Mystisk Kone

Kapittel 9

Todd ble overrumplet av spørsmålet. Han tenkte et øyeblikk før han svarte, "Jeg tror ikke det... Kanskje Dr. Kyte bare ikke vil se deg..."

Før han rakk å fullføre, skalv han ubevisst. Da han så opp, som forventet, så han Dermots rasende ansikt.

En bølge av frykt skar gjennom ham. Han burde ikke ha sagt det...

"Det er umulig!" Todd forsikret raskt med overbevisning. "Herr Doyle, du er sjarmerende. Ingen kvinne ville mislike deg. Dr. Kyte må spille kostbar."

Han smigret ikke. Tross alt, i Moris City, var Dermot virkelig enhver kvinnes drømmemann. Ingen kvinne hadde behandlet ham som Evelyn gjorde, så han trodde hun brukte denne taktikken for å fange Dermots oppmerksomhet.

Men var det sannheten?

En uke senere ble Cassie overført fra intensivavdelingen til en vanlig avdeling. Da Evelyn kom for å gjøre sine runder, satt Cassie oppreist i sengen, fordypet i telefonen sin, og så mye bedre ut enn før.

"Hvordan føler du deg i dag?" spurte Evelyn rutinemessig.

Cassie smilte, "Jeg føler meg ganske bra."

Evelyn nikket, ikke overrasket. "Det er bra. Du burde kunne dra hjem om noen dager."

Etter å ha sagt dette, var hun klar til å gå, men i det øyeblikket stoppet Cassie henne. "Dr. Kyte, har du et øyeblikk?"

Evelyn rynket pannen og spurte, "Hva gjelder det?"

"Vel, jeg vil bare ha et ord med deg," sa hun mykt, og så bedrøvet ut.

Men i Evelyns øyne var Cassie ikke annerledes enn noen annen pasient.

"Jeg beklager, men jeg er veldig opptatt," avslo hun.

"Bare en liten stund," sa Cassie og så forventningsfullt på Evelyn.

Før Evelyn rakk å avslå, grep legen som fulgte med på rundene inn, "Dr. Kyte, ingen grunn til bekymring for rundene. Vi kan håndtere det."

Cassie var Dermots elskerinne, så de våget ikke å fornærme henne. De var også redde for at Dr. Kyte ikke var klar over Dermots innflytelse, og derfor foreslo de at hun skulle bli.

Snart var alle andre borte, og Evelyn var alene på avdelingen.

Evelyn følte seg ganske oppgitt. Hun så nysgjerrig på Cassie, som lå i sengen. Instinktene hennes fortalte henne at Cassie ikke hadde gode hensikter.

Hun gikk bort og satte seg på en stol ved siden av sengen. "Hva vil du snakke om?"

"Det er egentlig ingenting. Jeg ville bare takke deg. Hvis det ikke var for deg, kunne jeg ha dødd," sa Cassie og smilte uskyldig.

Evelyn forble uttrykksløs, uberørt. "Du trenger ikke å takke meg. Jeg gjorde bare jobben min, og Herr Doyle betalte for medisinsk behandling."

Og det var ikke billig.

"Jeg vet at Dermot gjorde mye for å redde meg, men uansett, du er min livredder." Hun så så oppriktig ut at Evelyn nesten tvilte på om hun var for kynisk.

Men snart bekreftet Cassies neste ord Evelyns mistanker.

"Dr. Kyte, du er så ung. Har du kjæreste?" spurte hun.

Evelyn ristet på hodet, holdt seg taus, nysgjerrig på hva hun hadde i tankene.

"Hva slags menn liker du? Jeg kjenner flere talentfulle unge menn. Jeg kan introdusere deg," tilbød hun.

Evelyn forble stille, blikket hennes på Cassie ble kaldere.

Cassie skyndte seg å legge til, "Ikke misforstå meg. Jeg vil bare vise min takknemlighet."

Så spurte hun plutselig, "Hva synes du om Dermot?"

Med det stirret hun intenst på Evelyn, forsøkte å lese uttrykket hennes.

Evelyn kunne ikke la være å le. Så det var det hun bekymret seg for.

"Frøken Ackers, ikke test meg. Jeg er ikke interessert i herr Doyle." Det virket som om Dermot ikke hadde gitt Cassie nok kjærlighet, ellers hvorfor skulle hun føle seg så usikker?

Dermot var en slik drittsekk!

"Dr. Kyte, jeg... jeg mente ikke det," sa hun, såret.

Akkurat da Evelyn skulle til å snakke, ble døren til rommet dyttet opp, og Dermot kom inn. "Hva snakker dere om?"

"Dermot." Cassie smilte straks da hun så ham, "Jeg spurte Dr. Kyte hva slags menn hun liker. Vi kan introdusere henne for noen av de talentfulle unge mennene vi kjenner."

Da han hørte dette, mørknet ansiktet til Dermot, følte seg noe frustrert. "Dr. Kyte er så kapabel. Hun trenger ikke din hjelp med det."

"Du har rett." Cassie nikket. Men hun ville fortsatt ikke gi opp og vendte seg mot Evelyn. "Men Dr. Kyte, i det minste kan du fortelle meg hva slags menn du ikke liker. Da kan vi unngå å introdusere noen som det til deg."

Evelyn kastet et blikk på Dermot og sa flatt, "Jeg liker ikke de med etternavnet Doyle."

Temperaturen i rommet syntes å falle øyeblikkelig.

Dermot stirret på Evelyn som om han ville drepe henne. "Gi meg en grunn."

"En spåkone sa en gang at Doyle-familien ville bringe meg ulykke." Hun fortalte sannheten. De skilte seg uten å se hverandre på to år.

Stemningen på rommet ble uutholdelig anspent.

Cassie følte at hun holdt på å kveles. "Dr. Kyte, er det noen misforståelse mellom deg og Dermot?"

Selv hun kunne merke Evelyns fiendtlighet mot Dermot. Men hun visste ikke hvorfor.

"Ikke tenk for mye. Jeg vil bare unngå ulykke," sa hun.

"Dr. Kyte, har du hørt sladderen?" fortsatte Cassie, prøvde å forsvare Dermot, "Dermot ble riktig nok skilt, men det var ikke hans feil. Hans ekskone er en simpel bondeknøl. Han er for god for henne, så skilsmissen var uunngåelig. Dr. Kyte, vær så snill å ikke holde det mot Dermot."

Åpenbart så Cassie ned på Dermots ekskone. Hun ville aldri vite at kvinnen hun foraktet sto rett foran henne og hadde nettopp reddet livet hennes.

Evelyn fnyste i sitt stille sinn, så opp på Dermot. "Herr Doyle, er det slik du ser på din ekskone også?"