Mystisk Kone

Kapittel 9

Todd ble tatt på senga av spørsmålet. Han tenkte et øyeblikk før han svarte, "Jeg tror ikke det... Kanskje Dr. Kyte bare ikke vil se deg..."

Før han rakk å fullføre, skalv han ubevisst. Da han så opp, som forventet, møtte han Dermots mørke ansikt.

En bølge av frykt gikk gjennom ham. Han burde ikke ha sagt det...

"Det er umulig!" hevdet han raskt med overbevisning.

"Herr Doyle, du er sjarmerende. Ingen kvinne ville mislike deg. Dr. Kyte må spille kostbar."

Han smigret ikke. Tross alt, i Moris City, var Dermot virkelig enhver kvinnes drøm. Ingen kvinne hadde behandlet ham som Evelyn gjorde, så han trodde hun brukte denne taktikken for å fange Dermots oppmerksomhet.

Men var det sannheten?

En uke senere ble Cassie flyttet fra intensivavdelingen til en vanlig avdeling. Da Evelyn kom for å gjøre sine runder, satt Cassie oppreist i sengen, fordypet i telefonen sin, og så mye bedre ut enn før.

"Hvordan føler du deg i dag?" spurte Evelyn rutinemessig.

Da hun så henne, smilte Cassie, "Jeg føler meg ganske bra."

Evelyn nikket, ikke overrasket. "Det er bra. Du bør kunne dra hjem om noen dager."

Etter å ha sagt dette, var hun klar til å gå, men i det øyeblikket stoppet Cassie henne. "Dr. Kyte, har du et øyeblikk?"

Evelyn rynket pannen og spurte, "Hva gjelder det?"

"Vel, jeg vil bare ha et ord med deg," sa hun mykt, og så ynkelig ut.

Men i Evelyns øyne var Cassie ikke annerledes enn noen annen pasient.

"Jeg beklager, men jeg er veldig opptatt," avslo hun.

"Bare for en liten stund," sa Cassie, og så forventningsfullt på Evelyn.

Før Evelyn kunne avslå, grep legen som fulgte med på rundene inn, "Dr. Kyte, ikke bekymre deg for rundene. Vi kan håndtere det."

Cassie var Dermots elsker, så de våget ikke å fornærme henne. De var også redde for at Dr. Kyte ikke var klar over Dermots innflytelse, og derfor foreslo de at hun skulle bli.

Snart hadde alle andre forlatt, og Evelyn var alene på avdelingen.

Evelyn følte seg ganske oppgitt. Hun så nysgjerrig på Cassie, som lå i sengen. Instinktene hennes fortalte henne at Cassie hadde noe i gjære.

Hun gikk bort og satte seg i en stol ved siden av sengen. "Hva vil du snakke om?"

"Det er egentlig ingenting. Jeg ville bare takke deg. Hvis det ikke hadde vært for deg, kunne jeg ha dødd," sa Cassie, og smilte uskyldig.

Evelyn forble uttrykksløs, uberørt. "Du trenger ikke å takke meg. Jeg gjorde bare jobben min, og Dermot betalte for medisinsk behandling."

Og det var ikke billig.

"Jeg vet. Dermot gjorde mye for å redde meg, men uansett er du min redningskvinne." Hun så så oppriktig ut. Evelyn tvilte nesten på om hun var for kynisk.

Men snart bekreftet Cassies neste ord Evelyns mistanker.

"Dr. Kyte, du er så ung. Har du en kjæreste?" spurte hun.

Evelyn ristet på hodet, forble taus, nysgjerrig på hva hun hadde i tankene.

"Hvilken type menn liker du? Jeg kjenner ganske mange talentfulle unge menn. Jeg kan introdusere deg," tilbød hun.

Evelyn forble taus, blikket hennes på Cassie ble kaldere.

Cassie skyndte seg å legge til, "Ikke misforstå meg. Jeg vil bare vise min takknemlighet."

Så spurte hun plutselig, "Hva synes du om Dermot?"

Med det stirret hun intenst på Evelyn, som om hun prøvde å lese uttrykket hennes.

Evelyn kunne ikke la være å le. Så det var det hun bekymret seg for.

"Frøken Ackers, ikke test meg. Jeg er ikke interessert i Dermot." Det virket som om Dermot ikke hadde gitt Cassie nok kjærlighet, ellers, hvorfor skulle hun føle seg så usikker?

Dermot var en skikkelig drittsekk!

"Dr. Kyte, jeg... jeg mente ikke det," sa hun, og så såret ut.

Akkurat idet Evelyn skulle til å si noe, ble døren til rommet åpnet, og Dermot kom inn. "Hva snakker dere om?"

"Dermot, hei." Da hun så ham, smilte Cassie umiddelbart, "Jeg spurte Dr. Kyte hva slags menn hun liker. Vi kan introdusere henne for noen av de talentfulle unge mennene vi kjenner."

Da han hørte dette, ble Dermots ansikt mørkere, noe frustrert. "Dr. Kyte er så dyktig. Hun trenger ikke din hjelp med det."

"Du har rett." Cassie nikket. Men hun ville fortsatt ikke gi opp og vendte seg mot Evelyn. "Men Dr. Kyte, du kan i det minste fortelle meg hva slags menn du ikke liker. Da kan vi unngå å introdusere noen sånne for deg."

Evelyn kastet et blikk på Dermot og sa rolig, "Jeg liker ikke de som heter Doyle."

Temperaturen i rommet så ut til å synke øyeblikkelig.

Dermot stirret på Evelyn som om han ville drepe henne. "Gi meg en grunn."

"En spåkone fortalte meg en gang at de som heter Doyle ville bringe meg ulykke." Hun snakket sant. De skilte seg uten å ha sett hverandre på to år.

Atmosfæren i rommet ble trykkende. Cassie følte at hun ble kvalt. "Dr. Kyte, er det en misforståelse mellom deg og Dermot?"

Selv hun kunne merke Evelyns fiendtlighet mot Dermot. Men hun visste ikke hvorfor.

"Ikke tenk for mye. Jeg vil bare unngå ulykke," sa hun.

"Dr. Kyte, har du hørt sladderet?" fortsatte Cassie, i et forsøk på å forsvare Dermot, "Dermot ble skilt, men det var ikke hans feil. Hans ekskone er en enkel bonde. Han er for god for henne, så deres skilsmisse var uunngåelig. Dr. Kyte, ikke hold det mot Dermot."

Tydeligvis så Cassie ned på Dermots ekskone. Hun ville aldri vite at kvinnen hun foraktet sto rett foran henne og nettopp hadde reddet livet hennes.

Evelyn fnøs inni seg, og så opp på Dermot. "Mr. Doyle, er det slik du ser på din ekskone også?"