KAPITTEL 06
Ocean våknet tidlig neste morgen. Hun gikk på badet, tok en rask dusj og kledde seg i smale blå jeans og en rosa blomstrete topp. Hun gikk ned trappen og nøt frokosten sammen med Jack og Lora. Etter frokosten dro Jack og Lora på shopping, og Ocean gikk ut i hagen. Hun vannet plantene da trillingene kom bakfra. De spurte pent om Ocean ville bli med dem på eventyr. De fortalte henne at de ville ta henne med til skogen. Ocean sa ja med stor begeistring, hun elsket den skogen. Hun følte at noe var rart, men hun avfeide det og dro med sine kusiner. På vei til skogen ba trillingene om unnskyldning for hvordan de hadde oppført seg mot Ocean tidligere. Hun var glad for at de endelig hadde innsett det, og hun tilga dem. Trillingene tok henne med til innsjøen. Det tok litt tid før Ocean kjente igjen stedet, men hun husket det. Dette var den samme innsjøen hvor hun for mange år siden reddet en liten fisk. Innsjøen var vakker, akkurat som hun husket. Den var også dyp. Monica tok Ocean nærmere innsjøen og ba henne se på alle de vakre fiskene som svømte der. Ocean beundret utsikten da føttene hennes plutselig skled, og hun falt i innsjøen. Det var det Ocean trodde, men i virkeligheten hadde Monica dyttet henne. Mens hun lo hysterisk, forlot Monica og søstrene hennes stedet. De så ikke tilbake på Ocean en eneste gang. Ocean kunne ikke svømme, hun gjorde sitt beste for å holde hodet over vannet, men det ble vanskelig. Hun sank ned. Hun samlet alt hun hadde igjen, kom over overflaten og skrek om hjelp så høyt hun kunne. Hun lukket øynene, og mørket omsluttet henne. Moon hadde også stått opp tidlig, han spiste ingenting, men dro til innsjøen for å svømme. Han var nær da en kjent duft traff neseborene hans. Han inhalerte dypt. Han nøt den søte lukten av vanilje og roser da et skrik nådde Moons ører. Det var en kjent stemme. Moon løp raskt mot innsjøen. Da han kom frem, så han Ocean synke ned i vannet. Han løp raskt og hoppet i innsjøen. Han grep Ocean rundt midjen og dro henne opp av vannet. Hun var bevisstløs. Pulsen hennes var svak, og hun var blek. Moon pumpet brystet hennes og ba til Gud. Det tok et minutt eller to, Ocean åpnet øynene og med et stort gisp kastet hun opp vannet i magen sammen med frokosten hun hadde spist for noen timer siden. Hun hostet kraftig da hun satte seg opp. Moon gned henne beroligende på ryggen. Hun så på ham og plutselig kastet hun armene rundt halsen hans. Moon stivnet i noen sekunder, men så omfavnet han henne rundt midjen, og de klemte hverandre tett. Ocean følte at pulsen ble normal igjen, og hun trakk seg unna. Moon tok ansiktet hennes i hendene og strøk kinnene hennes med tomlene. I stillhet stirret de inn i hverandres øyne. Moon ga henne et sjarmerende smil, og Oceans kinn ble rosa sammen med nesen. Moon syntes det var bedårende hvordan hun rødmet. Da han så reaksjonen hennes, lo Moon. Hun smilte til ham, men plutselig falt smilet hennes, og øynene ble fylt med tårer. Moon kom enda nærmere og hvisket mykt.
Moon: Hva er det? Fortell meg.
Ocean: Jeg såret deg i går, gjorde jeg ikke?
Moon: Hei….
Moon kysset henne forsiktig på nesetippen og sa.
Moon: Du kan aldri såre meg, ikke tenk slik.
Ocean: Jeg er så lei meg, jeg mente ikke å såre deg, jeg var….
Hun rakk ikke fullføre setningen før Moon la pekefingeren på leppene hennes og sa.
Moon: Hvis du prøver å be om unnskyldning til meg igjen, skal jeg sørge for å kysse deg så hardt at du ikke får puste på et godt minutt.
Ocean sperret opp øynene da ordene nådde ørene hennes. Hun hadde ikke forventet et slikt svar. Kinnene hennes ble røde. Hun rødmet kraftig og smalnet øynene. Moon smilte og satte seg ved siden av henne.
Moon: Hvorfor løp du fra meg? Skremte jeg deg?
Ocean: Det gjorde du! Jeg var redd for deg.
Moon: Var, ikke fortsatt redd?
Ocean: Nei.
Moon: Hvorfor var du redd for meg?
Ocean: Måten du snakket til Melody og fikk henne til å tie stille på, skremte meg. Det er ikke lett å få henne til å tie.
Moon: Er det sånn?
Ocean: Ja!
Hun sa det med et smil som gjorde smilehullene hennes dypere enn før, og Moon måtte anstrenge seg for ikke å kysse henne. Hun har tydelige smilehull, og når hun smiler, blir de enda dypere i kinnene. Han rev blikket bort fra ansiktet hennes, han ville ikke skremme henne igjen. Han ønsket å være nær henne.
Moon: Så hvorfor er du ikke fortsatt redd for meg?
Ocean: Fordi du nettopp reddet livet mitt. Jeg elsker denne innsjøen, men jeg skulle ønske jeg kunne svømme også.
Moon: Du kan ikke svømme?
Ocean: Nei, vi hadde et basseng i villaen vår i New York City. Men da jeg ble født, gjorde pappa det om til en kjøkkenhage. Han lot meg aldri gå i vannet.
Moon: Hvorfor det?
Ocean: Jeg vet ikke, jeg spurte ham aldri. Men jeg antar at han bare var redd for å miste meg.
Moon: Han må ha elsket deg veldig høyt.
Ocean: Ja, det gjorde han.
Moon: Jeg er så lei meg for foreldrene dine.
Ocean: Takk.
Moon: Så jeg tenkte, siden du ikke er redd for meg lenger og du ikke er som dine bortskjemte søskenbarn. Kan vi være venner?
Ocean: Ja, selvfølgelig.
Moon: Kan jeg få lov til å irritere deg også?
Ocean: Haha! Ja, det kan du. Jeg vil ikke bry meg i det hele tatt.
Moon: Ok, kom med meg da.
Ocean: Hvor skal vi?
Moon: Du er helt gjennomvåt, du kan bli syk. Kom med meg, så får du noen tørre klær.
Ocean: Jeg vet ikke.
Moon: Er du bekymret for at jeg skal miste kontrollen og prøve å forføre deg?
Ocean: Hold kjeft.
Moon: Du ser søtere ut når du er sint. Uansett, jeg skal ikke prøve noe. Jeg prøver bare å hjelpe min nye venn, og jeg vil ikke at hun skal bli syk. Hvis du ikke føler deg komfortabel med det, kan jeg ta med noen klær hit. Jeg bor ikke langt unna, det tar bare 2 minutter.
Ocean: Ok, det kan jeg leve med.
Moon: Greit, jeg er tilbake om litt, og du holder deg unna vannet.
Ocean smilte av omsorgen han viste henne. Hun satte seg ned på bakken, dypt i tankene mens hun stirret på innsjøen. Moon løp som et vanlig menneske til han var ute av Oceans synsfelt. Så zoomet han til villaen sin, tok med seg en jeans og en t-skjorte til Ocean og zoomet tilbake. Ingen visste egentlig hvorfor Moon kunne løpe så fort. Han var en mannlig undine, å puste under vann var normalt, men å zoome som en vampyr var ikke normalt. Men Moon brydde seg aldri om det, han fikk ikke lov til å vise kreftene sine, ikke engang blant flokkmedlemmene. Han gikk forsiktig tilbake til Ocean og ga henne tørre klær. Hun reiste seg, og Moon snudde seg for å gi henne litt privatliv. Da hun var ferdig med å skifte, ropte hun på ham. Moon snudde seg mot Ocean. Et smil bredte seg over leppene hans. Han siklet over henne, men hun følte seg verken redd eller utilpass. Hun smalnet øynene nervøst med et sjenert smil på leppene.
Moon: Det er som om disse klærne er laget for deg.
Ocean: Hva mener du?
Moon: Jeg mener at du ser vakker ut i klærne mine.
Ocean rødmet enda mer, og Moon lo.
Ocean: Jeg må tilbake, onkel Jack er sikkert bekymret for meg.
Moon: Hei! Når møtes vi igjen?
Ocean: Mandag, på skolen. Ha det, Moon.
Moon: Ha det, Ocean. Ta vare på deg selv.