Hans Gale Luna

Kapittel 4Følelsen

Jeg himlet med øynene. Det er Olive, den frekke jenta fra klubben. Jeg stønnet. "Hva i all verden gjør du her?"

Hun freste. "Det burde jeg spørre deg om," ropte hun.

Jeg stønnet. Denne jenta er bare for aggressiv for min smak. "Dette er min skole, ok? Hvis det er noen som er ny her, må det være deg."

Ella humret. "Kom igjen, Olive. Det er din første dag her. Du burde ikke lage en scene."

Jeg himlet med øynene. Så hun er ny her. Olive stirret farlig på meg en stund. Jeg lot meg ikke påvirke av blikket hennes. Jeg stirret tilbake. "Be for at vi ikke møtes igjen, for hvis vi gjør det, kommer jeg til å knuse deg," sa hun. Øynene mine ble store. Truer hun meg? Hun gikk forbi meg og traff meg i prosessen. Jeg følte en kriblende følelse. Hun stoppet og stirret på meg. Ulven min var glad, og det føltes som om den snart kunne hoppe ut av kroppen min. Jeg himlet med øynene. Hun kan vel ikke være min make, eller? Vi ble begge stående og stirre på hverandre, og jeg kunne sverge på at jeg så gnister i øynene hennes. Ella kremtet og brakte oss tilbake til virkeligheten.

Jeg himlet med øynene. Hun traff meg for andre gang, denne gangen hardere. Jeg stønnet. "Hei!!". Hun ignorerte meg og dro Ella med seg. Jeg himlet med øynene. Det er noe med denne jenta som jeg ikke helt forstår. Jeg fortsatte å stirre på henne til hun var ute av syne. Lukten hennes fylte fortsatt neseborene mine. Jeg sukket. Nigel brøt ut i latter, og jeg freste.

"Hvor i all verden kjenner du henne fra?" spurte han.

Jeg freste. "Det er en lang historie."

"Fortell meg alt om det."

"Du får spørre Google om det," svarte jeg og gikk fra ham.

Han løp etter meg. "Hei!!". Jeg ignorerte ham og gikk inn i klassen. Noen jenter vinket til meg mens andre stirret.

Noen minutter senere kom Olive inn i klassen med Ella. "Hei, Nolan," vinket Ella.

Jeg smilte og vinket tilbake til henne. "Er hun ikke søt?" hvisket Nigel.

Jeg rynket pannen. "Hvem?"

"Olive-jenta."

Jeg freste. "Og aggressiv også."

Han humret. "Du har ikke fortalt meg hvordan dere møttes."

Jeg himlet med øynene og plukket opp en lærebok. "Hva skal vi ha nå?"

"Du ignorerer meg? Hæ?"

Jeg reiste meg. "Jeg tror jeg må hente noe fra skapet mitt," sa jeg og gikk ut av klassen. Jeg kunne høre Nigel stønne, men jeg brydde meg ikke.

**

Det var tid for lunsj. De fleste elevene var ute av klassen, og det var bare meg, Nigel og Olive igjen. Nigel var opptatt med telefonen, mens Olive skrev ned noen ting. Med uttrykket i ansiktet hennes visste jeg at hun hadde problemer med det hun holdt på med. Jeg bestemte meg for å tilby henne en hjelpende hånd. Jeg reiste meg. Nigel løftet hodet. "Hei, hvor skal du? Skal vi ikke vente på Bella?"

Jeg himlet med øynene. Nigel og spørsmålene hans! "Vi venter på Bella."

"Og hvor i all verden skulle du før jeg stoppet deg?"

Jeg pekte på Olive. "For å hjelpe henne."

Han freste. "Og når ble du en hjelper, Nolan?"

"Ser du ikke at hun har problemer?"

"Jeg vet. Jeg ser det tydelig. Men det jeg ikke forstår, er hvordan det er ditt problem?"

Jeg himlet med øynene. "Jeg prøver bare å være hyggelig."

Han la telefonen på bordet. "Fortell meg. Er det noe jeg går glipp av med denne jenta? Har du begynt å få følelser for henne?"

Jeg humret. "Tuller du?". Jeg satte meg ned. "Se på oppførselen hennes. Er hun typen jente jeg vil ha?"

"Nei, det er det overraskende med det. Nolan, hva skjer?"

Jeg humret. "Kom igjen, det er vel ikke en forbrytelse å hjelpe, eller?"

"Nei, men er du sikker på at du ikke gjør det av noen spesielle grunner?"

Jeg himlet med øynene. "Ja."

Han stirret mistenksomt på meg. "Ingen skjulte motiver?"

Jeg humret. "Ingen jeg kan tenke på." Han sukket. "Kan jeg gå nå?"

"Du kan. Men når hun knuser hjertet ditt, ikke kom gråtende."

Jeg himlet med øynene. "Jeg sa aldri at jeg skulle spørre henne ut."

"Det sa jeg heller ikke."

"Hva som helst," mumlet jeg. Jeg forlot Nigel og gikk bort til henne. "Hei." Hun løftet hodet. "Jeg ser at du har det vanskeli..."

Hun avbrøt meg. "Jeg ba aldri om din mening."

Jeg stønnet. "Er du alltid sånn?". Hun rynket pannen. "Jeg mener frekk, freidig..."

Hun la hånden på bordet og blunket. "Jeg tror du har oversteget din velkomst."

"Hva?"

"Du hørte meg, og jeg er sikker på at du ikke er døv." Jeg himlet med øynene. "Kom deg ut!!" ropte hun. Jeg himlet med øynene. "Kom deg..."

"Du trenger ikke å rope, ok? Jeg går." Jeg forlot henne og gikk for å møte Nigel som stirret på oss. Jeg visste at han kom til å le. Det var bare et tidsspørsmål. Han lot meg ikke vente, for han begynte å le i det øyeblikket jeg kom til plassen vår. Jeg skulte på ham.

"Jeg sa det var en dårlig idé."

Jeg freste. "Det var ikke som om jeg spurte henne ut."

"Ser hun ut som om hun bryr seg?"

Jeg stønnet. "Herregud! Jeg føler meg ydmyket." Nigel lo. "Slutt å le. Det er ikke morsomt."

Han lukket munnen med hendene. "Jeg klarer bare ikke å la være."

Jeg freste. "Og hvor er den venninnen din?" Han fniste. "Hun burde vært her nå. Hva holder henne?"

"Hei, ikke ta ut sinnet ditt på venninnen min."

Jeg freste. "Hvis hun ikke er her om fem minutter, går jeg."

Han humret. "Snakk om solen." Jeg snudde meg mot døren. Bella kom gående mot oss. Jeg smilte. Det er min kusine. Jeg liker måten hun bærer seg selv på.

"Hei kusine. Hei kjære." Hun ga oss en klem, men brukte tid på å kysse kjæresten sin.

Jeg stønnet. "Her finnes det single, husker du?" Jeg så på Olive for å se reaksjonen hennes. Overraskende nok stirret hun også på meg. Men hun så bort da jeg snudde meg. Jeg fniste.

"Er noen forelsket?" spurte Bella.

Jeg rynket pannen. "Hvem er forelsket?"

Hun fniste. "Du selvfølgelig. Ser du hvordan du har stirret på gutten der borte. Ikke si at..." Jeg så på Nigel, og vi begynte å le. "Hva? Går jeg glipp av noe?"

"Han er en jente. Beklager, hun er en jente," svarte Nigel. Jeg var for opptatt med å le til å tenke på det beste svaret på spørsmålet hennes.

Hun smalnet øynene. "Er du seriøs?" Jeg nikket. Hun fniste. "Jeg mistenkte det da jeg kom inn. Hun er for søt til å være en gutt."

Nigel himlet med øynene. "Hva mener du? At gutter ikke er søte?"

Jeg fniste og slappet av. Enda en het diskusjon mellom par er i ferd med å begynne. "Nei, jeg sa bare at hun ser ut som en jente..."

"Det rettferdiggjør ikke ordene dine."

"Kom igjen, kjære. Jeg mente det ikke sånn."

Jeg himlet med øynene. Kjedelige samtaler mellom par. Jeg reiste meg. "Når dere er ferdige med å krangle, vet dere hvor dere finner meg."

Nigel sendte meg en tanke. "Hei, Nolan. Vi er ikke ferdige med å snakke."

Jeg freste. "Hun er din kjæreste, ikke min. Ordne opp selv."

**

Resten av dagen på skolen var ikke som den pleide å være for meg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg i timene. Jeg brukte mesteparten av tiden på å stirre på Olive. Hun skulte på meg hver gang hun fikk sjansen, men jeg var for opptatt med å stirre på henne til å bry meg om det. Nigel dyttet meg stadig. Da det var tid for å dra hjem, klynket ulven min. Han ville ikke slutte å stirre på vår antatte partner. Jeg var ikke engang sikker på om hun var vår partner ennå. Men denne følelsen jeg har nå, får meg til å tro at hun må være min partner. "Nok stirring, la oss dra hjem," sa Nigel.

Jeg himlet med øynene og reiste meg. "Jeg stirret ikke."

"Det gjorde du."

Jeg freste. "Møt meg i bilen."

Han dro meg tilbake, og jeg skulte på ham. "Hva skjuler du for meg?"

Jeg stønnet. "Ingenting."

Han freste. "Nolan, jeg kjenner deg for godt. Du skjuler noe."

Jeg himlet med øynene. Det er mange ting skjult for deg, Nigel. "Det gjør jeg ikke," svarte jeg.

"Er hun din partner?"

Jeg himlet med øynene. "Nei."

Han lo. "Hun er din partner."

"Det er hun ikke."

"Jo, det er hun." Han pekte på ansiktet mitt. "Ser du dette blikket, jeg kan fortsatt huske det."

"Jeg vet ikke hva du snakker om."

Han lo. "For to år siden. Da jeg hjalp deg med å snike deg ut av flokkens hus." Jeg stønnet. "Jeg tror ikke hun vet at du er den hun reddet for noen år siden."

Jeg freste. "Hun er ikke den samme. Mye har endret seg med henne."

Han fniste. "Noen har endelig akseptert sannheten."

Jeg rynket pannen. "Hvilken sannhet?"

"At hun er din partner."

Jeg freste. "Hun er for aggressiv."

Han fniste. "Vet hun det ennå?"

"Hva da?"

"At hun er din partner." Jeg ristet på hodet. "Jeg tror du burde fortelle henne."

Jeg freste. "Hva forskjell vil det gjøre?"

"Man vet aldri."

"Jeg kan ikke."

"Kom igjen, du kan."

"Jeg tror det er en dårlig idé."

"Det er det ikke, stol på meg."

Jeg sukket. "Jeg stoler på deg. Jeg vil fortelle henne i morgen."

Han lo. "Det er min gutt."

**

Da vi kom tilbake til flokkens hus, måtte jeg øve på hvordan jeg skulle fortelle henne at hun er min partner. Jeg gikk rundt i rommet og prøvde å finne de perfekte ordene å si. Jeg hørte en telefon ringe, men det var ikke min telefon. "Det må være den andre jeg vanligvis har i skapet." Jeg plukket opp telefonen og sjekket hvem som ringte. Jeg stønnet. Jeg antar jeg må øve i morgen. Akkurat nå kaller jobben.