Kapittel 1: Ny begynnelse
En diamant er en kullbit som har gjort det bra under press. – Henry Kissinger*
Helen visste at det var over. Lang før mannen hennes sa det. Hun visste om de andre kvinnene. Og hans andre barn.
Hun var ikke dum. Da barna var yngre, lot hun som om alt var fint. Etter hvert som de ble eldre, visste de at det ikke var det. Den yngste, JD, var nå i sitt siste år på videregående, og det var ingen vits i å skjule det lenger.
Bob hadde flyttet ut for syv måneder siden. Han ringte barna jevnlig, men hun visste ikke om de snakket sammen eller ikke. Det var ikke bare hans feil. Hun var ikke uskyldig i at ekteskapet deres falt fra hverandre.
Hun hadde ingen elsker eller en annen familie gjemt bort. Men hun var like skyldig.
Da de giftet seg for tjuefire år siden, var hun ikke liten, men hun var heller ikke så stor som nå. Tre barn, problemer med skjoldbruskkjertelen og lav selvtillit la på hundre kilo.
Eller mer.
Alarmen på den andre siden av gangen gikk av og lot henne vite at JD var våken. Det var onsdag, noe som betydde at han hadde en ukentlig løpetur med de andre marine-rekruttene. Hun hørte ham gå gjennom morgenrutinen sin, og så klirret nøklene hans da han dro.
Etter at Bob dro, kunne Helen ikke lenger holde tritt med boliglånet og måtte selge huset. Etter å ha betalt ned lånet, delte de det som var igjen, i henhold til skilsmisseavtalen og statens lov. Bob hadde lagt en forskuddsbetaling på et nytt hus til sin nye familie. Helen betalte for sin bruktbil, og hun og JD flyttet inn i en toroms leilighet.
Med ukelønnen sin kunne hun betale regningene, mate seg selv og den bunnløse brønnen av en tenåringssønn, og ha nok til sin ene utskeielse.
Neglene hennes.
Damen på neglesalongen holdt alltid av lørdag morgen til henne. Lørdag morgen klokka 9:45 satt Helen i massasjestolen med føttene i det lille karet. Bian plukket ut en farge og lot ikke Helen se før alt var ferdig. Neglekunst og alt.
De åtti dollarene kunne vært brukt mer fornuftig. Men hun nøt tiden for seg selv. Litt egenpleie, og hun kunne møte en ny uke.
Hun rullet ut av sengen og gikk til det eneste badet. Det hadde vært en stor omstilling. Men de klarte seg bra nå.
Hun savnet det store badekaret. Da hun gikk under dusjstrålen, tvilte hun på at hun ville klare å komme seg oppi dette karet. Om hun skulle være ærlig, ville det ikke være et problem å komme seg inn. Å komme seg ut? Det ville nok kreve olje. Og en kran. Kanskje brannmenn.
Fnise ved tanken, lurte hun på om hun kunne få tak i de kjekke brannmennene fra TikTok.
Hun vasket håret og hadde i balsam mens hun vasket seg. Når hun følte seg ren, skylte hun kroppen og håret. Så steg hun ut og brukte et strandhåndkle til å tørke seg.
JD hadde overtalt henne til å kjøpe dem da han fant ut at komplekset hadde et basseng. Hun skulle IKKE til bassenget. Ikke i badedrakt. Ikke i en cover-up. Ikke engang i et sirkustelt. Det kom ikke til å skje.
Men hun likte at hun kunne vikle håndkleet rundt seg. Hun greide ut håret sitt og lot det henge nedover ryggen for å tørke. Da hun så seg i speilet, så hun seg selv og kunne igjen ikke klandre Bob for å ha dratt.
Fem fot og fire tommer, og hundre og tjue kilo. Musebrunt hår med spor av grått. Lysebrune øyne som så alt. Kinn som var for runde. Latterrynker og kråkeføtter.
Slappe armer. Stor mage. Lår som ikke bare rørte hverandre, Helen lurte ofte på om hun var delvis havfrue. Ja, hun kunne definitivt forveksles med en havfrue. Eller i det minste en sjøku.
Hun gjorde ferdig sminken og fønte håret før hun kledde på seg. Det var tidlig i august, og hun var allerede varm denne morgenen. Bare enda en grunn til at Bob dro. Overgangsalder, selv om legen kalte det perimenopause. Hun så ikke at det var noen forskjell.
Kjolen hun valgte var gyldenbrun og hadde flerfargede høstblader på seg. Enkle gullringer i ørene og armbåndet barna ga henne var de eneste smykkene hun hadde på seg. Det hadde gått over seks måneder siden hun tok av gifteringen, og hun var fortsatt ikke vant til å ikke ha en ring.
Hun tok en jakke og lunsjen sin fra kjøleskapet, og Helen gikk ut i morgenlyset og begynte sin tretti minutters busstur til kontoret hun hadde jobbet på siden ekteskapet tok slutt.
De nye eierne av bygningen hun jobbet i skulle komme i dag. I det minste skulle de ikke kvitte seg med resepsjoniststillingen hennes.
Ennå.
Hun visste at en av advokatene i et av firmaene ville ha henne bort. Kvinnen klaget stadig over den fete resepsjonisten som kunne bli erstattet av en sikkerhetsvakt. Eller en kiosk.
Som om Helen ikke visste at hun var feit, likte kvinnen som løp maraton i helgene å minne henne på det.
Hun hadde virkelig lyst til å sette kvinnen på plass. Helen hadde alltid et smart svar, som aldri ble sagt.
"Jeg har et speil, ja, jeg ser hvor feit jeg er."
"Virkelig? Å, herregud! Er det derfor jeg må kjøpe størrelse 2X?"
"Jeg er så glad du fortalte meg det. Jeg har bare hatt denne kroppen i førti-tre år, jeg visste aldri at jeg var feit."
"Det er fordi jeg har mer personlighet enn deg. Jeg holder den gjemt mellom fettvalkene mine."
Helen lurte ofte på hva kvinnens reaksjon ville være hvis hun sa noe. Men hun likte jobben sin. Enda mer, hun likte fordelene ved jobben sin. Du vet, de som å kunne betale husleie. Så kommentarene hennes forble i tankene bak smilet hennes. Mens hun håpet og ba om at tårene ikke skulle falle.
Da hun ankom bygningen, satte Helen opp de tre kaffebarene i den store lobbyen. Persiennene ble åpnet litt for å slippe inn morgenlyset. Deretter satte hun seg ved pulten sin og åpnet datamaskinen.
Tjue minutter over åtte ble hun kalt inn på kontorsjefens kontor. Smilende nervøst satte hun seg i stolen han pekte på.
"Helen, jeg vil at du skal vite at de fleste her er opprørt over dette. Eierne avskaffer stillingen din. Men et av kontorene ovenpå vil gjerne snakke med deg."