KAPITTEL 03
Etter foreldrenes begravelse låste Ocean seg inne på rommet sitt. Jack prøvde gjentatte ganger å få henne ut og tilbake til livet, men hun nektet. Å se henne slik fikk Jacks hjerte til å verke. Han satt i hagen da Lora kom og klappet ham på skulderen.
Lora: Snakk med meg, Jack. Jeg er bekymret for dere begge!
Jack: Jeg vil bare gjøre noe som kan lette smerten hennes, sorgen hennes. Jeg vet hun savner dem. Men å låse seg inne og gråte hele tiden vil ikke hjelpe henne.
Lora: Når hun begynner på skolen igjen, vil hun føle seg bedre, og det vil lette smerten hennes også.
Jack: Det har jeg ikke tenkt på. Du har rett, takk kjære.
Jack fisket frem telefonen og ringte rektor Albert. Innen en time møtte Jack og Lora ham og viste ham Oceans tidligere skolehistorie og karakterer. Rektor Albert ble imponert over Oceans profil. Han ga henne en plass på skolen sin. Jack og Lora dro lykkelige tilbake til villaen for å fortelle Ocean om skolen. De kjøpte med seg kjeks og iskrem som en liten overraskelse. Da de kom hjem, gikk de rett til Oceans rom. De fortalte henne hvor lett hun hadde fått opptak og hvordan rektor Albert var fornøyd med karakterene og tidligere prestasjoner. Et søtt smil bredte seg på Oceans lepper. Hun smilte endelig.
Jack: Er du glad?
Hun nikket og ga Jack en klem. Han fortalte henne at hun kunne begynne på skolen allerede i morgen, og at han skulle ta henne med på shopping for å kjøpe det hun trengte til skolen. Hun reiste seg og gikk til badet. Hun tok en rask dusj og skiftet til jeans og t-skjorte. Hun gikk ned der Jack og Lora ventet på henne. Ocean hoppet inn i bilen, og de kjørte til kjøpesenteret. Lora hjalp Ocean med å plukke ut noen fine kjoler og hverdagsklær. Hun hjalp også Ocean med å kjøpe noen sko, vesker og nødvendigheter til skolen. Etter en time eller så gikk de til en kafé, og Jack så endelig niesen sin lykkelig igjen. De spiste lunsj på kafeen før de dro hjem igjen.
Neste dag brakte håp for Ocean. Hun tok på seg sine skinny blå jeans og en hvit skjorte med knapper. Hun tok på seg skoene og gikk ned. Trillingene satt ved spisebordet. De trodde hun bare var tidlig oppe. Men Jack fortalte dem at Ocean skulle begynne på skolen deres, og han advarte døtrene sine om ikke å plage henne, ellers ville Jack straffe dem. Trillingene dro til skolen, men Jack kjørte Ocean selv. Ocean ga Jack et kyss på kinnet, gikk ut av bilen og gikk gjennom skolens hovedport. Jack ba henne finne rektors kontor og bare snakke med ham. Hun var på vei mot skolens hovedbygning da en høy og kjekk fyr blokkerte veien hennes. Hun prøvde å gå forbi, men han lot henne ikke. Hun ble redd; slike ting hadde aldri skjedd på hennes gamle skole. Kusinene hennes sto i mengden og moret seg over det hele. Hun så nervøst ned på føttene sine. Moon la merke til nervøsiteten hennes og snakket.
Moon: Du kan bare passere hvis jeg lar deg. Nå fortell meg, hva heter du?
Ocean: Ocean, jeg heter Ocean Knight.
Moon: Enda en Knight. Du ser ikke ut som en nerd eller bortskjemt som de andre tre.
Ocean: De er kusinene mine.
Moon: Se på meg når du svarer. Jeg liker ikke å bli ignorert.
Hun så på Moon. Moon så rett inn i de vakre blå øynene hennes. Hun så også rett inn i hans. Hun følte noe kjent i de grønne øynene. Moon smilte og flyttet seg ut av veien hennes.
Moon: Du kan gå.
Melody: Bare sånn? Det var altfor lett, Moon.
Moon ga Melody et sint blikk og pekte pekefingeren mot henne.
Moon: For det første, det er Mr. Kart for deg. For det andre, hun bestod den testen for lenge siden. Nå, hvor skal du?
Ocean: Til rektors kontor.
Moon: Vet du hvor det er?
Ocean: I hovedbygningen.
Moon: Ja. Du kan gå.
Ocean: Takk.
Hun gikk mot hovedbygningen. Månen kunne ikke ta øynene fra henne. Det var henne, han visste det var henne. Ocean gikk inn i hovedbygningen, hun vandret rundt, men klarte ikke å finne rektors kontor. Hun var fortapt. Hun bannet stille for seg selv for å ha avslått hjelpen Månen hadde tilbudt henne. Hun ringte sine kusiner, men de avbrøt samtalen. Da så hun to gutter, og hun gikk bort til dem for hjelp. De så på henne som om hun var deres bytte. Før de rakk å gjøre noe galt, fant Månen henne. Han nådde bort til henne.
Månen: Hva gjør du her?
Ocean: Jeg er fortapt, jeg trodde de kunne hjelpe meg.
Månen ba henne vente og gikk bort til de to guttene.
Månen: Jeg vet veldig godt hva som foregår i de skitne små hodene deres. Hvis dere noen gang ser på henne igjen, skal jeg sørge for at det fargerike livet deres blir mørkt.
De nikket og gikk. Månen tok Ocean til rektors kontor og dro. Hun pustet lettet ut og banket på kontordøren.
Rektor Albert: Kom inn.
Ocean: God morgen, sir.
Rektor Albert: Ahh.. God morgen. Du må være frøken Ocean Knight. Du er veldig punktlig. Det liker jeg.
Uten å kaste bort tid, ga rektor henne alt hun trengte av materiale og notater. Så kalte han inn en jente fra hennes samme klasse. Angella kom inn og hilste på rektor Albert.
Angella: Hvordan kan jeg hjelpe deg i dag?
Rektor Albert: Frøken Nathan, møt frøken Knight. Hun er ny her. Jeg vil at du skal være hennes veileder og bli venn med henne også.
Angella: Jeg vil mer enn gjerne hjelpe henne. Hei, hva heter du? Mitt navn er Angella Nathan. Du kan kalle meg Angella eller Angle som alle vennene mine kaller meg.
Ocean: Hei, jeg er Ocean Knight.
Ocean fulgte Angella. Hun viste Ocean litt rundt, så hørte de begge varselklokken. Angella ga Ocean veibeskrivelsen til klassen hennes og gikk for å ta sin egen klasse. Månen sto foran klassen og snakket med vennene sine. Han så Ocean komme mot seg. Han sto rett opp, men Ocean lot som om hun ikke så ham. Han så Ocean gå inn i samme klasse. Månen smilte og var i ferd med å gå inn i klassen da Jake, bestevennen hans, ropte på ham.
Jake: Kompis! Hvor skal du?
Månen: Til klassen.
Jake: Kompis, er du ok?
Månen: Ja! Jeg har det fint. Jeg ser dere etter timen.
Jake og de andre sto der, sjokkerte. Månen gikk inn i klassen og så Ocean sitte i tredje rad, han gikk bort til henne og satte seg ved siden av henne. Ocean skiftet ubehagelig i setet, og Månen la merke til det. Han banket henne lett på skulderen og snakket.
Månen: Du vet, jeg spiser ikke mennesker.
Ocean svarte ikke, han banket henne på skulderen igjen. Hun ignorerte ham fullstendig. Månen banket på skulderen hennes igjen, og Ocean ga ham et dødelig blikk. Månen lo, hun så søtere ut når hun var sint. Han løftet begge hendene i været i overgivelse. Læreren kom inn i klassen og stivnet da han så Månen i klassen.
Professor Mitchell: I dag må være en heldig dag for oss alle. Herr Kart har endelig bestemt seg for å delta i timen. Hva er så spesielt i dag, herr Kart, som fikk deg hit?
Månen: Månen har funnet sin Himmel i din kjedelige klasse i dag, herr Mitchell.
Professor Mitchell: Og hvor er din Himmel?
Månen: Over hodet ditt, gamle mann.
Professor Mitchell: I det minste er du her for å delta i denne timen.
Månen: Enten jeg tar timen din eller ikke. Jeg er alltid den som får A+.
Professor Mitchell: Noen ganger blir jeg virkelig nysgjerrig, hvordan får du A+ hver gang?
Månen: Vil du teste meg igjen, gamle mann? Vil du se igjen om jeg jukser eller ikke? Du har allerede tapt det veddemålet rundt tretti ganger på 2 år.
Professor Mitchell: Nei, jeg er ikke i humør til å vedde med deg igjen om dette.
Alle satte seg på plassene sine, og professoren begynte sin forelesning. Etter 10 minutter kom Mala Brooke inn i klassen. Professor Mitchell begynte å klappe og hintet til de andre om å reise seg og klappe også. Ocean så på alt dette, hun var forvirret.
Professor Mitchell: Vi er så velsignet i dag. Først herr Kart og nå frøken Brooke også.
Mala: Hvis du savnet meg så mye, kunne du ha ringt, kjære.
Professor Mitchell: Hva er så spesielt i dag? Kan noen fortelle meg det?
Månen: Ikke se på meg, gamle mann, jeg har allerede fortalt deg.
Andrew: Det er den nye jenta i klassen vår som fikk Månen til å komme til timen din.