Kapittel 9
"Hva slags liker du? Gi meg i det minste en kategori, som kjøtt eller grønnsaker, noe tungt eller lett?"
Ingen hadde noen gang spurt Leonard så spesifikt før. Han tenkte lenge og sa så lett, "Kjøtt."
Dette svaret overrasket ikke Margaret, for han var en mann som gjorde fysisk arbeid, med flere operasjoner som ventet på ham hver dag. Naturligvis trengte han å spise mer, ellers ville han bli underernært.
Etter å ha kjøpt varene, tok Margaret naturligvis frem kortet sitt ved kassen.
Men Leonards kort dekket hennes, "Bruk mitt."
Margaret snudde seg for å se på ham. Hun måtte innrømme, en mann som tar initiativet til å betale er virkelig tiltrekkende.
Men hun hadde ikke tykk nok hud til å la ham betale. Alle disse varene ville koste minst fem tusen kroner. Han var bare en vanlig lege; å bruke over fem tusen kroner på en matbutikk virket litt for mye.
Så, etter å ha forlatt butikken, spurte Margaret, "Kjørte du?"
Leonard ble litt overrasket og ristet på hodet.
Han hadde ikke kjørt sin Hyundai i dag.
"Da tar vi t-banen. Stasjonen er veldig nærme stedet mitt."
Spare litt penger der man kan, tenkte Margaret.
T-banestasjonen var under bakken. Leonard, med poser fulle av dagligvarer, fulgte Margaret stille.
I mellomtiden, Frank, som nettopp hadde fått kjæresten sin ut av en nærliggende restaurant, tok raskt av solbrillene og stirret vantro på Leonard som gikk inn på t-banestasjonen.
Frank hadde ikke engang tid til å forklare til den høye skjønnheten ved siden av seg, han rakk bare å si, "Neste gang," før han skyndte seg etter Leonard inn på stasjonen.
Skjønnheten, som så Franks hastige avgang, viste et uttrykk av forakt.
"Jeg trodde han var en rik, kjekk fyr, men han er bare en sleip fyr som tar t-banen. For en uflaks!"
Inne på t-banestasjonen sto Margaret og Leonard og ventet på toget. Hun hadde nettopp tatt en av posene fra ham for å bære selv; det føltes ikke riktig å ha hendene tomme.
"Dr. Graham, du må være ganske sliten med så mange operasjoner hver dag, ikke sant?"
Margaret startet samtalen for å unngå en pinlig stillhet.
Hun merket at hvis hun ikke snakket først, ville Leonard ikke si noe, ganske forskjellig fra da hun først møtte ham på sykehuset.
Hvis det ikke var for identitetsinformasjonen og andre bevis de hadde da de giftet seg, ville hun trodd han hadde en tvillingbror.
Leonard svarte med et lett "hmm," tonen hans var likegyldig.
I det øyeblikket ankom t-banen, og Margaret ble stille.
Før dørene åpnet seg, dukket en skikkelse opp foran dem.
Frank, som så på Leonard i sjokk, løftet hånden og pekte på ham, "Du..."
Margaret forsto ikke, "Hei, kan jeg spørre hvem du er?"
Franks hjerne jobbet raskt, og så smilte han, "Hei, jeg er Frank, vennen hans."
"Han er ikke."
Denne gangen nølte ikke Leonard med å motsi.
Franks ansikt stivnet, og han la armen rundt Leonards nakke, "Leonard, ikke spill dette spillet foran en jente. Vi har kjent hverandre siden vi var barn. Hvordan kan vi ikke være venner!"
Margaret så på de to og følte at noe var galt.
Men t-banen var i ferd med å dra, så hun sa: "La oss gå på først."
Inne i t-banevognen sto Frank til venstre for Leonard, og Margaret til høyre.
Vognen var fullpakket uten ledige seter, så Margaret måtte spre beina for å holde balansen, mens hun holdt handleposene og ikke kunne nå håndtaket.
Franks blikk vandret stadig mellom henne og Leonard.
Selv om Margaret følte seg litt ukomfortabel, forsto hun. Hun og Leonard hadde nettopp giftet seg og hadde bare kjent hverandre i to dager. Det var normalt at Frank ikke kjente henne.
Vognen ristet, og etter en stopp gikk noen av, mens andre kom på, og folk presset seg mot Margarets skulder.
Hun rynket pannen litt, men før hun kunne si noe, trakk Leonard henne over til den andre siden.
Lenende mot brystet hans, rødmet Margaret ukontrollert.
Hun brukte den frie hånden til å legge løst rundt livet hans, uten å tørre å bruke kraft.
Selv med en lett berøring kunne hun føle hans muskuløse bygning.
Leonards fysikk var eksepsjonell.
Hun så opp og hvisket, "Takk."
Leonard presset leppene sammen uten å si et ord.
Vognen var full og støyende, men Margaret kunne tydelig høre Leonards sterke og kraftige hjerteslag, noe som fikk henne til å rødme enda mer.
Frank, derimot, stirret vantro.
Selv om han ikke visste hva forholdet mellom Leonard og Margaret var tidligere, visste han det nå.
De nådde endelig stoppet sitt og gikk av sammen.
"Skal du lage middag hjemme i kveld? Jeg har ikke spist ennå!"
Margaret så på ham, nå sikker på at han var Leonards venn, og forholdet deres virket godt. Så hun sa, "Da kan du bli med oss hjem. Jeg kan bare lage enkle retter, håper det går bra."
Frank ble litt overrasket. Han hørte Margaret si "oss," noe som betydde at hun og Leonard bodde sammen?
Han skjønte det og så inn i Margarets klare øyne, "Det går fint, jeg elsker enkle retter!"
Han smilte bredt og var i ferd med å følge dem hjem.
Men da de forlot t-banestasjonen, oppdaget Frank at han ikke kunne komme seg ut.
Margaret sto utenfor, bekymret, "Spør betjeningen i nærheten."
"Herre, billetten din er ikke for denne stasjonen, så du må betale mellomlegget for å komme ut."
Pokker!
Han hadde bare kjøpt en tilfeldig billett for å finne Leonard, uten å vite hvilken stasjon han ville gå av på.
Leonard tok Margarets håndledd og snudde seg bort, "La oss gå."
"Gå? Hva med vennen din..."
"Bor du med ham eller med meg?"
Ordene hans gjorde Margaret målløs. Hun fulgte ham ut av t-banestasjonen.
Tilbake i leiligheten følte Margaret seg fortsatt urolig over situasjonen.
"Å etterlate vennen din der føles ikke riktig. Han er vennen din, og vi har nok mat. Å legge til én person er ikke en stor sak."
Før hun kunne fullføre, bøyde Leonard seg ned og kysset leppene hennes, sugde forsiktig.
Den plutselige intimiteten fikk kroppen hennes til å skjelve, beina ble svake.
Leonard fanget henne, holdt henne tett, nesten som om han ville smelte henne inn i kroppen sin.
Leonard visste ikke hvorfor han plutselig ville kysse henne. Han ville bare stoppe henne fra å si de meningsløse ordene.