Kapittel 8
Så snart vi kom inn i huset, tok Rose hånden min og ledet meg til kjøkkenet.
Hun rakte meg en kopp med en væske i.
"Hva er det i den?" spurte jeg.
"Bare øl, drikk opp!" sa hun mens hun drakk sin egen.
"Umm, jeg drikker ikke," sa jeg.
Vel, det var ikke helt sant. Jeg hadde drukket en slurk øl i Australia, men det var fordi jeg hadde forvekslet det med ingefærøl.
Jeg er kanskje australsk, men jeg liker egentlig ikke alkohol.
"Åh, vel, du skal drikke i dag," sa hun.
Jeg sukket og så ned på plastkoppen. Jeg førte koppen til munnen og tok en liten slurk, men før jeg skjønte hva som skjedde, vippet Rose koppen min bakover, noe som fikk meg til å drikke hele greia, og det fikk meg til å hoste kraftig.
Jeg fortsatte å hoste mens Rose bare klappet meg på ryggen og sa unnskyld, men hun så ikke ut som om hun mente det.
Jeg bare himlet med øynene og tok en flaske vann som lå på kjøkkenbenken, og jeg drakk halvparten av flasken fordi halsen min brant.
"Hvem sin fest er dette egentlig?" spurte jeg Rose.
"Jeg tror det er en fyr som heter Martin? Jeg husker ikke," svarte hun.
Etter noen minutter sa Rose at vi burde danse, men jeg avslo fordi jeg er veldig bevisst på meg selv, så jeg sa til henne at hun kunne danse, og jeg ville bare sitte på en av sofaene.
Da jeg satt på sofaen, la jeg merke til Blake noen ganger i mengden, men jeg brydde meg ikke så mye om en rotte som ham.
Rose danset med en tilfeldig fyr, jeg var sikker på at hun var full nå, og jeg begynte å bli sulten, så jeg presset meg gjennom de svette, fulle og høye tenåringene, og jeg fant meg tilbake på kjøkkenet.
"Umm, unnskyld meg, vet du hvor de har maten?" spurte jeg en fyr som lente seg mot kjøkkenbenken.
"Er du ny her? Jeg har aldri sett deg her før," spurte han.
Fyren hadde kullsvart hår og grå øyne.
"Ja, jeg flyttet hit for noen uker siden," svarte jeg.
"Å, virkelig, vel, jeg har akkurat den rette maten du trenger," sa han mens han smilte lurt.
"Um, okei?" sa jeg litt forvirret over hvorfor han oppførte seg slik, men jeg var veldig sulten, så jeg børstet det av.
Han viste meg med en finger at jeg skulle bli stående der jeg var mens han gikk bort, og etter noen sekunder kom han tilbake med brownies.
Å, herregud, brownies, jeg elsker brownies!
"Her, dette er noen spesielle brownies jeg lagde med en liten spesiell ingrediens," sa han mens han blunket.
"Å, herregud, jeg visste ikke at det ville være brownies på denne festen," sa jeg begeistret mens jeg tok en brownie og spiste den.
Den smakte litt rart, men jeg brydde meg ikke, for jeg ville dø for brownies. Da jeg hadde spist min første, tok jeg en til, og en til, og en til, til jeg tror jeg hadde spist seks brownies? Jeg var ikke sikker, men jeg tror jeg hadde flere.
På dette tidspunktet ble alt veldig tåkete og uklart, øynene mine begynte å bli tørre, det samme gjorde munnen min.
Fyren bare stirret på meg med et lurt blikk.
Men igjen, jeg børstet det av.
En annen sang begynte å spille på høyttalerne, og plutselig fikk jeg lyst til å danse.
Jeg begynte min ferd tilbake til stuen, men jeg snublet et par ganger og støtte på folk underveis.
Da jeg kom til stuen, gikk jeg bort til en tilfeldig fyr og begynte å danse med ham.
Han så veldig pen ut, han hadde så pene øyne og en så søt nese.
Jeg smilte og dyttet forsiktig på nesen hans, personen så sjokkert ut, men jeg fortsatte å berøre nesen hans.
"Du har en veldig myk nese. Den er som en babyrompe," sludret jeg og fniste.
Vent, hva, hvorfor fniser jeg? Det var ikke engang morsomt.
Mens jeg danset, holdt jeg på å falle, men fyren holdt meg stødig.
"Hvor mange drinker har du hatt?" spurte han.
Åh, så han har en dyp stemme også? Fint.
Jeg har vanskelig for å finne en feil ved ham.
"Hva? Jeg har ikke drukket noe, bare spist litt fordi jeg var sulten," fniste jeg igjen.
Hvorfor i all verden fniser jeg, det var ikke morsomt i det hele tatt.
"Hva mener du—vent, hva spiste du?" spurte han, og så sjokkert og sint ut samtidig.
Han ser søt ut.
"Hvorfor stiller du meg så mange spørsmål?" spurte jeg.
Så begynte jeg å le fordi jeg spurte om hvorfor han stilte meg så mange spørsmål.
"Bare svar på spørsmålet, Ava," svarte han irritert.
Omg, han vet navnet mitt, han er en stalker, løp Ava, han kommer til å drepe deg.
Tenkte jeg.
Så snudde jeg meg bare rundt og prøvde å løpe vekk fra denne fyren, nøkkelordet er 'prøvde'.
Han hadde et fast grep om armen min, det var stramt nok til at jeg ikke kunne slippe unna, men ikke så stramt at det ville etterlate et merke.
"La meg være i fred, din stalker," ropte jeg til ham.
"Jeg slipper deg hvis du forteller meg hva du spiste."
"Greit, jeg spiste noen brownies en fyr ga meg, og hvis jeg skal være ærlig, smakte de fantastisk, fyren sa også at det var en spesiell ingrediens," sa jeg mens jeg smilte.
Gutten slapp ikke hånden min, men holdt den strammere.
"Hvilken fyr?" spurte han med sammenbitte tenner.
Å nei, denne fyren blir sint.
Jeg fniste igjen, hvorfor?...jeg vet ikke.
"Den fyren," pekte jeg på fyren som ga meg de deilige browniesene.
Gutten så på fyren som ga meg browniesene, og begynte å dra meg mot ham.
"Åh, yay, jeg får flere brownies," sludret jeg.
"MARTIN, HVA FAEN? HVORFOR GA DU HENNE WEED-BROWNIES?!" ropte gutten til fyren som ga meg brownies.
"Slapp av, bro, jeg prøvde bare å ha litt moro," sa Martin mens han blunket til meg.
Åh, så fyren heter Martin.
Martin lager gode brownies, jeg skal be Martin lage flere brownies til meg.
Jeg har hørt navnet før, hvor da...å ja! Han er personen som holder denne festen.
Jeg så en brownie til igjen på fatet, så jeg skulle til å ta den da mystiske gutten slo hånden min vekk.
"Ikke spis dem, de er ikke bra," mumlet han irritert.
"Åh, ikke rettferdig! Jeg vil ha flere brownies," sutret jeg.
"Du kan få den, ikke bekymre deg," sa Martin mens han rakte meg brownien.
Yay
"IKKE GI HENNE FLERE, DIN IDIOT," ropte gutten mens han rev brownien ut av hånden min og slo Martin rett i ansiktet.
Vel, jeg tror ikke Martin våkner med det første...
"Min brownie," sa jeg mens jeg prøvde å nå den.
Men gutten holdt den høyt oppe i luften så jeg ikke kunne nå den.
"La oss få deg hjem," sa gutten mens han dro meg til bilen sin.
"Jeg kjenner deg ikke engang, og jeg må vente på Rose," protesterte jeg mens jeg prøvde å få hånden min fri.
"Ava, Rose kommer hjem senere, la oss dra," svarte han.
"Men jeg vil ha brownien min først," surmulte jeg.
"Jeg skal lage brownies til deg når vi kommer hjem," sukket han mens han satte meg i passasjersetet.
Han gikk rundt bilen, satte seg i førersetet og startet bilen.
"Men jeg vil ha brownien Martin lagde," sa jeg mens jeg krysset armene.
"Ava, de er ikke gode brownies, det er weed-brownies," forklarte han mens han så på meg et øyeblikk før han så tilbake på veien.
På dette tidspunktet fungerte ikke hjernen min, og jeg begynte å føle meg kvalm og svimmel.
"Hva er weed-brownies? Jeg skal lage noen selv, vet du hvordan man lager dem?" spurte jeg.
"Hold kjeft," sa han, og øyelokkene mine begynte å bli tyngre.
"Det var ikke snilt av deg, jeg bare spurte et spørsmål, og du ba meg holde kjeft, du...du er ikke vennen min lenger," mumlet jeg den siste delen før jeg sovnet dypt.