Kapittel 4
B L A K E
Jeg hørte dørklokken ringe, men jeg var for lat til å åpne, så jeg ble bare liggende i sengen til jeg hørte Cola bjeffe og mamma åpne døren.
Jeg hørte mamma hilse på noen, så det er nok naboene. Jeg hadde uansett ikke lyst til å møte dem, så Conner og jeg bestemte oss for å dra på fest hos en av fotballspillerne. Det er i det minste bedre enn å bli hjemme og snakke med et kjedelig gammelt par.
Det var slik jeg forestilte meg naboene våre, et gammelt par med hvitt hår.
Jeg skyndte meg inn på badet og tok en rask dusj, tok på meg svarte, trange jeans og en enkel hvit t-skjorte som satt tett inntil kroppen.
Jeg gikk ned trappen og så et ungt par, sannsynligvis på samme alder som mamma og pappa, og tre barn. En gutt som så eldre ut enn 18, ved siden av ham satt en jente på kanskje 15 eller 16 år, og til slutt så jeg en jente som satt i en annen sofa ved siden av søsteren min, som så ut til å være på min alder. Jeg ble litt sjokkert, for dette var det stikk motsatte av hva jeg hadde trodd naboene våre ville være.
"Åh, Blake! Hva tok så lang tid?!" ropte mamma til meg.
"Beklager, jeg tok bare en dusj," sa jeg.
"Vel, vil du ikke hilse på de nye naboene våre?" spurte pappa.
"Hei, nye naboer, hyggelig å møte dere, men jeg må virkelig gå, ha det," sa jeg mens jeg satte på et stramt, falskt smil.
Jeg begynte å gå mot døren, men mamma dro meg i øret og førte meg tilbake til stuen. Hun fikk meg til å sette meg ved siden av den vakre— jeg mener— uattraktive jenta.
"Nå skal du sitte her og snakke med naboene våre, og du skal ikke forlate dette huset. I. Det. Hele. Tatt." Hun stirret på meg.
Mamma kan være skummel noen ganger, og jeg vet at jenta som sitter ved siden av meg er redd for mamma, for jeg merket at hun stivnet ved siden av meg.
Jeg vet dette høres dumt ut, men jeg er også redd for mamma, men jeg vil ikke at hun skal vite det, for da vil hun bruke det mot meg.
Så jeg sukket bare, lente meg tilbake i sofaen og begynte å sende melding til Conner om at jeg ikke kunne komme på festen fordi jeg hadde arbeid.
Det var ingen sjanse i verden for at jeg skulle fortelle Conner at mamma ikke lot meg gå, for da ville han begynne å erte meg for å være en mammadalt og høre på hva mamma sier.
"Beklager det, Ava, han har bare litt problemer med å møte folk, han hater å snakke med noen andre enn vennene sine," hvisket Rose til jenta som jeg antar heter Ava.
Rose vet virkelig ikke hvordan man hvisker.
"Du vet at jeg kan høre alt du sier, ikke sant?" sa jeg uten å gi jenta eller Rose noen oppmerksomhet mens jeg fokuserte på telefonen min.
"Vel...Blake, presenter deg selv," sa Rose.
"Nei, jeg har det bra," sa jeg, fortsatt uten å løfte blikket fra telefonen.
Rose snappet da telefonen ut av hendene mine.
"HEY! GI DEN TILBAKE, DIN DUST!" ropte jeg til Rose.
"Nei, ikke før du snakker med alle i dette rommet," sa Rose med et smil.
Åh, som jeg hadde lyst til å tørke det smilet av ansiktet hennes.
"Ugh Rose, bare gi meg tilbake den forbanna telefonen min!" sa jeg, irritert over hennes barnslige oppførsel.
"Jeg gir den ikke tilbake før du snakker med alle," sa Rose.
"Nei," sa jeg og krysset armene over brystet.
"Åh, jeg trodde jeg var sta, men jeg tror Blake slo meg der, for han er virkelig en sta unge," mumlet Ava.
"Hva sa du?" stirret jeg på henne.
"Sa jeg det høyt?" hvisket hun.
"Ja, det gjorde du, og jeg er enig med deg, Blake er en sta unge," lo Rose.
Rose reiste seg og begynte å løpe opp trappen mens jeg jaget henne for å få tilbake telefonen min.
Da jeg kom opp trappen, hadde Rose allerede løpt inn på rommet sitt og låst døren.
Jeg sukket frustrert og gikk inn på rommet mitt, som er rett ved siden av Roses rom.
Jeg gikk til skuffen og tok ut et ekstra sett med nøkler til Roses rom. Jeg har ekstra nøkler til alle rommene i huset, og ingen vet det. Jeg har dem i tilfelle en nødsituasjon, akkurat som denne. Vel... dette er egentlig ikke en nødsituasjon, men hun har telefonen min.
Jeg låste opp døren til rommet hennes og så telefonen min på nattbordet hennes. Hun hadde kanskje latt den ligge der fordi hun gikk på badet.
Jeg tok stille telefonen min og hennes telefon og gikk ut av rommet.
Jeg smilte og gjemte telefonen hennes i en av skuffene på rommet mitt som bare jeg har tilgang til.
Og akkurat i tide hørte jeg mamma rope på Rose og meg om å komme ned til lunsj.
•••