Hans Gale Luna

Kapittel 3De nye jentene

Nigel var allerede i ferd med å eksplodere da jeg kom tilbake til klubben. "Vil du at faren min skal lete etter oss, eller hva?"

Jeg himlet med øynene. "Slapp av, jeg er her nå." Han stirret på meg, og jeg lo. "Kom igjen, la oss dra."

Han mumlet noen ord før han endelig tok et skritt. Jeg humret og fulgte etter ham sammen med Bella. Kjøreturen tilbake til flokkens hus var stille, og jeg kunne ikke slutte å tenke på jenta jeg møtte på klubben. Jeg likte virkelig energien hennes, og hun minnet meg så mye om noen jeg kjente en gang. Da vi kom til flokkens hus, sto Declan, Nigels far, allerede og ventet på oss. "Hvor mange ganger har jeg advart dere begge om å ikke være ute så sent?"

"Jeg sa det jo," hvisket Nigel, og jeg humret.

Han gikk mot oss. "Dro dere til klubben igjen? Fikk Nigel deg til å dra denne gangen?" spurte han.

Jeg lo. Selv faren hans vet hvor mye han elsker klubber. "Nei, nei. Vi dro bare for å ha det litt gøy," svarte jeg. Nigel sukket.

"Bare gå inn. Og sørg for at dere ikke blir ute så sent igjen." Vi nikket som små unger. "Er det et løfte?" Vi nikket igjen. "Gå, gå inn. Det begynner å bli kaldt ute."

Jeg himlet med øynene, og vi gikk inn i huset. "God natt," vinket jeg til Nigel og Bella, mens jeg fant veien til rommet mitt. Jeg var allerede trøtt og søvnig. Jeg måtte ta en rask dusj og legge meg. Jeg trenger å sove tidlig, for jeg vet at morgendagen kommer til å bli hektisk for meg, om ikke for alle.

**

Alarmen vekket meg fra søvnen. Jeg stønnet. Jeg følte meg fortsatt trøtt. Jeg tok opp alarmen og slo den av. Jeg la meg ned for å sove litt mer. Det var sollyset som kom inn gjennom vinduet som vekket meg denne gangen. Jeg tok opp telefonen for å sjekke tiden. Det var noen minutter over åtte, og møtet mitt med Brian Enterprises var klokken ni. "Søren," bannet jeg. Hvordan kunne jeg sove så lenge? Jeg må ha drukket for mye champagne. Jeg sukket. Takket være Nigel. "Dette er ikke tiden for å bli sint," sa underbevisstheten min.

Jeg nikket enig og reiste meg fra sengen. Jeg skyndte meg inn på badet for å ta en dusj og kledde meg i en svart dress. Hvor mye jeg hater å ha den på, men jeg må på grunn av jobben. Jeg tok opp kontorvesken min for å sjekke om alle dokumentene var der. Heldigvis var de det. Jeg la de svarte skinnbuksene og jakken i en bag. Jeg skal skifte til det for skolen etter møtet. Etter å ha gitt håret mitt en siste finish, skyndte jeg meg ned trappen. Nigel satt ved frokostbordet sammen med noen andre varulver. Bella var ikke der. De reiste seg for å hilse på meg, men jeg vinket bare til dem. "Nigel, møt meg på parkeringsplassen."

Han rynket pannen. "Ingen frokost?"

"Nei, det er nesten tid for møtet."

Han stønnet. "Ok, jeg møter deg nede."

"Vær rask med det."

"Selvfølgelig."

**

Møtet endte med at vi fikk tildelt kontrakten. Mr. Brian reiste seg. "Gratulerer, Mr. Nolan."

Jeg smilte og reiste meg også. "Tusen takk for at du stoler på oss, Mr. Brian."

Han smilte. "Jeg tror ikke du vil skuffe meg."

"Det vil vi ikke, det er et løfte," svarte Nigel, og jeg nikket.

Mr. Brian smilte. "Vi sees på kontoret mitt på mandag."

Jeg nikket. "Vi kommer."

Vi håndhilste, og jeg fulgte ham til døren. Etter at han dro, tok jeg raskt av meg dressen. Jeg svettet allerede. Nigel lo. "Ta det med ro."

Jeg himlet med øynene og satte meg ned. "Jeg kan ikke tro at vi fikk kontrakten."

Han smilte. "Jeg visste at du ville klare det."

Jeg sukket og slappet av i stolen. "Jeg kan ikke tro at jeg har klart å bygge og opprettholde dette selskapet så lenge. Jeg trodde jeg ville mislykkes. Jeg trodde jeg ville bli så deprimert at jeg ville ende opp som en fiasko."

Nigel tok hånden min. "Jeg har alltid visst at du ville klare deg fint. Se på deg, du har vokst opp. Du har bygget et navn for deg selv. Du har ledet flokken med stor innsats også. Jeg beundrer noen ganger lederegenskapene dine."

Jeg humret. "Og du har ikke lært noe av det ennå?"

Han sukket. "Jeg har ikke tid til stress."

Jeg himlet med øynene. "Virkelig?" Han nikket. "Jeg ser det som et tegn på latskap."

"Jeg er ikke lat."

"Det ser jeg ikke."

Han sukket. "Skal vi ikke på skolen?"

"Selvfølgelig skal vi det."

Han stønnet. "Må vi virkelig? Kan vi ikke bare bli på jobben?"

Jeg himlet med øynene. "Du rømmer fra Bella. Kranglet dere i går?"

Han sukket. "Nei. Det var ikke en krangel. Bare en liten misforståelse, men du kjenner Bella godt. Hun er komplisert."

Jeg lo. "Hun er din partner. Du må forstå henne."

Han freste. "Jeg skulle ønske du hadde en partner også, så jeg kunne si det samme til deg." Jeg sendte ham et skarpt blikk, og han lo. "Beklager. Det var ikke meningen å si det. Men jeg håper virkelig din partner dukker opp snart."

Jeg reiste meg. "Gå og gjør deg klar. Vi skal dra til skolen."

"Nolan?"

"Nå!" beordret jeg.

Han sukket. "Ok, Alpha," sa han med en sarkastisk tone, men jeg var ikke i humør for det. Jeg lot ham være og gikk for å gjøre meg klar til skolen. Humøret mitt var ikke like livlig som før. Ordene hans traff dypt i hjertet mitt. Jeg har også ønsket å ha en partner. Men akkurat nå vil jeg ikke tenke på min partner, ikke etter å ha lett etter henne i to år. Jeg bryr meg mindre om henne!!

**

Bilen stoppet rett foran skoleporten. Det er en skole for Alpha-elever. Men familiene til Alpha og Beta har også lov til å gå her. Jeg åpnet døren for å gå ut. Nigel stønnet. "Skulle han ikke ta oss inn på skoleområdet?"

Jeg freste og gikk ut. "Du kan bli sittende i bilen for min del!!" Jeg begynte å gå.

"Hei!!" ropte han, løpende etter meg. Jeg lo. "Vent litt!!"

Jeg holdt ansiktet stramt og snudde meg. "Hva?"

Han himlet med øynene. "Er du fortsatt sint på meg?"

Jeg rynket pannen. "For hva? Akkurat?"

Han sukket. "For å snakke om partneren din."

Jeg brøt ut i latter. Mener han alvor?. "Nei. Jeg tenkte ikke engang på det."

"Men du har nektet å snakke med meg."

Jeg lo. "Å, det. Jeg var ikke i humør til å snakke med deg."

Han fnyste. "Virkelig?"

Jeg nikket. "Virkelig."

"Du..." Jeg ignorerte ham og begynte å gå bort. Jeg hørte ham stønne. "Hei, jeg er ikke ferdig med å snakke." Jeg ignorerte ham og fortsatte å gå. "Nolan." Han tok på meg, og jeg dyttet hånden hans bort. "Hei!!" Jeg himlet med øynene og begynte å løpe. Han løp etter meg og tok meg til slutt igjen. "Du er en skikkelig dust!!" Jeg kunne ikke stoppe å le. "Hei, slutt å le. Det er ikke morsomt, ok?"

"Jo, det er det. Så du ansiktet ditt da jeg sa at jeg ikke var i humør til å snakke med deg?"

Han freste. "Du er bare..."

"Nigel?" Bella ropte. Nigel stønnet. Jeg løftet hodet for å se henne komme mot oss. "Dere er sent ute!!" Jeg himlet med øynene og så på Nigel, som allerede så frustrert ut.

Han tenkte til meg. "Er du klar?"

Jeg himlet med øynene. "Til hva?" svarte jeg gjennom tankene.

"Til å løpe." Jeg lo. "Jeg er seriøs. Hvis du ikke løper med meg, må du møte kusinen din alene."

Jeg blunket. Jeg er ikke klar til å høre på hennes mas. "Jeg er klar."

Han nikket. "Etter tellingen av 3. 1, 2, 3."

Vi løp av gårde til Bellas store overraskelse. "Hei!!" ropte hun. Vi sluttet å løpe når vi var sikre på at vi var langt fra henne. Jeg holdt meg for brystet og lo. En ting jeg elsket med denne skolen, er at jeg får være meg selv, ikke en Alpha.

Nigel lo. "Jeg kan ikke tro at jeg løp vekk fra partneren min," sa han.

Jeg himlet med øynene. "Du løper alltid fra henne. Det er ikke noe nytt." Han sendte meg et skarpt blikk, og jeg lo. "Tid for å gå til klassen." Jeg snudde meg for å gå, men gikk rett inn i noen. Bøkene hans/hennes falt til bakken.

Jeg stønnet, og Nigel lo. "Hei. Er du blind eller noe?!" Hun ropte. Jeg himlet med øynene. Det er en jente. Jeg løftet hodet, og hun gispet. Hun dyttet håret bakover. Jeg bøyde meg ned for å hjelpe henne med å plukke opp bøkene og rakte dem til henne. Hun lo. "Beklager at jeg ropte til deg."

"Det er ingenting. Jeg antar jeg må være mer forsiktig neste gang."

Hun rynket pannen. "Er du ikke sint?"

"Nei."

Hun smilte. "Du er snill." Jeg himlet med øynene. "Forresten, jeg heter Ella," sa hun og rakte hånden ut for å håndhilse.

"Nolan," sa jeg og tok hånden hennes. Nigel hostet, og jeg stønnet. "Ella, møt Nigel. Min..."

"Bestevenn," svarte Nigel raskt. Jeg sendte ham et skarpt blikk. Jeg ville si Beta, ikke bestevenn!!

"Hyggelig å møte deg, Nigel."

"Hyggelig å møte deg også."

"Ella?" ropte noen. Jeg snudde meg for å se hvem det var, bare for å møte to blå, sinte øyne. Vent, ansiktet hennes ser kjent ut. "Du!!" Hun pekte på meg. Jeg gispet. Denne jenta igjen!!.