Kapittel 3: Reddet av en fremmed
Kelly Annes synsvinkel:
Det tok ikke så lang tid før hun kom tilbake med et sett papirer. Hun ble også fulgt av en sykepleier som hadde med seg en armstøtte og et par krykker til meg. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle klare å bruke begge deler samtidig, men jeg kunne i det minste bruke én. Det er bedre enn ingen. Sykepleieren lente krykkene mot enden av sengen før hun gikk rundt til andre siden av meg. Plutselig begynte sengen å sette meg opp. Det var det siste jeg ønsket. Jeg var stiv etter å ha ligget litt hevet, og nå ble jeg tvunget til å bøye hoftene som ikke ville røre seg. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt av en lastebil.
"Jeg vet det gjør vondt, men du må bevege deg litt, ellers kan du få verre problemer senere," sa sykepleieren mykt.
Jeg vendte hodet mot legen, som begynte å koble fra ledningene mine. Jeg bet meg i tungen for ikke å gi uttrykk for hvor vondt jeg egentlig hadde. Ellers kunne hun ha følt seg tvunget til å la meg bli lenger, mot min bedre vurdering om å komme meg ut derfra. Hvis jeg kjente Nadine rett, kunne hun ha funnet ut hvor jeg var og sendt noen opp hit for å 'sjekke' meg.
Da visste jeg at ting kunne bli betydelig verre fra det punktet. Hvis de fant meg liggende i en seng, koblet til en rekke maskiner?! Hun visste nok om sprøyter og hvordan de brukes. Hun kunne få tak i en, eller til og med ta en med seg hit hvis hun dukket opp. Alt som trengtes var en liten luftboble i IV-linjen for å forårsake alvorlige problemer for meg. Da ville broren hennes blitt løslatt på grunn av at 'hovedvitnet' døde av uaktsomhet på sykehuset. Det skjer hele tiden, så hvem ville visst bedre?
"Greit, frøken Adams. Du er frakoblet og klar til å gå. Sykepleieren her vil få deg ut i rullestol etter at du har kontaktet noen for å hente deg. Ikke glem å heve armen," foreslo hun bestemt, mens hun smilte høflig til meg, tror jeg. Det var vanskelig å si hvilken uttrykk hun ga meg, da jeg bare kunne fokusere på lyden av stemmen hennes. Alt var fortsatt ganske uklart, selv om jeg kunne åpne øynene halvveis. Jeg hadde ikke tenkt å si det til henne.
Jeg nikket til henne og hvisket, "Jeg skal. Takk igjen."
Jeg tenkte at færre ord ville være bedre. Akkurat da rakte sykepleieren som fortsatt var i rommet meg telefonen min for første gang og gikk ut av rommet. Jeg regnet med at hun skulle hente en rullestol og ga meg noen øyeblikk alene for å ringe noen.
Jeg så på telefonen og slo den på igjen. I det minste hadde de slått den av for å spare batteriet. Jeg visste ikke hvor mange tapte anrop jeg ville ha. Det er ikke som om jeg hadde en omsorgsfull familie som ville hjelpe meg hvis noe dårlig skjedde. Åh, vent, det hadde allerede skjedd.
Da skjermen på telefonen lyste opp, kunne jeg ikke tro det jeg kunne se på den nå ødelagte skjermen. Jeg antar at Shane ble sint og ødela telefonen min også. I det minste hadde jeg den med meg. Men det som sjokkerte meg mest var at jeg ikke hadde et eneste, tapt anrop. Vel, kanskje jeg kunne sende en melding til moren hans, den som i det minste ville svare meg.
Jeg sendte 'Jeg trenger skyss hjem'. Det tok henne omtrent 30 sekunder før hun svarte. 'Jeg er opptatt akkurat nå. Du må finne din egen skyss. Prøv Shane.' Jeg fikk frysninger nedover ryggen da jeg leste meldingen hennes. Visste hun ikke? Eller tullet hun bare med meg?!
Jeg la bort telefonen da sykepleieren kom tilbake og spurte: "Fikk du tak i noen?" Jeg nikket. Jeg var glad hun ikke spurte om jeg hadde klart å ordne skyss. "Vel, da skal vi få deg klar til å dra." Hun gikk bort med rullestolen og parkerte den ved siden av sengen. Hun hjalp meg med å kle på meg. Siden klærne mine var dekket av blod og jeg ikke hadde med meg skift, lot hun meg dra i et ekstra par scrubs. "Jeg vet at dette ikke er like mykt som å ha på seg egne klær, men i det minste slipper du å bekymre deg for at sykehuskjolen skal sprette opp og dermed avsløre din bedre side." Jeg prøvde å ikke le, for jeg hadde allerede vondt.
Endelig var vi klare til å dra. Armen min var i en støtte som gikk rundt halsen. Jeg må legge til at nakken min ikke likte å bære vekten, men jeg ville klare meg. Jeg holdt krykkene på en fotstøtte mens papirene ble stappet i vesken min som klarte å være i rommet med meg.
Da hun kom til fortauskanten, parkerte hun rullestolen og gikk rundt for å stå ved siden av meg og spurte: "Er skyssen din nesten her?" Jeg nikket, uten å vite hva jeg skulle si.
Plutselig dukket en bil opp, og de ropte på en sykepleier. Hun skyndte seg bort for å hjelpe dem med å få pasienten inn. Jeg var takknemlig for å ikke ha et våkent øye over skulderen som passet på at jeg kom meg inn i noens bil. Etter at hun var ute av syne, prøvde jeg å rulle meg bort fra inngangen, så jeg kunne forsøke å stå og gå.
Da jeg var langt nok unna, brukte jeg all styrken jeg kunne samle og reiste meg opp på føttene. Den innsatsen tok virkelig pusten fra meg! Jeg hadde begge krykkene på venstre arm med vesken hengende på håndleddet. Jeg begynte å bevege meg mot fortauskanten, så jeg kunne forlate dette stedet. Det er nå eller aldri. Jeg satte krykkene ned på veien og tok et skritt. Jeg bommet! Jeg falt og krasjet i betongen.
Det gjorde smerten verre da jeg rullet over på ryggen. Er det et kjøretøy som nærmer seg?! Å, flott, Nadine var tidlig! Jeg prøvde å forberede meg på å bli overkjørt da kjøretøyet akselererte, nå gikk det raskere. Jeg lukket øynene, knyttet sammen, forberedt på sammenstøtet.
"Er du ok?!" hørte jeg noen si.
Snakk om å høre den mest sexy stemmen man kan høre. Den var dyp, hes, og hadde til og med en skarp aksent. Da jeg åpnet øynene, så mye jeg kunne, svevde en uklar skikkelse over meg. Det er ikke Nadine! Jeg pustet lettet ut, og med det fikk jeg en sterk duft av parfymen hans. Den var skogaktig, med bare et hint av sandeltre også. Jeg la hodet tilbake mens jeg ble overveldet av denne nye, romantiske duften. Hodet mitt rørte ikke bakken da han flyttet armen rundt for å støtte nakken min.
"Devon, få opp døren," hørte jeg ham si skarpt, nesten hastig. "Vi tar henne med oss!"
Han tar meg hvor nå?! Jeg var forvirret da han løftet meg opp fra bakken. Jeg var så sår etter fallet at jeg knyttet sammen da jeg ble vektløs, og ropte ut i smerte. "Forsiktig," sa han mykt, stemmen hans hes og beskyttende. "Jeg skal ta vare på deg, det kan du være sikker på."
Jeg hvisket, "Du kjenner meg knapt."
"Du var nesten påkjørt av kjøretøyet mitt. Det gjør det til min personlige sak å bli kjent med deg. Selv om jeg må lappe sammen sårene dine selv."
"Hvem er du?"
"Mitt navn er Jasper McGregor."