Kapittel - 4: Hennes håp for kompisen
(Taylors perspektiv)
Det hadde gått fire år siden Odette døde, og ingenting hadde forandret seg. Den tragiske og bitre skyggen av hennes død lå fortsatt over hver eneste krok av flokken.
Hennes dødsdag ble markert hvert eneste år. Seremonien var så stor at alle allerede hadde glemt at det også var min bursdag. Det var tider jeg til og med glemte min egen bursdag.
"Jeg skulle virkelig vært den som døde den dagen i stedet for Odette," mumlet jeg med et sukk mens jeg steg ut av rommet mitt, hjertet mitt banket av sorg.
Jeg lukket øynene hardt igjen mens jeg mintes hvordan jeg tilbrakte min 18-årsdag.
Huset var kaldt som vanlig, stille og tomt som det hadde vært siden Odette døde.
Veggene så ut til å lukke seg rundt meg, og en kvelende kulde hang over meg.
Alle ønsket at jeg var den som døde i stedet for Odette, og nå... begynte jeg å tro det samme.
"Mamma," ropte jeg mens jeg gikk ned trappen, hvert steg langsommere enn det forrige.
Jeg ønsket, håpet at i dag skulle være annerledes, kanskje jeg endelig ville bli ønsket en bursdag og kanskje det ville være et snev av varme i huset.
Det var ingen respons, men jeg fortsatte likevel.
"Mamma..." dro jeg ut, stemmen min skjelvende da jeg tok de siste trinnene ned trappen.
Hun satt der, og jeg gikk for å møte henne, løftet hendene for å tappe henne på skulderen da jeg fikk et slag i ansiktet.
"Hvorfor i all verden er du her? Og hvordan våger du å forstyrre meg mens jeg er med søsteren din?" ropte hun i ansiktet mitt, og tok meg på senga.
"Jeg—jeg ville bare..."
"Hold de forbannede hilsenene for deg selv, Taylor, hva har du å gjøre i dette huset, bare den overfladiske forbannede datteren til Beta-familien," freste hun og rullet med øynene.
"Jeg—jeg er lei meg," sa jeg, snudde meg for å gå da jeg støtte på faren min.
"Er du blind? Kan du ikke se ordentlig?" Jeg blunket for å holde tilbake tårene som begynte å velte opp, men det var nytteløst.
"Jeg er lei meg," sa jeg igjen og snudde meg for å gå da han grep hendene mine.
"Du får ikke gå når jeg snakker til deg. Har du ingen manerer? Hvis det hadde vært Odette, ville hun blitt til jeg var ferdig med å snakke," sa han, og strammet grepet om hendene mine.
"Det gjør vondt... Vær så snill," stønnet jeg, vred meg fra grepet hans, men han var fast bestemt på å gjøre livet mitt miserabelt. "Pappa, vær så snill..."
"Jeg er ikke faren din! Jeg ville aldri født et forbannet barn som deg," spyttet han i avsky før han dyttet meg vekk.
Jeg snublet til bakken, skadet ankelen, men i stedet for å ta meg av den, gikk jeg bort fra huset. Det fikk meg til å kveles. Jeg kunne ikke bli et eneste sekund inne lenger.
Ingen husket at det var min 18-årsdag, min myndighetsdag. De brydde seg bare om Odettes dødsdag.
Mens jeg gikk rundt, hørte jeg hviskene som fulgte. "Se, forbannelsen er ute."
"Tch, ikke se på henne. Du får ulykke. Ikke bry deg med å hjelpe henne, Betaen og kona hans liker det ikke."
"Hvem vil hjelpe henne? Det hadde vært bedre om hun bare hadde dødd. Men, på grunn av henne måtte frøken Odette dø..."
Jeg bet meg i leppen mens jeg hørte dem. For alle var jeg bare en forbannelse, som fortjente å dø.
Alle ønsket at jeg var død i stedet for Odette. Hvis de kunne bringe tilbake Odette, ville de ikke nøle med å ofre meg heller.
Jeg kjente en klump i halsen mens synet mitt ble uklart. Uten å snu meg, gikk jeg ut fra herskapshuset inn i skogen, løp så fort beina kunne bære meg. Til beina føltes som om de skulle gi etter og halsen nesten brant av utmattelse.
Føttene sviktet, og jeg falt sammen på en fallen trestamme, mens jeg gispet etter pusten med brystet som hevet seg tungt.
Den kalde luften i skogen prikket huden min, men jeg ville heller tåle dette enn den foraktfulle forakten jeg følte i det huset.
Jeg ønsket å skyve bort alle tankene mine, misunnelsen min mot Odette, men jeg klarte det ikke.
Tårer rant nedover ansiktet mitt mens jeg stirret rett frem i en transe. "Hvorfor døde du, Odette? Det skulle vært meg som døde i stedet. Kanskje ville ting vært annerledes nå... Kanskje ville jeg vært i din posisjon."
Jeg fnyste og lo av meg selv. En død person kunne få meg til å misunne henne. Jeg var smålig. Men, ville ting vært annerledes hvis jeg døde i stedet? Ville foreldrene mine brydd seg mer om meg da?
En million spørsmål svevde rundt i hodet mitt. Det var smålig, det fikk meg til å hate meg selv, men jeg kunne ikke nekte for det. Hvis jeg kunne, ville jeg gjerne vært den som døde i stedet.
Timer gikk, og jeg stirret ned på føttene mine, som hadde blitt iskalde, og en bitter følelse beit seg fast i halsen min.
Det var allerede midnatt, men ingen kom for å lete etter meg. Jeg burde ha visst hvem som ville lete etter en ‘morder’? De må allerede ha glemt at jeg eksisterte. Jeg tviler på at noen visste at jeg var ute.
Det var min 18-årsdag, en av de viktigste dagene i livet vårt, vi varulver. Det var dagen vi fikk våre ulver. I dag skulle være den beste dagen i mitt liv. I stedet var det den verste. Men, ingen var interessert i meg. Ingen brydde seg om hva som skjedde med meg.
Og snart begynte ryktene i flokken. Jeg var forbannet for å ikke ha en ulv for å ha forårsaket søsteren min, Odettes død.
Jeg sukket og ristet på hodet.
Jeg hatet hvor lett glemt jeg var. Men jeg bekreftet hva jeg ønsket å gjøre da. Jeg skulle ikke fortsette å være ‘forbannelsen’ og den forsømte datteren til Betaens familie.
Alt jeg ønsket var å forlate flokken snart. Og for det måtte jeg studere hardere.
Jeg studerte hardere enn jeg noen gang hadde gjort, i håp om at i prosessen ville høye karakterer og gode resultater få foreldrene mine til å se meg i et nytt lys. Det var forgjeves. Uansett hva jeg gjorde, imponerte det dem ikke. Jeg var fortsatt bak Odette.
Å bo i flokken fikk meg alltid til å leve i Odettes skygge. Jeg ønsket å bryte fri fra dette.
Jeg akselererte studiene mine, og snart flyttet jeg til universitetet så raskt jeg kunne.
Den dagen dukket ingen opp for å gratulere meg eller si farvel. Jeg ventet lenge, men ikke engang foreldrene mine kom.
Likevel var det å komme til universitetet den beste avgjørelsen noensinne. Jeg lærte mange nye ting, og fant til og med ut ulvens unike evne.
Hun var annerledes enn noen annen ulv jeg hadde sett. Kreftene hennes var ville, utæmmede, og med hver treningsøkt oppdaget jeg noe nytt om henne.
Jeg var bestemt på å trene og bli bedre, så jeg kunne bryte fri fra flokken min og bli en kvalifisert varulvkriger.
Den nåværende meg ønsket fortsatt å bli anerkjent og elsket av foreldrene mine, men jeg ønsket heller ikke å fortsette å være i flokken og være en ‘forbannelse.’
"Hei Taylor, kan du komme til biblioteket med meg? Jeg sitter fast med noen problemer." Jeg hørte den velkjente stemmen til en klassekamerat bak meg, men jeg ristet på hodet i avslag.
"Beklager, kanskje senere. Jeg er litt opptatt i dag," svarte jeg, og ristet av meg tankene.
Da hun gikk, fortsatte jeg å se på kalenderen og rynket pannen. Min 20-årsdag var snart, bare noen dager unna. Og det samme var Odettes 4-års dødsdag.
Flokken hadde alltid minnet Odettes død. Det var ikke plass til meg der.
Men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte besøke flokken. Selv om ingen husket bursdagen min, var varulvenes 20-årsdag viktig. Det er det beste minnet man kunne ha, dagen alle varulver alltid hadde ventet på. Å få en make.
Når en varulv fylte 20, ga Månegudinnen dem en make.
Kinnene mine ble varme, og hjertet mitt hoppet over et slag ved tanken på en make.
Jeg håpet jeg snart ville finne min make, og håpet han tilhørte en annen flokk. Enhver annen flokk, bortsett fra Silverstone-flokken. Jeg ønsket ikke å vende tilbake til flokken min, og enda mer, jeg ønsket ikke at min make skulle finne ut om fortiden min.
Hjertet mitt snørte seg, og jeg følte meg litt urolig.
"Månegudinne, vær så snill å gi meg en make som elsker og stoler på meg. Jeg ber ikke om noe annet. Alt jeg ønsker er å få en make som alltid vil elske meg." Jeg ba, lukket øynene mens spenningen fylte hjertet mitt.
Jeg hadde ventet på min 20-årsdag i årevis, og jeg var endelig nær å finne min make. Alt jeg ønsket var et lykkelig liv med min make etter at jeg forlot Silverstone-flokken.
Jeg tok et dypt pust og lovet mens jeg knyttet hånden stramt. "Jeg vil aldri la barna mine oppleve det jeg har gått gjennom."