Kapittel 13
Frank sto ved siden av den prangende Ferrari-en, og da han så de to komme ut, plystret han mot dem.
"Dr. Graham, for en tilfeldighet!"
Leonard ga ham et kaldt blikk, men sa ingenting.
Frank var allerede vant til Leonards iskalde oppførsel. Han var mer interessert i Margaret, som var med Leonard i dag.
"Hei, vakre, hyggelig å se deg igjen! Er du Dr. Grahams kjæreste? Hvor lenge har dere vært sammen?"
Han fyrte av en rekke spørsmål, noe som fikk Leonards ansikt til å mørkne enda mer.
"Hei, jeg er hans kone, Margaret. Vi er gift."
Margaret sa sannheten uten å ha til hensikt å skjule det. Hun kastet et blikk på Leonard mens hun snakket, og da hun ikke så noen reaksjon fra ham, antok hun at han ikke brydde seg.
"Hva? Er dere gift?"
Franks munn åpnet seg vidt i overraskelse, han hadde ikke forventet at Leonard skulle ha giftet seg uten å si et ord.
"Beklager for i går, det var ikke meningen å la deg vente. Hvis du har tid i dag, kom over på middag."
Margaret hadde tenkt på det i går kveld og følte at det ikke var riktig å la Frank stå igjen på t-banestasjonen sånn.
Frank så på Margarets delikate ansikt og var i ferd med å si ja med en gang.
"Har du ingenting bedre å gjøre hver dag?"
Leonard glodde på ham, øynene hans var skarpe som kniver, nesten som om de kunne skjære gjennom ham.
"Margaret inviterte meg på middag, hva har du med det å gjøre? Er du sjalu?"
Frank lo og lente albuen på Leonards skulder, men Leonard trakk seg tilbake, nesten så Frank falt.
Margaret så på deres samhandling og fant det ganske fascinerende.
Kanskje dette var det de kalte komplementære personligheter.
"Leonard, du kan få bilen min, men den er hos John akkurat nå. Hvis du har tid, dra og hent den. Du kan bruke den heretter; det vil være mer praktisk for deg å komme deg til jobb."
Margaret syntes ikke det var riktig at han skulle kjøre den gamle, utslitte Hyundai-en hver dag. Den bilen var minst ti år gammel.
Uansett, bilen var hennes, kjøpt med hennes egne penger, ikke Thorne-familiens.
"Jeg drar nå. Vi sees i kveld."
Hun vinket til Leonard før hun gikk ut av nabolaget.
"Margaret, la meg kjøre deg!"
Bilen hans hadde masse kraft.
Margaret kastet et blikk på Ferrari-en som sto parkert ved veikanten og smilte, "Nei takk, jeg går selv!"
Hun ville vært gal om hun tok en slik prangende Ferrari til jobb.
Da Margaret forsvant ut av syne, hevet Frank et øyenbryn mot Leonard og sa, "Skal du ikke forklare denne plutselige kona di?"
Han så ned og så at bilen Margaret ga Leonard var en Audi.
Ikke verst.
"Hva har du med det å gjøre?"
Leonard så på bilnøklene i hånden og puttet dem i lomma.
"Hvorfor skulle det ikke være min sak? Vet ikke Margaret at hvilken som helst bil i garasjen din kunne kjøpe flere Audier?"
Leonard begynte å bli utålmodig, "Hvorfor er du her?"
"Var det ikke du som ba meg undersøke noe for deg i går? Jeg er her for å rapportere. Howard kom faktisk til nabolaget ditt i går kveld, og overvåkningen viser at han gikk opp til bygningen din."
På dette tidspunktet hadde Leonards humør blitt betydelig mørkere.
"Overvåkingskameraene i gangen viser at han dro Margaret inn i nødutgangen. Det er ingen kameraer der inne, så jeg kunne ikke se hva som skjedde, men Margaret kom ut tjue minutter senere og så ut til å ha det bra."
Hvis noe alvorlig hadde skjedd, ville Margaret ha kommet ut gråtende.
Men ut fra overvåkingen virket Margaret relativt rolig.
Leonard sa ingenting og gikk mot sikkerhetskontoret.
"Hei, si noe. Er ikke Margaret Howards eksforlovede? Ikke rart hun så kjent ut."
Frank fortsatte å prate.
Leonard nådde sikkerhetsboden, tok frem et bilde av Howard på telefonen sin og viste det til sikkerhetsvakten.
"Ikke la denne mannen komme inn igjen."
Sikkerhetsvakten ble litt overrasket. Selv om nabolaget deres ikke var spesielt eksklusivt, måtte besøkende fortsatt registrere seg.
Han husket Howard fra bildet, som hadde sagt at han skulle besøke kjæresten sin.
"Skjedde det noe, sir?"
"Han prøvde å angripe en ung kvinne. Han er en trussel. Hvis du lar ham inn igjen og noe skjer, vil du ta ansvar?"
Sikkerhetsvakten, som ikke kunne ta ansvar, nikket enig og lovet å ikke la Howard komme inn igjen.
Stella hadde vært på sykehuset i noen dager, ventende på at babyen skulle stabilisere seg før hun kunne skrives ut.
Layla kjørte for å hente henne. Sittende i bilen, ringte hun Margarets nummer.
Margaret så hvem som ringte og rynket pannen, før hun trykket på avvis-knappen. For å hindre Layla fra å ringe igjen, blokkerte hun nummeret.
Margarets selskap var et medieselskap, som nå skulle børsnoteres, med mye å håndtere.
Hun hadde ikke vært på jobb på flere dager, og nå som hun var tilbake, var hun overveldet.
Endelig, ved lunsjtider, spurte kollegene om hun ville bli med dem til lunsj.
Margaret pleide å spise lunsj med Howard, men noen ganger sa han at han var for opptatt. I ettertid var han sannsynligvis med Stella.
Hun smilte og nikket, "Selvfølgelig, hva skal vi ha til lunsj? Hva med restauranten nede?"
Hun lo og pratet med kollegene mens de gikk ned, uten å forvente å se Howard og Stella stige ut av en bil ved inngangen til selskapet.
Etter en travel morgen, gjorde synet av de to personene hun minst ønsket å se at Margarets ansikt falt.
Noen kolleger gjenkjente Howard som hennes eksforlovede og slapp hånden hennes, "Margaret, vi går og spiser først. Kom når du er ferdig."
Stella, som holdt Howards arm, smilte til Margaret, "Margaret..."
Margaret avbrøt henne, "Hva gjør dere her?"
Stella lot som om hun var fornærmet, øynene ble røde mens hun så på Howard før hun snakket.
"Jeg ringte deg i dag, men du svarte ikke, så jeg kom for å finne deg. Howard ville ikke at jeg skulle komme alene, så han insisterte på å ta meg med."
Stella lente seg inn i Howards armer mens hun snakket, så skjør ut.
Howard holdt rundt livet hennes, sa ingenting, men så ut som en kjærlig ektemann.
"Den forrige hendelsen var ubehagelig, og nå som pappa er ute av sykehuset, tenkte vi at vi kunne spise et måltid sammen og legge det bak oss. Vi er jo fortsatt familie."