Mystisk Kone

Kapittel 8

Tidlig neste morgen ankom utstyret donert av Dermot til sykehuset. Sykehuset la stor vekt på denne nye tilførselen, og direktøren kom ned personlig for å ta imot utstyret.

Evelyn dukket imidlertid ikke opp. Hun var opptatt med å gjennomgå de siste testresultatene til Cassie og diskutere potensielle komplikasjoner med leger fra andre avdelinger.

To timer senere, når utstyret var installert, ledet Evelyn teamet sitt mot operasjonsstuen.

Ved inngangen til operasjonsstuen ventet Dermot. Da hun nærmet seg, reiste han seg og kom bort til henne, og spurte: "Er du trygg på dette?"

Med masken på kastet Evelyn et blikk på ham. "Hvis jeg sa nei, Mr. Doyle, ville du tatt med deg pasienten?"

Dermot nølte, litt rådvill.

På dette tidspunktet, uansett hvor trygg hun var, måtte Cassie gjennom operasjonen. Det var et kritisk øyeblikk uten vei tilbake.

"Ikke bekymre deg, Mr. Doyle. Jeg skal gjøre mitt beste." Hun var fast bestemt på å ikke la Cassie dø, spesielt ikke på hennes operasjonsbord.

Da de gikk inn i operasjonsstuen og lyset ble tent, la en spent atmosfære seg over rommet.

Tiden tikket av gårde.

Etter seks lange timer var operasjonslysene fortsatt på.

"Mr. Doyle, hvorfor tar du ikke en pause? Jeg blir her," foreslo Todd, bekymret for Dermot, som ikke hadde spist eller drukket noe hele dagen.

Dermot nektet, stemmen tung, "Kirurgene der inne har heller ikke hvilt."

Han hadde ikke forutsett at operasjonen ville vare så lenge og var bekymret. Han var imponert over at den lille kvinnen kunne utføre en så lang operasjon.

"Bestill noe mat. Sørg for at alle kan spise så snart operasjonen er over," sa han plutselig til Todd.

Todd ble overrasket over forespørselen. Når ble Dermot så hyggelig at han bestilte mat til andre?

Men da han så mot operasjonsstuen og tenkte på personen der inne, forsto han.

Dermot måtte ha gjort dette for Cassie. Tross alt hadde Dermot lovet hennes storebror å ta godt vare på henne. Han viste sin takknemlighet til legene som opererte henne.

En halv time senere slukket operasjonslyset, og døren åpnet seg. En sykepleier kom først ut. "Er Cassie Ackers' familie her?"

Dermot reiste seg umiddelbart. "Hvordan gikk operasjonen?"

"Dr. Kyte sa at den var vellykket. Pasienten blir nå flyttet til intensivavdelingen. Vennligst bli med meg for å fullføre formalitetene," svarte sykepleieren, synlig utmattet etter den lange operasjonen.

Dermot kastet et blikk på Todd, som nikket og fulgte sykepleieren for å håndtere formalitetene.

Kort tid etter kom Evelyn og teamet hennes ut, alle så bleke og utmattede ut.

"Tusen takk," sa Dermot, og nærmet seg Evelyn med et komplekst uttrykk i øynene.

Selv om hun noen ganger var frekk, bestemte han seg for å la det gå siden hun hadde reddet Cassie.

Evelyn, allerede utslitt, så opp på Dermot og kunne ikke unngå å føle seg irritert. Hun sa bare, "Ja."

Hun visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde ikke noe valg annet enn å redde kjæresten hans. For en uflaks!

"Alle må være sultne. Jeg har bestilt mat til dere alle. Vennligst gå til kontoret for å spise," sa Dermot til dem.

"Herr Doyle, De er så snill. Dette er vår plikt," sa en lege, tydelig smigret.

"Det er en glede å kunne hjelpe Dem, herr Doyle," istemte en annen.

Å kunne hjelpe Dermot var et privilegium for dem, gitt hans status.

Men Evelyn tenkte ikke det samme.

Da hun hørte de smigrende kommentarene, følte hun seg vantro og tenkte, 'Glede? Jeg trenger ikke denne gleden.'

Todd ledet dem til kontoret for å spise mens Cassie ble flyttet til intensivavdelingen. Evelyn masserte tinningene og forberedte seg på å dra hjem for å få litt sårt tiltrengt hvile.

Det var lenge siden hun hadde utført en så kompleks operasjon sist. Hun var helt utmattet.

"Skal du ikke spise?" Dermot grep ubevisst hånden hennes da han så at hun var i ferd med å gå.

Hånden hennes var myk og kjølig, kanskje fordi hun nettopp hadde vasket den. Plutselig virket det som om Dermot ble elektrifisert av berøringen.

Evelyn trakk seg straks tilbake, mistenksom mens hun så på Dermot. "Herr Doyle, vær så snill å oppføre Dem."

Hun tørket til og med hånden sin, med avsky tydelig skrevet i ansiktet.

Dermot holdt på å kveles. Hva hadde han gjort for å fortjene slik mistenksomhet?

Med frustrasjonen voksende, bet han tennene sammen og ropte navnet hennes med et hint av sinne, stemmen hans undertrykt og skummel, "Dr. Kyte!"

Blikkene deres møttes. Hennes blikk var klart og uanfektet, fylt med trass.

"Ikke tro du kan gjøre hva du vil bare fordi du reddet Cassie. Min tålmodighet har grenser."

Evelyn holdt på å le. Hun tenkte, 'Det burde være min replikk!'

Hun prøvde å undertrykke sinnet og holde smilet. "Er det sånn? Da håper jeg dette er siste gang vi møtes."

"Du!"

Før han kunne fullføre, snudde Evelyn seg og gikk uten å se seg tilbake.

Dermot sto der, og så henne forsvinne. Sinna samlet seg i brystet hans og ville ikke forsvinne.

"Herr Doyle, alt er ordnet for frøken Ackers," sa Todd forsiktig bak Dermot.

Han hadde vært der tidligere, men turte ikke nærme seg, da han merket spenningen mellom sjefen sin og Dr. Kyte.

"Tror du hun misliker meg?" spurte Dermot, fortsatt vendt mot retningen Evelyn hadde gått.