Kapittel 3
Når vi ringte på dørklokken, hørte vi bjeffing fra den andre siden av døren. Etter noen sekunder åpnet en dame som så ut til å være i midten av trettiårene, døren med et stort smil og en veldig energisk hund ved siden av seg.
Damen hadde håret i en høy hestehale og hadde på seg jeans og en topp. Hun så ut til å være omtrent 1,60 meter høy, med hasselbrune øyne og brunt hår.
"Hei Katie, John!" hilser hun mine foreldre.
Hun snudde seg mot Brian, Sophia og meg og ga oss alle en skikkelig god klem.
"Åh, dere må være Brian, Ava og Sophia," sier hun.
"Kom inn, kom inn!" ønsker hun oss velkommen.
Når vi går inn, ser huset deres akkurat ut som vårt, bortsett fra møblene selvfølgelig.
Hunden kom bort til meg og satte seg ved føttene mine og så opp på meg med entusiasme. Jeg stirret på hunden og klappet den på magen, hunden reiste seg deretter opp og slikket hånden min.
"Åh, så uhøflig av meg, jeg glemte helt å introdusere meg selv! Jeg er Ann forresten," sier Ann.
"Og det er hunden vår, Cola. Han er vanligvis ikke så vennlig med besøkende, men jeg tror han liker deg, Ava," ler Ann.
"Blake, Rose, Jackson, kom ned, naboene har kommet!" roper Ann.
Etter noen minutter kommer en mann som ser ut til å være i midten av trettiårene inn i stuen med en jente som jeg antar er Rose.
Mannen har blondt krøllete hår og elektrisk blå øyne, han så ut til å være omtrent 1,80 meter høy.
Jenta hadde brunt hår og hasselfargede øyne, hun var bare litt høyere enn moren sin.
"Hei folkens! Det er så hyggelig å endelig møte dere, jeg er Jackson og dette er datteren min Rose," sier mannen som jeg nå har lært heter Jackson.
Vi satte oss alle i stuen, mamma og pappa satte seg på en sofa, Ann og Jackson satte seg i en kjærlighetssofa, Brian og Sophia satte seg på en annen sofa, så jeg ble sittende alene på en sofa.
Alle hadde sine egne små samtaler mens jeg var den klønete personen som bare stirret på en vegg.
Mens jeg var i min egen lille verden, merket jeg at den ene siden av sofaen sank ned. Jeg snudde hodet til høyre og så Rose sette seg ved siden av meg.
"Hei," sier jeg.
"Hei, så siden du nettopp har flyttet til California, skal du begynne på en ny skole. Hvilken skole skal du gå på?"
"Eh—jeg tror skolen heter Eastside videregående skole? Jeg husker ikke navnet," sier jeg.
"Å herregud! Er det sant?! Broren min og jeg går på samme skole, kanskje du kan henge med oss, vi kan også kjøre deg til skolen hvis du vil," sier hun.
"Åh, det høres flott ut, jeg ville gjerne det, men jeg kan kjøre min—" jeg ble avbrutt av lyden av føtter som dundret ned trappen.
"Å Blake! Hva tok deg så lang tid?!" roper Ann til gutten.
Gutten som jeg nå har blitt kjent med som Blake, så ut til å være noen få centimeter høyere enn 180 cm. Han hadde krøllete blond-brunt hår og elektrisk blå øyne, hvis jeg sto en kilometer unna ville jeg fortsatt kunne se fargen på øynene hans.
Han så ut til å være klar til å dra et sted, han hadde på seg svarte jeans og en enkel hvit skjorte.
"Beklager, jeg dusjet," sier Blake.
"Vel, skal du ikke hilse på de nye naboene dine?" spør Jackson.
"Hei nye naboer, hyggelig å møte dere, men jeg må virkelig gå, ha det," sier Blake og setter på et falskt smil. Han går mot døren, men blir stoppet av Ann som drar ham i øret og tvinger ham til å sette seg ned i sofaen ved siden av meg, fordi det var den eneste ledige plassen.
Og selv om Ann er kortere enn Blake, ser hun fortsatt ut til å ha autoritet i dette huset.
"Nå skal du sitte her og snakke med naboene dine, og du skal ikke forlate dette huset. I. Det. Hele. Tatt." Hun ser strengt på sønnen sin.
For å være ærlig, var jeg litt redd for Ann nå...
Blake så derimot uberørt ut, han bare sukket, lente seg tilbake i sofaen, tok fram telefonen sin og snakket ikke med noen.
"Jeg beklager, Ava, han har bare litt problemer med å møte folk, han hater å snakke med noen andre enn vennene sine," hvisker Rose til meg.
"Du vet at jeg hører alt du sier, ikke sant?" sier Blake uten å løfte blikket fra telefonen.
"Vel... Blake, introduser deg selv," sa Rose litt irritert.
"Nei, jeg har det bra," sa han, uten å se opp fra telefonen et eneste sekund.
Rose slipper ut et irritert sukk og snapper telefonen fra Blake.
"HEI! GI DEN TILBAKE, DIN DUST!" roper Blake.
"Nei, ikke før du har snakket med alle i rommet," sier Rose med et smil.
"Ugh Rose, gi meg tilbake den forbanna telefonen!" sier Blake med irritasjon i stemmen.
"Jeg gir den ikke tilbake før du har snakket med alle," sier Rose.
"Nei," sier han og krysser armene over brystet.
Oi, jeg trodde jeg var sta, men jeg antar at Blake slår meg der, for han er virkelig en sta unge.
"Hva sa du?" Blake ser—nei, rettere sagt—glaner på meg.
Sa jeg det høyt?
"Ja, det gjorde du, og jeg er enig med deg, Blake er en sta unge," ler Rose.
Hun reiser seg så og begynner å løpe opp trappen med Blake jagende etter seg.
"Disse ungene," hører jeg Ann og Jackson si samtidig.
Siden jeg ikke hadde noe å gjøre og virkelig kjedet meg, bestemte jeg meg for å leke med Cola, hunden.
Dette kommer til å bli en lang dag.
•••
A/N
Hei du!,
Jeg håper du likte dette kapittelet, dette er det lengste kapittelet jeg har skrevet så langt 😂 ikke glem å stemme og følge meg! Jeg skal prøve å publisere et nytt kapittel snart
K takk, sees neste gang
~ Yumna 💜