Kapittel 6
Vedas stemme skar gjennom luften, dryppende av forakt mens hun så på skjerfet i Emilys hånd.
Amelia sa ikke et ord, hun plukket det bare opp sakte. Skjerfet var laget av silketråd, med helt forskjellige design på hver side.
Den ene siden hadde eksotiske roser, mens den andre viste den elegante orkidéhagen.
Emily hadde funnet bildet av den elegante orkidéhagen på nettet, så det var ikke perfekt, men Vindens hviskefjell var brodert vakkert.
Amelias øyne lyste opp av overraskelse. "Har du laget dette selv?" spurte hun.
Emily nikket rolig. "Ja, fru Smith. Mine ferdigheter er litt grove; jeg håper det går bra."
Veda lo. "Emily, har du ingen respekt for fru Smith? Hvordan våger du å gi henne noe så simpelt! Er Williams-familien blakk?"
Vedas stikk ga Emily litt hodepine.
John rynket pannen, tydelig irritert. Han grep Emilys arm og hvisket, "Vi må imponere Smith-familien. Hvis du mangler penger, bare si fra."
Å gi et hjemmesydd skjerf som gave var definitivt ikke passende. Johns øyne var fulle av forakt.
Veda fortsatte, "Kanskje Emily ikke vet hva som er en anstendig gave fordi hun vokste opp på landet. Fru Smith, ta det ikke personlig; Emily mente ikke noe vondt."
Det var en virkelig fornærmelse for Emily, men hun holdt seg rolig.
Alle rundt så på, hviskende om Emily og Veda.
"Hvem er Mias ekte datter?"
"Den som vokste opp på utsiden er den ekte datteren. Mia tror hun ikke kan presentere seg godt, så hun har aldri blitt introdusert."
Veda var dronningen av Smaragdbyen, med en førsteklasses familie, utdanning, og en kjæreste som ville dumpe sin nye kone for henne. Hver bevegelse hun gjorde, ble til sladder.
Emily brydde seg ikke om praten. Hun hadde for lengst gitt opp på foreldrene sine.
Om hun var en Johnson eller ikke, Emily var sin egen person.
"Bestemor, jeg liker virkelig dette skjerfet. Kjæresten min er motedesigner, og hun ville elsket det. Kan jeg få det?" Den unge mannen ved siden av Amelia rakte ut hånden mot viften.
Amelia slo lett bort hånden hans, irritert. "Emily ga dette til meg, og jeg liker det virkelig."
Et hint av nostalgi flakket i øynene hennes.
Veda ble overrasket. "Fru Smith, det er bare et skjerf. Hva er greia?"
Emily så rolig på henne og forklarte til Amelia, "Fru Smith, jeg vet at du ikke har vært tilbake på over ti år. Din bestemor var en mester i å lage broderte vifter. Mine ferdigheter er ikke like gode som hennes, men jeg håper det gir deg litt trøst."
Bursdagsfesten kom fort. Alt Emily kunne gjøre var å lage dette enkle skjerfet over natten. Hun hadde ikke engang tenkt på andre gaver.
Gitt Smith-familiens status, ville ikke gjestene ta med noe simpelt.
Bak Amelia hadde en haug med gaver allerede samlet seg. Emily kastet et blikk på Veda igjen. "Veda, ikke alt handler om penger. Har du noen gang hørt om silkesjal?"
Veda fnøs. "Er det ment å være verdifullt? Hvis du er for gjerrig til å kjøpe en ekte gave, bare si det. Ingen grunn til å komme med fancy unnskyldninger."
Vedas forakt var til å ta og føle på. Emily elsket å lage silke med intrikate design da hun bodde hos familien Johnson, og Veda ødela ofte arbeidet hennes.
Hun kunne ikke fordra Emilys snill-pike-fakter. Emily hadde vokst opp på landsbygda, men hun hadde aldri den røffe kanten.
"Er dette det beste familien Johnson kan oppdra? Hun vet ikke engang hva et silkeskjerf er."
"Disse silkeskjerfene er håndverk av høy klasse. Emily kan ikke lage disse intrikate designene uten minst femten års erfaring."
Folkene på bursdagsfesten var alle toppsjiktet i Smaragdbyen, så de visste hva de snakket om.
Amelia ignorerte Veda, ansiktet hennes viste tydelig irritasjon.
Butleren la merke til det og sa til Veda, "Frøken Veda Johnson, du er for høylytt. Vennligst demp deg litt."
Veda følte en bølge av forlegenhet og senket blikket kaldt. Mia trakk henne et skritt tilbake, signaliserte at hun skulle tie.
Veda trampet med foten i frustrasjon og sendte et bedende blikk til John.
Akkurat da fanget Amelia duften av anheng under silkeskjerfet, en forfriskende urtelukt.
Amelia spurte, "Hva er denne perlen?"
Emily smilte og sa, "Jeg har fylt denne hule perlen med urter. Den holder mygg unna og kan brukes som røkelse."
Amelia strålte, "Emily, jeg elsker virkelig gaven din."
Veda trampet med foten i sjalusi.
Det var for mange som kom for å gi gaver til Amelia, så Emily gikk tilbake til plassen sin. John, som ikke var fornøyd, mumlet bak henne, "Må du virkelig vise deg frem på Vedas bekostning?"
Emily snudde seg for å se på ham, leppene krøllet seg i likegyldighet. "John, har du hodet ditt plassert på et toalettsete?"
Etter å ha gitt svar på tiltale til John, satte Emily seg tilbake i stolen sin, tok en slurk kaffe, øynene hennes lyste opp.
Kaffen de serverte gjestene viste seg å være Blue Mountain-kaffe.
Det sies at Blue Mountain-kaffe koster millioner av kroner per kilo.
De må virkelig være velstående.
Mens hun nippet til kaffen, kom Amelias barnebarn bort. "Jeg elsker silkeskjerfet du laget. Kan du lage et til kjæresten min også? Si hva det koster."
Emily ble litt overrasket. Fyren tok frem mobilen sin og sa, "La oss legge hverandre til på Facebook så vi kan holde kontakten."
"Selvfølgelig." Emily tok frem mobilen sin.
John, som satt ved siden av henne, spurte fyren, "Hvorfor er ikke herr Smith her?"
Fyren ignorerte ham og forlot stedet fornøyd etter å ha lagt til Emily.
John følte seg ukomfortabel og kjeftet på Emily, "Hvorfor spurte du ham ikke hvor James er? Vet du ikke hvorfor vi er her?"
Emily sendte ham et kaldt blikk. "Hvis du er så kapabel, kan du spørre selv. Det virker som han ikke engang vil snakke med deg. Han synes sikkert du er ubrukelig."
Emily lo, det lange håret hennes svaiet. Snart kom en hel gjeng bort for å spørre om kontaktinformasjonen hennes.
"Frøken Johnson, kan designene dine brukes på klær? Jeg trenger dem virkelig."
"Frøken Johnson, kan du lage et silkeskjerf til meg også? Si hva det koster."
"Frøken Johnson..."
Emily ble plutselig omringet av disse overklassekvinnene. Veda så på fra avstand, de sjalu øynene hennes brant med en ondskapsfull kulde.
"Emily, du gjør meg til latter, du skal få svi!"