KAPITTEL 02
Ocean beveget seg sakte mot den mørke, men likevel storslåtte skogen. Hun kunne ikke føle noe som helst. Sam og Carla kom tilbake da de så at bildøren var åpen, og Ocean ikke var i bilen. De så seg rundt og fant henne gående mot skogen. Hun var nesten inne i skogen. Sam og Carla ropte på henne flere ganger, men hun stoppet ikke. Hun fortsatte å gå. Sam løp mot henne og grep henne i albuen. Øynene hennes var kullsvarte, og hun så ut som om hun gikk i søvne. Sam tok ansiktet hennes i hendene, men ingen respons. Sam grep henne i armene og ristet kroppen hennes, og da så hun på faren sin. Hun var forvirret. Alt hun kunne huske var at hun hadde sovnet.
Ocean: Hvordan kom jeg hit?
Sam: Hva mener du? Hvorfor gikk du ut av bilen?
Ocean: Jeg var i bilen, pappa. Jeg vet ikke hvordan jeg kom hit.
Sam: Det er det. Dette stedet er helt sprøtt og creepy. Vi drar, akkurat nå.
Carla: Men Sam...
Sam: Ingen flere men. Nå setter dere begge dere i bilen, ellers sverger jeg på Gud at dere begge kommer til å angre.
Ocean: Men pappa, jeg sverger, jeg vet ikke hvordan jeg kom ut av bilen.
Carla: Vennen min, har du sett noen?
Ocean: Ingenting, mamma. Jeg var i bilen. Så låste jeg den da dere begge gikk inn i skogen. Så sto jeg plutselig i skogen.
Sam: Nok! Begge to INN I BILEN NÅ. Vi blir ikke lenger på dette creepy stedet.
Carla: Sam, hvorfor skriker du til oss. Bare ro deg ned.
Sam: Ro meg ned. Seriøst. Jeg sa til dere begge, advarte dere om ikke å gå inn i denne dumme, creepy skogen. Dere hørte ikke på meg. Nå skjer alt dette.
De satte seg alle i bilen. Oceans øyne var fylt med tårer.
Sam: Ocean kommer aldri tilbake hit, ALDRI...
Seks år senere.
Ocean kom hjem etter en lang og slitsom dag på skolen. Hun gledet seg til å se foreldrene sine. De var ute på landet for en forretningsavtale. På herr og fru Knights ordre var hele huset pyntet.
Ocean: (Endelig. Det er bursdagen min, og de kommer tilbake i morgen, håper jeg.)
Ocean gikk til barnepiken sin, Tara, og spurte henne.
Ocean: Hei Tara. Sa de når de kommer?
Tara: Jeg vet ikke, vennen min. Men de rekker det ikke til bursdagen din. De er opptatt. Kanskje dagen etter i morgen.
Ocean: Hva? Men de lovet meg.
Tara: Det gjorde de, men kjære, de jobber der.
Ocean: De er de verste.
Ocean sa det og løp til rommet sitt. Tara følte seg dårlig etter å ha løyet til Ocean. Men hennes Herre hadde beordret henne og de andre at ankomsten skulle være en overraskelse for Ocean. Tara fortalte Oceans reaksjon til sin Herre.
På den andre siden låste Ocean seg inne på rommet. Hun kom ikke engang ut til middag. Hun gråt på rommet sitt. Tara prøvde å få henne til å åpne døren eller i det minste spise noe, men hun begynte å hulke enda mer, så hun gikk. I alle de hulkene og tårene ba Ocean til Gud om at foreldrene skulle komme ved daggry. Mellom tårer og bønner visste hun ikke når hun sovnet. Hun hørte døren ringe to ganger, akkurat som Sam alltid gjør. Hun åpnet øynene, det var daggry. Hjertet hennes fyltes med glede. Hun reiste seg, låste opp døren og løp ut av rommet. Hun hørte stemmer fra stuen. Hun listet seg og gjemte seg bak veggen så ingen skulle se henne. Hun ville overraske foreldrene sine.
Mann: Hvor er hun?
Tara: Herre, hun er på rommet sitt. Låst inne siden i går kveld.
Mann: I det minste slipper jeg å håndtere den vanskelige delen akkurat nå.
Tara: Hva er det, Herre? Er alt i orden?
Mann: Ingenting er i orden, Tara.
Ocean hørte mannen begynne å gråte, og hun ble nysgjerrig. Hun bestemte seg for å gå til døren til stuen. Mannen som snakket med Tara, var ingen ringere enn onkelen hennes, Jack.
Jack: De var på vei tilbake til New York City, men flyet deres styrtet. Redningsteamet jobber der, men det er ingen måte de har overlevd det. De er borte, Tara. Det er over. Sam og Carla er døde.
Jack og Tara hørte et høyt gisp mot slutten av Jacks setning. Begge snudde seg og så på Oceans sjokkerte tilstand.
Ocean: Du lyver...
Det var alt hun klarte å si før mørket omsluttet henne. Jack løp bort til henne og rakk å fange henne før hun traff bakken. Han bar henne til bilen sin, satte seg inn og holdt Ocean i fanget. Han ba sjåføren kjøre dem til sykehuset så raskt som mulig. Etter 30 minutter var de fremme. Jack bar henne til akuttmottaket. Legene sjekket Ocean mens Jack ventet utenfor.
Jack: Hvordan går det med henne?
Lege: Hun er i sjokk. Hun trenger hvile, men hun blir bra.
Jack: Takk, doktor.
Legen gikk, og Jack ringte kona si.
Lora: "Fortalte du det til henne? Hvordan reagerte hun?"
Jack: "Hun er på sykehuset. Hun besvimte av sjokket."
Lora: "Å, herregud."
Jack: "Jeg tar henne med meg."
Lora: "OK. Jeg skal gjøre klart rommet hennes."
Jack: "Vi sees om noen timer."
Lora: "Ta vare på deg selv også, Jack."
Jack: "Ja, ha det."
Jack la på og satte seg ved sykehussengen. Etter noen minutter fikk han en ny telefon. Det var sjefen for redningsteamet, som lette etter Sam og Carla.
Sjef: "God morgen, sir."
Jack: "God morgen. Fant dere dem?"
Sjef: "Ja, sir. Jeg er så lei meg. Vi har funnet kroppene deres. De hoppet ut før krasjen, men de var ikke heldige."
Jack: "Hvor lang tid vil det ta å få dem til New Orleans?"
Sjef: "Helikopteret er her, sir. Det vil ta noen timer."
Jack: "OK. Takk for hjelpen."
Jack så på Ocean. Han visste at det ville bli vanskelig å ta seg av niesen alene, så han ringte Tara og ba henne pakke Oceans personlige eiendeler siden hun ikke skulle bo der lenger. Samtidig beordret Jack piloten av sitt private fly til å gjøre seg klar, da de skulle forlate New York City om en time. Jack snakket med legene om Oceans utskrivelse, signerte papirene og tok niesen med seg. På vei til flyplassen hentet de Oceans bagasje. En time senere var de i luften på vei til New Orleans.
Ocean åpnet øynene, og alt føltes annerledes. Hun så seg rundt; rommet virket kjent, men det var ikke hennes rom. Hun reiste seg opp og kikket ut av vinduet over sengegavlen. Hun så en mørk skog. Den samme skogen hun drømmer om hver natt. Da forsto hun at hun var hos onkelen sin. Men hun visste ikke når og hvordan hun hadde kommet dit. Faren hadde sagt at hun aldri skulle komme til New Orleans etter den hendelsen. Så hvordan hadde hun havnet her? Hun kunne ikke huske noe. Alt hun visste var at hun ba for foreldrenes ankomst på bursdagen sin, og hun måtte ha sovnet med det. Hun lente seg mot vinduet for å se på den mørke skogen. Den var like vakker som for alle de årene siden. Da kom bildet av de to stjernene tilbake i tankene hennes, og rommet begynte å bli helt mørkt. Langsomt forsvant omgivelsene, og alt hun kunne se eller føle var skogen. Lora kom inn på rommet for å sjekke om hun var OK. Lora fant henne lent mot sengegavlen med pannen mot vindusglasset. Lora ropte på henne mange ganger, men hun rørte seg ikke en tomme. Lora ble redd og ringte Jack. Jack kom løpende inn på Oceans rom. Jack satte seg på sengekanten og vendte Oceans kropp mot seg, nå var hun ansikt til ansikt med Jack. Han så at Oceans en gang himmelblå øyne var kullsvarte. Det var som om hun var i dyp søvn og drømte. Jack grep Ocean i skuldrene og ristet henne hardt. Da endret øyenfargen seg fra svart til blå igjen. Hun så på Jack med forvirrede øyne. Det var som om hun nettopp hadde våknet fra dyp søvn. Da kom alt som skjedde i New York City tilbake til henne. Øynene hennes fyltes med tårer, og alt hun sa var:
Ocean: De forlot meg alene.