KAPITTEL 4
Klokken var 18:30 da Gabe tok et bad, han kunne nesten ikke vente til festen i kveld. Etter to år med intens trening, var dette den eneste festen han skulle delta på på lenge. Og denne gangen skulle han ikke gå alene, han skulle dra med sin beste og eneste barndomsvenn.
Han kjørte bilen sin og dro til Cooper-familien for å hente henne. Han banket på inngangsdøren som avtalt, og Olivia åpnet opp og så ham. Etter gårsdagens møte var det ikke noe nytt syn for henne. Så hun åpnet døren, og Gabe gikk inn. Han la fra seg en pose sjokolade på bordet og løp opp til Claras rom.
Han banket på døren, men fikk ingen respons fra henne.
"Clara... Clara, det er meg, Gabe," fortsatte han å banke.
Clara våknet av lyden og gikk for å åpne døren, litt rufsete i utseendet. Håret var bustete, og ansiktet så søvnig ut.
"Å nei, jeg sovnet, hva er klokken? Jeg håper vi ikke er for sene."
"Slapp av, festen er bare to byer unna her. Det tar oss kanskje minst 2 timer og 30 minutter å kjøre, for jeg kjenner en snarvei. Så gjør deg klar, jeg venter på deg nede."
"Å flott, jeg er klar om fem minutter."
Hun skyndte seg inn på badet for å ordne seg, mens Gabe gikk ned og fant Clarissa, Olivia og Xander som alle stappet munnen med kaken han hadde tatt med seg inn for litt siden. De er virkelig en grådig gjeng, de brydde seg ikke engang om hvem som hadde tatt med kaken. De spiste bekymringsløst, uten en tanke i verden.
"Hei tante, hvordan går det med onkel?"
"Han blir snart bedre, hvordan har du det, Gabe?"
"Jeg har det bra. Hvordan går det med deg, tante?"
"Fantastisk, virkelig, se på deg, blitt så voksen," sa Clarissa med et påtatt smil.
"Hei Xander, hva skjer kompis?"
"Det går fint, hvor har du vært, mann?"
"Jeg måtte være et viktig sted, foreldrene mine tok meg dit, og du vet hvordan de kan være."
"Ja, dessverre vet jeg det."
"Jeg er fortsatt her, folkens, ikke snakk om oss på den måten," sa Clarissa, noe som fikk alle til å le. Det var en av de få gangene Cooper-familien lo høyt.
Så Gabe satte seg ned og ventet på Clara, for siden han begynte å skifte form, har han alltid kunnet merke når noen lyver, er redd, eller snakker sant. Først så han på det som en forbannelse, men nå som han var blant Cooper-familien, så han på det som en velsignelse. Fordi han kunne se gjennom deres hyklerske fasade.
Akkurat da kom Olivia opp til ham for å få mer penger fra ham, som hun gjorde i går kveld.
"Onkel Gabe, kan du gi meg 100 tusen, jeg trenger å kjøpe noe fra butikken i nærheten."
"Hva med de andre pengene jeg ga deg i går? Ikke si at du har brukt dem opp."
"Jeg brukte dem, onkel. Da jeg var på fritidsaktiviteter på skolen, måtte jeg bruke dem."
"Greit da, her har du."
"Takk, du er den beste," sa Olivia, mens hun løp til rommet sitt.
"Hva brakte deg hit i kveld, Gabe?"
"Jeg kom for å ta med Clara ut."
"Wow! Det er flott, kan jeg bli med?" spurte Xander.
"Nei, det er bare meg og min beste venn, kanskje neste gang. Da tar jeg deg med, hva sier du til det?"
"Greit, hva annet har du tatt med fra din mystiske reise? Ikke si at det bare er kake du har til meg."
"Her," Gabe rakte en konvolutt til Xander, og det fikk ham til å smile bredt.
"Se på deg, bra gjort. Takk, kompis," sa han, før han forsvant ut, Gud vet hvor.
Rett etter at Xander dro, kom Clara endelig ut, kledd i en crop top og en slitt jeans, håret oppsatt i en topp med to tykke lokker som falt ned på hver side av ansiktet hennes, og skoene var noen høyhælte sneakers som gjorde henne litt høyere på en søt måte.
Hun så vakker ut, veldig annerledes enn da Gabe så henne tidligere da hun åpnet døren.
"Du ser bra ut, Clara," sa Gabe.
"Takk, du ser bra ut du også," svarte Clara.
"Ok, skal vi dra nå?" sa Gabe.
"Et øyeblikk... Mamma, pappa, jeg går ut!" Det kom ingen respons fra noen av dem. "Det er vårt signal til å dra, nå kan vi gå," sa Clara.
Og de satte seg inn i Gabes bil og kjørte til festen som var noen kilometer unna.
'Clara er virkelig en sterk person. Hun takler familien sin lett, selv etter hvor dårlig de behandler henne, elsker hun dem fortsatt. Hun kan være utholdende, jeg håper hun finner lykke i livet. Kanskje foreldrene mine sender meg tilbake til fjellene for aldri å komme tilbake, men før de bestemmer seg for å gjøre det, må jeg tilbringe tid med min beste venn, hun trenger meg nå mer enn noen gang.' Slik var Gabes tanker.
"Hei, Gabe, hvorfor er du så stille? Denne turen tar maks, la oss si 3 timer. Har du tenkt å være stille hele veien?"
"Ha... Ha... Kom igjen, Clara, hvordan kan turen være stille når jeg har en skravlebøtte her med meg?" ertet Gabe, og de lo begge hjertelig.
"Så nå er jeg en skravlebøtte, huh? Greit, jeg skal ikke snakke før vi kommer frem, så kanskje du ikke kaller meg det lenger," sa Clara mens hun holdt seg for munnen, noe som fikk henne til å se rar og morsom ut.
Gabe kunne ikke slutte å le.
Så slo Gabe henne lett på skulderen, og hun snakket igjen.
"Hvorfor slo du meg?"
"Jeg trodde du sa du ikke skulle snakke?"
"Det var du som fikk meg til å snakke."
"Nå snakker du fortsatt."
"Nei, det gjør jeg ikke."
"Jo, det gjør du."
Hun ville si noe igjen, men holdt seg for munnen igjen. De lo begge.
"Ok, jeg innrømmer at jeg er en skravlebøtte, men bare når jeg er rundt deg, Gabe. Jeg har mye å snakke om."
Gabe smilte da han hørte dette og sa:
"Jeg elsker det når du snakker, så aldri slutt å være min skravlebøtte."
Så stilte de hverandre mange spørsmål resten av turen.