Kapittel 9
Jeg våknet av sola som traff ansiktet mitt, etterfulgt av en forferdelig hodepine.
Jeg løp til badet og kastet opp i toalettet.
Dette er grunnen til at jeg hater fester, jeg husker ikke engang hva som skjedde i går, hvordan kom jeg meg hjem?
Jeg tok en rask dusj og pusset tennene.
Da jeg kom ut av dusjen og hadde skiftet til rene klær—som besto av joggebukser og en enkel t-skjorte—var det allerede blitt formiddag.
Jeg gikk ned for å raide kjøleskapet og kjøkkenet, men ble stoppet av at dørklokken ringte. Jeg satte fra meg noen av snacksene jeg holdt og gikk for å åpne døren. Jeg var alene siden mamma og pappa var på jobb, Brian hadde dratt for å møte noen venner, og Sophia var på overnatting hos en venninne. Hun sa hun ville være tilbake i morgen.
Da jeg åpnet døren, sto den personen jeg minst ventet meg på trappen.
Jeg blunket, så blunket jeg igjen og gned meg i øynene.
Jeg må hallusinere.
"Det gjør du ikke," sa han.
Uff, jeg sa det høyt igjen, gjorde jeg ikke? Jeg må virkelig slutte å snakke tankene mine høyt.
"Jeg kom bare for å sjekke hvordan det gikk med deg siden du ikke følte deg bra i går etter festen," fortsatte han.
Dette må være en drøm, Blake Reynolds bryr seg ikke, han må tulle.
"Du tuller, ikke sant?" sier jeg.
"Eh, nei," sa han med forvirring skrevet over hele ansiktet.
Herregud, denne fyren bryr seg faktisk... wow.
Jeg kremtet. "Ja, jeg har det fint, jeg har bare en skikkelig vond hodepine, husker du noe av det som skjedde i går?" spør jeg.
"Åh, eh ja, det gjør jeg, men det er en lang historie, så du må sette deg ned for dette," sier han, og med det går han inn i huset mitt og inn i stua.
Ok da...
Jeg følger etter ham inn i stua og setter meg ned i en sofa overfor ham.
"Ok, eh—så for å gjøre en lang historie kort, din uskyldige lille hjerne fikk noen brownies med hasj som en fyr ved navn Martin ga deg, og du spiste kanskje hele greia, noe som gjorde at du ble høy, men jeg lover deg, jeg gikk faktisk og banket opp den fyren, men så ville du ha flere brownies, så jeg prøvde å stoppe deg, men—"
"Blake," prøvde jeg å stoppe ham fra å plapre videre.
"Du ville ikke høre, så jeg prøvde å si til deg at du skulle følge meg til bilen min, men igjen ville du ikke høre, så jeg bestemte meg for å lyve ved å si—"
"Blake," prøvde jeg igjen.
"At hvis du ville ha brownies, måtte du følge meg til bilen min slik at vi kunne lage brownies hjemme, men så sovnet du i bilen min, så jeg måtte bære deg til rommet ditt og—"
"BLAKE," ropte jeg.
Han så opp på meg.
"Er du ok, føler du deg dårlig?" spurte han.
"Nei, jeg har det fint, det er bare... du plaprer," sa jeg mens jeg prøvde å kvele en latter.
"Å, eh, riktig, beklager," sier han.
Når jeg ser opp på ham igjen, legger jeg merke til at kinnene hans får en svak rosa farge.
Er Blake Reynolds flau og rødmer?! Det er jo bare helt bedårende, jeg får lyst til å klype ham i kinnet, åå.
"Eh, jeg skal hente meg litt vann," sa han mens han reiste seg fra sofaen og gikk mot kjøkkenet.
Etter det som føltes som en evighet, kom han tilbake, men han så nervøs ut?
Hvorfor er han nervøs?
"Uansett, takk for at du fikk meg hjem, jeg setter pris på det," sier jeg.
"Ja, ikke noe problem, bare ikke ta imot noe fra en fremmed på en fest neste gang," sa han med et smil, men det nådde ikke øynene hans.
Jeg går bort til ytterdøren og åpner den for ham.
Han kommer bort til meg og stirrer på meg med sine elektrisk blå øyne.
Øynene hans holdt noe jeg bare ikke kunne gjenkjenne.
Er det bare meg, eller oppfører han seg rart? Bare meg? Ok.
Han smiler til meg og går ut døren.
"Takk igjen!" roper jeg.
Han snur seg ikke, han gir meg bare en tommel opp og går inn i huset sitt.
Jeg lukker ytterdøren og går tilbake til kjøkkenet og plukker opp alle snacksene. Når jeg plukker opp posen med potetgull som jeg hadde lagt på benken, faller et papir ned på gulvet.
Jeg plukker opp papiret og ser forvirret på det, jeg husker tydelig at jeg ikke la noe papir på benken.
På papiret var navnet mitt skrevet på forsiden i en elegant kursiv håndskrift.
Jeg trekker på skuldrene og putter papiret i lommen på joggebuksen min.
Jeg plukker opp alle snacksene og går opp på rommet mitt. Når jeg kommer til rommet mitt, ser jeg Blake i rommet sitt gjennom vinduet.
Han så stresset ut.
Hva skjer med ham?
Han hadde albuene hvilende på knærne og hodet i hendene, og hvert par sekunder kjørte han hendene gjennom håret.
Jeg trekker på skuldrene igjen og legger meg ned på sengen. Jeg snur meg og ser Blake se inn i rommet mitt, så jeg vender raskt blikket fra ham til laptopen min.
Så husker jeg brevet, så jeg stikker hånden i lommen på joggebuksen og trekker ut papiret.
Jeg ser ut av vinduet fra øyekroken og ser Blakes blå øyne bli store.
Han løper deretter til vinduet sitt og trekker for gardinene.
Ok?
Jeg ser ned på papiret og åpner det, og igjen i den veldig vakre kursiv håndskriften sto det skrevet.
Møt meg i parken klokken 6 i dag.
-Blake
Jeg stirrer på papiret i forvirring og leser det en gang til, hvorfor vil han møte meg i parken?
Jeg ser på klokken som henger på veggen min og ser at den bare er 2, jeg har nok tid til å skifte.
Akkurat da fikk jeg en melding fra noen.
Jeg ser på hvem jeg fikk en melding fra, og pusten stopper opp og hjertet begynner å slå raskere.
Jeg forventet ikke den meldingen...
•••
Muahaha cliffhanger 😈😂 men i det minste er den litt lang, så yay.
~ Yumna 💚