Kapittel 5: Kompis
Rhys’ synsvinkel:
Jeg våknet med et rykk, gispet etter luft mens lungene brant av mangel på oksygen, og stønnet umiddelbart av smerte. Armene mine var strukket og verket, sølvarmbåndene brant huden min ved hver berøring. Ansiktet mitt føltes forferdelig rått, og høyre skulder verket som bare det, sannsynligvis fra kulen den landsbyjenta skjøt på meg... vent...
Øynene mine tilpasset seg endelig det svake lyset i det store rommet jeg var stablet inn i, og det tok litt tid før synet ble klart. Jeg satt lent mot en vegg i det som så ut som en fangehull eller fengsel, håndleddene bundet sammen over hodet med sølvarmbånd. Jeg snudde hodet mot skulderen med vanskelighet for å se den dårlig bandasjert; tørket blod farget det en gang hvite stoffet en mørk rødbrun farge. Ansiktet mitt føltes som om huden hadde blitt flådd av, noe som sannsynligvis var tilfelle siden det gjorde vondt som faen.
Cellen jeg var i, var stor, så stor at det eneste lyset som hang fra taket ikke var nok til å opplyse gangen utenfor. Jeg prøvde å bruke stemmen min først, men ingenting kom ut. Halsen min var for tørr til å brukes. Så sjekket jeg koblingen til flokken. Overraskende nok kunne jeg ikke kontakte noen. Koblingen var død, noe som betydde at sølvkulen hadde undertrykt ulven min en stund. Panikken steg i magen, men jeg kontrollerte den. Jeg var Alfa. Jeg mistet ikke fatningen.
En kald vindkast blåste fra et sted i rommet, fikk meg til å skjelve og legge merke til for første gang at de varme klærne mine var fjernet, og etterlot meg i en svart T-skjorte og matchende mørke bukser og snøstøvler. I det minste hjalp kulden litt med å lindre smerten, men den fikk meg også til å skjelve. Det var en god ting at som varulver, var temperaturen vår relativt høyere enn menneskers, ellers ville jeg ha frosset i hjel for lenge siden.
Faen!
Hvor lenge har jeg vært ute? Hvilken dato var det? Var det natt eller dag? Hvis jeg ikke kom meg ut herfra i tide, kom Aiden og Devon til å lage trøbbel. Et stønn hørtes fra et sted bortenfor gitteret akkurat da, og fanget oppmerksomheten min. Jeg prøvde å rope igjen, men endte opp med en hostekule. Men det gjorde susen.
"Rhys?" Zyanes hese stemme var like velkommen for meg som kald øl på en varm sommerdag.
"Z-zya-nn..." halsen min var full av grus og stemmen min hørtes utydelig ut selv for mine egne ører, men heldigvis kunne han høre det.
"Alfa? Er du ok? Hvorfor i all verden er jeg bundet med sølv og hvor i Guds grønne jord er vi?" Stemmen hans ble sterkere for hvert ord, noe som betydde at han var uskadd. Den hvite Alfaen så ut til å ha tatt seg god tid til å torturere meg i stedet.
"Ingen... anelse... landsbyjente... din make... skjøt meg," klarte jeg å få ut.
"Hva?" Et knurr, og så lyden av kjettinger som raslet fra den motsatte siden av rommet, bortenfor gitteret.
"Faen! Jeg kan ikke bryte meg løs. Jævla sølv!" Zyanes bannet.
Han prøvde å rasle dem litt mer mens jeg prøvde å spare styrken min for å helbrede. Fluktplaner krevde energi, og akkurat nå hadde jeg ingen. Dessuten var det den hvite ulven som hadde fanget oss; han vil ikke drepe oss uten å stille spørsmål først... vent... Jeg innså noe med et rykk, noe som hadde vært fast i bakhodet mitt, men som jeg ikke hadde klart å sette fingeren på før nå.
"Kvinne," gispet jeg ut, stemmen min sterkere enn den hadde vært for noen sekunder siden.
"Hva?" Zyane sluttet å rasle med kjettingene, ga opp sitt fåfengte forsøk på å bryte seg fri.
"Den hvite ulven... den er hunnkjønn," klarte jeg å få et glimt av den før jeg ble skutt. Og jeg var ikke i tvil om hva jeg så. Slank og veltrent, litt mindre enn min egen ulv, helt hvit pels med blå, blå øyne som havet, men definitivt hunnkjønn. Den hvite ulven var hunnkjønn. Selv med så mye avstand mellom oss, hadde jeg merket kraften, auraen av en Alfa som strålte fra den.
"En kvinnelig Alfa?" hvisket jeg for meg selv. Det var uhørt. Alfaer var alltid menn. Hunnene, som var privilegerte nok til å være Alfas make, ble kalt Luna. Hvordan kunne en kvinne bli en Alfa?
Jeg ble revet ut av tankene mine av lyden av en dør som knirket opp og deretter lyden av tunge skritt som nærmet seg oss. Snart ble gangen fylt med lys, og Zyanes celle kom til syne. Han var bundet på samme måte som meg, men bortsett fra det var han uskadd. Skrittene kom nærmere, og til slutt kom personen til syne. Og hvem kunne det være om ikke landsbyjenta, også kjent som Zyanes vidunderlige make.
"Åh! Dere er begge våkne!" Hun smilte til oss mens hun klappet hendene sammen, som om hun snakket til vanlige husgjester og ikke folk hun hadde hengende fra fangehullets vegger. Hun hadde skiftet ut skjørtet og genseren med et par militære cargobukser og en svart genser. Håret hennes var løst, og selv jeg må innrømme, hun kan være ung, men jenta var pen. Selvfølgelig var hun det, hun var en ulv tross alt. Burde ha forstått det med de uvanlige øynene hennes.
"Jeg vet det er svært ubehagelig å henge fra sølvarmbånd som det der, men ikke bekymre dere. Alfaen vil være her snart... så snart hun er ferdig med å ta seg av de mennene dere tok med," mumlet hun den siste delen til seg selv, men jeg klarte likevel å fange det opp med hørselen min. Hun snudde seg så mot meg, "Beklager ansiktet ditt. Tining ville ha forårsaket rynker, så jeg bare skrelte av huden. Den vil vokse tilbake uansett." Hun sa det som om hun snakket om dagens meny og ikke om å flå meg levende.
"Takk, det var unødvendig," svarte jeg sarkastisk. "Jeg liker humoren din," smilte hun det irriterende smilet, som Zyane virket betatt av.
Jeg var på nippet til å snappe etter min forræderske beta, da lyden av døren som smalt i veggen gjallet gjennom rommet, og den mest vidunderlige duft traff nesen min.
"Au! Stakkars dør," sa jenta sarkastisk mens hun lente seg mot gitteret til Zyanes celle, armene krysset over brystet. Men jeg la ikke lenger merke til henne. Lukten av roser og bær med den frostige følelsen av vinter fylte hele rommet. Jeg inhalerte dypt, prøvde å få så mye av duften inn i nesen som jeg kunne. Det var en duft som virket kjent, men ikke... som om jeg hadde ventet hele livet på å få et snev av denne duften.
En skikkelse kom fra den opplyste gangen og stilte seg ved siden av landsbyjenta. Hun var høyere, mye høyere enn vanlige kvinner, rundt 180 cm, perfekt passende for noen med min høyde. Og da hun snudde seg og så meg i øynene, virket det som om ulven min våknet til liv.
Hennes blå, blå øyne, de samme som den hvite ulvens, stirret på meg med et uleselig uttrykk mens ulven min hylte av glede og rullet rundt i duften hennes. Ulven min var glad, ellevill. Fordi personen den hadde ventet på i de siste trettito årene endelig var her! Ulven min hadde funnet den rette.
Min Make.