KAPITTEL 01
Det var fortsatt mørkt, Ocean sov fredelig i baksetet på bilen. Faren hennes, Sam Knight, kjørte bilen mens moren Carla snakket med ham.
Carla: Hun føler seg ikke komfortabel med trillingene.
Sam: Kom igjen, kjære. De er ikke så ille.
Carla: Si det til datteren din. Hun fortalte meg at hennes betingelse for å besøke Jack er at hun får sitt eget rom. Hun vil ikke dele det med kusinene sine.
Sam: Greit, jeg skal si det til Jack. Han ordner et eget rom til henne.
Carla: Ja, det er best du gjør det.
Sam: Ok, vekke henne, vi er nesten framme.
Carla klappet Ocean på skulderen for å vekke henne. Det tok henne et øyeblikk å forstå omgivelsene.
Carla: Vi er nesten framme, vennen.
Ocean: Ja! Kan vi dra til skogen, vær så snill? Jeg vil se solen stige opp.
Sam: Nei, vennen! Onkel Jack venter på oss, og tanten din har bakt massevis av kjeks til deg. Vil du gå glipp av det?
Ocean: Men pappa?
Sam: Ingen men. Vi har allerede snakket om det.
Ocean: Greit.
Hun sa det mens hun lente seg tilbake i setet. Ocean Knight er det eneste barnet til Carla og Sam Knight. Hun er 10 år gammel, veldig smart, søt, og en veldig lydig jente. Sommerferien var i ferd med å ta slutt. Ocean og foreldrene besøkte Sams yngre bror Jack Knight. Jack bor i New Orleans, mens Sam bor i New York City. Ocean elsker onkelen og tanten sin, men deres bortskjemte tre døtre er Oceans verste mareritt. De plager henne alltid.
Faren parkerte bilen, og Ocean og Carla steg ut. Onkelen hennes ropte på henne, og hun løp til ham. Jack knelte ned og omfavnet niesen sin lenge. Ocean er den yngste i familien. Hun ble født åtte år etter foreldrenes bryllup. På grunn av hennes lydige og kjærlige oppførsel, elsker alle henne mer enn kusinene.
Jack: Jeg har savnet deg så mye.
Ocean: Jeg har savnet deg også, onkel Jack.
Jack: Virkelig, jeg trodde du kanskje hadde glemt onkelen din.
Ocean: Nei...
Lora: Kjære, du er ikke den eneste her. Kom hit, lille venn.
Jacks kone, Lora, klemte Ocean og Carla. Jack hjalp broren med bagasjen. Lora inviterte alle inn i villaen. De gikk alle inn i spisestuen. Ocean gispet da hun så bordet, fullt av alle hennes favorittbakverk. Lora elsker å bake, og hver gang Ocean besøker dem, baker Lora mye til henne.
Lora: Jeg visste ikke hva du ville like å spise, så jeg bakte noen av tingene du liker best. Fortell meg hvordan det smaker?
Ocean tok en stor bit av sjokoladekjeksen og stønnet.
Ocean: Mmmmm... Det er fantastisk, tante, tusen takk.
Lora satte seg ved siden av Ocean, og de nøt frokosten sammen etter lang tid. Etter at de var ferdige, gikk alle til rommene sine. Som lovet, snakket Sam med Jack, og Ocean fikk sitt eget rom. Hun trengte ikke å dele rom med de slemme kusinene, Monica, Marina og Melody. Jack hjalp Ocean med å pakke ut tingene sine, og etter en time eller så hadde hun satt opp rommet sitt og gikk ut for å leke med dukken sin i hagen. Hun ønsket å gå til skogen bak onkelens villa. Hun hadde alltid ønsket å se den skogen, men faren tillot det aldri, og sa at det ikke var trygt for henne å gå inn i den mørke skogen. Sam fryktet alltid den skogen, men datteren elsket den.
Ocean lekte fredelig da hennes slemme trillingkusiner kom, og Monica tok dukken fra hendene hennes.
Ocean: Gi den tilbake til meg, vær så snill!
Marina: Kom og ta den.
Ocean tok et skritt frem for å få dukken tilbake, men i stedet for å gi den tilbake, kastet de den i gjørma. Latteren deres fylte luften mens trillingene forlot Ocean med dukken sin. Hun plukket opp dukken og gikk til rommet sitt. Hun vasket dukken og la den på sengen. Hun satte seg ved siden av den. Det var et vindu over sengegavlen hennes. Hun satt ved vinduet og så ut mot skogen. Hun hadde sett mange skoger i New York City, men denne skogen, den var noe annet. Som om den skjulte mange mysterier dypt inne.
Det var helg og nest siste dag for Ocean og foreldrene hennes i New Orleans. Etter det skulle de reise til New York City. Ocean hadde i hemmelighet bedt Jack om å arrangere en piknik i skogen. Trillingene likte ikke ideen, men Jack sa at Ocean bare besøker dem en gang i året. Så det var hennes tur til å nyte det på sin måte. Trillingene lekte sammen, men Ocean valgte å leke alene. Hun gikk rundt, så på trær og blomster, og nøt øyeblikket. Etter en stund hørte hun den onde latteren til søskenbarna sine. Hun fulgte lyden, og gispet da hun så synet foran seg. Det var som et stykke himmel på jorden. En vakker og krystallklar innsjø. Da de så henne, forlot søskenbarna stedet. Hun nærmet seg for å se hva de hadde gjort. Det var en fisk som lå på bakken, ute av vannet, og de hadde latt den ligge der for å dø. Hun grep raskt fisken og løp til innsjøen, hvor hun forsiktig slapp den ut i vannet. Det tok noen sekunder, så begynte fisken å svømme igjen. Oceans lepper krøllet seg opp i et søtt smil. Hun ble der et minutt eller to før hun gikk tilbake til piknikstedet.
Lora: Hadde du det fint her?
Ocean: Ja. Takk, onkel Jack og tante Lora.
Jack: Når du kommer neste gang, drar vi til skogen igjen, ok?
Ocean: Virkelig, tusen takk.
Ocean og foreldrene tok farvel og dro til flyplassen. De måtte først krysse en motorvei. Ocean hadde hatt en flott tid, hun nøt besøket som alltid, men mest av alt nøt hun tiden i skogen. Hun ville gjerne ha tilbrakt mer tid der. Ocean så ut av vinduet og nøt landskapet foran seg. Plutselig så hun noen som fulgte bilen til fots. Sam kjørte alltid raskere enn fartsgrensen.
Ocean: (Det må være en illusjon. Hvem kan følge oss så raskt til fots?)
Hun så igjen, men ingenting var der. Hun sukket lettet og lente seg tilbake i setet. Hun satte på øreproppene og spilte favorittsangen sin på musikkspilleren. Hun lukket øynene og inhalerte den friske skogluften. Plutselig følte hun at bilen traff noe, og faren bremset så hardt han kunne. Sam og Carla gikk ut av bilen og så seg rundt.
Carla: Sam, hva traff vi?
Sam: Ingenting, kan du se noe her?
Carla: Sam, se på bilen, den traff noe.
Sam: Det er ingenting.
Carla: Å herregud, det er blod på veien, Sam. Og det er ferskt.
Sam: Men det er ingen her.
Carla: Jeg sa til deg at du ikke skulle kjøre så fort, men du hører aldri på meg.
Sam: Jeg kjørte på motorveien og...
Carla: Og du traff noe eller noen.
Sam: Ser du noe eller noen her?
Carla: Vi må se oss rundt. Kanskje noen trenger vår hjelp. Vi kan ikke bare dra. I det minste drar ikke jeg før jeg er sikker på at vi ikke traff noe eller noen.
Sam: Ok, greit. La oss gå.
Ocean hadde hørt hele diskusjonen. Foreldrene hennes forsvant inn i skogen, og hun ble sittende i bilen. Hun satt stille der. Hun følte igjen at noen så på henne. Hun kikket gjennom bilvinduene, men ingen var der. Hun prøvde å riste av seg følelsen, men klarte det ikke. Hun hørte foreldrenes stemmer i det fjerne. Hun pustet lettet ut, nå skulle de dra fra dette skumle stedet. De var ikke for sene til flyet. Følelsen av å bli iakttatt var fortsatt der. Hun så seg rundt og låste alle bildørene. Foreldrene kom ut av den mørke skogen. De kranglet fortsatt. Sam var irritert over at kona ikke hørte på ham.
Sam: Du bekymrer deg for ingenting. Det blodet ser ikke så ferskt ut.
Carla: Å, det er ferskt. Ikke lær meg det. Jeg er lege, jeg vet disse tingene, ikke du.
Sam: Du overreagerer, Carla.
Carla: Jeg overreagerer ikke. Vi må sjekke igjen.
Sam: Ikke tale om.
Carla: Sam, vær så snill, jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at noen er skadet. Vær så snill, bare én siste gang.
Sam: Ok, greit. Siste gang, så drar vi fra dette skumle stedet.
Ocean var alene igjen. Hun følte igjen at noen så på henne. Hun så seg rundt, og til sin overraskelse så hun faktisk noe, faktisk noen. Hun fokuserte på det hun så. Hun så to skinnende grønne øyne, som glitret som stjerner i den mørke skogen. Hun følte at verden rundt henne begynte å bli mørk. Langsomt forsvant alt annet. Det eneste hun kunne se var de vakre øynene. Hun åpnet bildøren og gikk ut. Hun ble stående et øyeblikk, så begynte hun å bevege seg i retning av øynene hun hadde sett. Hjernen hennes var helt avskrudd, og beina adlød de øynene. Langsomt gikk hun mot skogen, og i det øyeblikket følte hun ingenting annet enn ønsket om å komme nærmere de stjernene.