilbake på listen og var nå nummer fem.
Barnepsykologitimen varte lenger enn forventet, og hun endte opp med å komme for sent til sin tredje time, algebra. Hun hatet algebra og professor Thompsons overraskelsestester. Kvinnen elsket å gi en overraskelsestest.
Med dagens siste time ferdig, planla Jolene å dra hjem og bytte bil. Hun foretrakk sin lille kompaktbil fremfor Hanks store, svære pickup. Hvorfor han trengte en så stor bil, ville hun aldri forstå.
Da hun sjekket meldingene sine, så hun en fra sjefen. Meagan var syk, og Jolene måtte komme inn så snart som mulig. Raskt sendte hun en melding til Hank og dro mot den lille kaféen.
Torsdager pleide å være rolige, så hun forventet at dagen skulle bli bedre.
Dagen hennes ble ikke noe bedre.
I seks timer smilte hun mens kundene fortalte henne alt som var galt. Et barn kastet en sjokolademilkshake på henne, og nå luktet hun sur melk.
Da Jolene kom inn i leiligheten, prøvde hun å finne ut hva hun skulle lage til middag. Hun hadde ikke kommet hjem som hun vanligvis gjorde, så ingenting var tatt ut av fryseren. På det lille bordet sto en stor bukett med blomster og en lapp.
Fikk meldingen din om at det var en drittdag. Legg klærne dine i vaskemaskinen, jeg tar dem. Jeg har dratt for å hente middag. Sjekk badet.
Hun gikk inn på badet mens hun holdt lappen mot brystet. Stearinlys omringet badekaret, og dusjforhenget var bundet opp. Den lille radioen med CD-spiller, som vanligvis sto på kjøkkenet, var på benken med en lapp hvor det sto ‘spill meg’ klistret på toppen. En eske med lange fyrstikker lå ved siden av med ‘tend meg’ skrevet på etiketten. Under fyrstikkene var det en pakke med nye badebomber.
Med tårer i øynene skrudde Jolene på vannet og lot det begynne å fylle karet mens hun gikk og kledde av seg den ekle uniformen. Den stabelbare vaskemaskinen og tørketrommelen som var i leiligheten, var akkurat passe størrelse for dem. Så lenge man var OK med små vasker hele uken.
De hadde blitt enige om å holde ut i den lille leiligheten til hun fikk en lærerjobb. Det første hun ønsket seg når de flyttet, var en full størrelse vaskemaskin og tørketrommel. Det andre var en oppvaskmaskin.
Tilbake på badet tente hun lysene og slapp en badebombe i vannet. Da hun trykket på play på radioen, ble det lille rommet snart fylt med Nat King Cole som sang Unforgettable.
Jolene elsket denne sangen. Moren pleide å synge den for henne og brødrene da de var små. Hun satte seg i karet og slappet av til Hank kom inn og sa at han hadde favoritten hennes klar når hun var ferdig.
Og ganske riktig, hun fant roastbiffsmørbrød druknet i Horsey Sauce.
"Jeg elsker deg," sa Jolene mens hun satte seg ved siden av ham på sofaen med smørbrødet og pommes frites.
Han kysset henne på hodet. "Jeg også, kjære."