Mystisk Kone

Kapittel 6

"Jeg lover deg," sa Evelyn, med et selvsikkert smil om leppene.

Cassie var heldig. Hvis ikke Evelyn hadde skilt seg fra Dermot, kunne Dr. Kyte fortsatt vært pensjonert, og Cassie ville aldri ha fått sjansen til å bli reddet.

Etter å ha vurdert Cassies tilstand kort, gikk hun ut av avdelingen sammen med Dermot. Først da forsvant smilet fra ansiktet hennes. "Du burde ha latt henne operere tidligere."

"Jeg vet." Dermot nikket. "Men jeg fant deg først nylig."

"Det finnes andre kirurger i landet som kan utføre operasjonen," sa Evelyn, uten å forstå hvorfor Dermot insisterte på at hun skulle gjøre det.

"Kanskje du har rett, men..." Dermot nølte, før han la til, "jeg vil ikke ta noen sjanser."

Dr. Kytes rykte var internasjonalt kjent. Hun var trent av en av de beste nevrokirurgene og var den mest dyktige nevrokirurgen i dag.

Så han foretrakk å vente til han fant Evelyn, heller enn å utsette Cassie for den minste risiko.

Da hun hørte dette, ble Evelyn litt nedstemt og tenkte, 'Dermot, det viser seg at du kan være så hensynsfull. Hvorfor har du da aldri vært hensynsfull mot din kone, som du aldri har møtt? Nei, din ekskone.'

Hun var opprørt, ikke fordi hun likte Dermot, men fordi hun hadde sin stolthet.

Evelyn hadde alltid vært ambisiøs siden barndommen, og strebet etter å lykkes i alt. Hennes eneste nederlag var ekteskapet med Dermot, hvor hun følte seg ydmyket.

Hun brydde seg ikke om at Dermot ikke falt for henne, men å ikke engang gidde å møte henne var for mye for henne, en person med høy selvfølelse.

Hun hadde trodd at de aldri ville møtes etter skilsmissen, men han kom til henne for å redde sin kjæreste.

Han tråkket på hennes stolthet!

Men hun kunne ikke bare forlate pasienten der, noe som gjorde henne enda mer frustrert.

"Herr Doyle, ikke vær for glad ennå. Selv om jeg har gått med på å redde frøken Ackers, har jeg mine betingelser." Hun bestemte seg for å la Dermot betale en høy pris, ellers ville det vært for urettferdig mot henne.

"Vennligst si hva de er." Han var glad for å høre at hun hadde betingelser fordi det ville gjøre ting enklere.

Evelyn tenkte et øyeblikk og sa så, "Jeg er i ferd med å sette opp et laboratorium og trenger finansiering og utstyr."

"Ingen problem. Doyle-familien vil sørge for det," svarte han.

"Moris sykehus mangler det nyeste kirurgiske utstyret," la hun til.

"Doyle-familien vil sørge for det også." Han ville skaffe det selv om Evelyn ikke hadde nevnt det, fordi han ikke kunne utsette Cassie for noen risiko.

Han gikk med på alt uten å nøle. Evelyn så på ham, litt irritert. "Herr Doyle, jeg er overrasket. Du er villig til å gjøre alt for frøken Ackers."

"Ja, fordi hun er veldig viktig for meg." Han nikket. Han måtte ta vare på Cassie fordi det var den siste ønsket til hans livredder.

Evelyn tenkte, 'Så, han er bare hjerteløs mot meg. Vel, hvorfor bryr jeg meg om det? Tross alt er vi skilt. Etter denne operasjonen vil vi være fullstendig fremmede.'

"I så fall, herr Doyle, hvorfor ikke donere en bygning? Vi har et akutt behov for en ny pasientbygning."

Forholdene ved Moris sykehus var ganske dårlige. Med begrensede senger i pasientavdelingen, kunne mange pasienter ikke bli innlagt. Å be Dermot om å donere en bygning var en måte å gagne det medisinske miljøet i Moris by.

Dermots ansikt mørknet umiddelbart. Han bet tennene sammen i irritasjon. "Dr. Kyte, du gjør alt for å gagne ditt sykehus."

Utstyret og finansieringen alene ville koste ham noen millioner, og nå ba hun ham om å donere en bygning, som ville koste ham mer!

Evelyn brydde seg ikke om å irritere ham. "Herr Doyle, du virker motvillig. Jeg tvinger deg ikke. Men angående frøken Ackers..."

"Jeg skal donere!" sa Dermot gjennom sammenbitte tenner.

Evelyn visste at han ville gå med på det. For Cassie ville han betale hva som helst.

"Dr. Kyte, noen andre betingelser? Bare si alt på en gang," sa han med et steinhardt ansikt, hans aura truende. Det virket som om han var klar til å kvele henne hvis hun nevnte flere betingelser.

Evelyn visste når hun skulle stoppe. Dessuten, selv om Dermot nektet å gi noe, ville hun fortsatt redde pasienten, så hun var fornøyd med det han hadde gått med på å tilby.

"Det er alt." Hun ristet på hodet.

"Da operasjonen..."

"Når utstyret er donert, kan vi starte," sa hun.

"Utstyret vil bli levert i morgen," sa han, og så på Evelyn med alvor. "Dr. Kyte, vær så snill å redde Cassie."