KAPITTEL 3
'Hva skal jeg ha på meg til denne utflukten i kveld? Og hva med frisyren min, hva vil passe til det antrekket jeg finner?' Slike tanker fylte Claras hode. Hun hadde ikke fått sove siden Gabe dro klokken 03:00 i morges. Alt hun kunne tenke på, var festen Gabe hadde lovet å ta henne med på i kveld. Hun rotet rundt på rommet sitt etter det perfekte antrekket til festen. Hun er bare 18, men elsker å kle seg opp.
"Clara... Clara..." hørte hun morens stemme rope igjen. Hun skyndte seg ned for å finne ut hva som skjedde. "Mamma, hva er det? Klokka er bare 06:30." "Nettopp, og hva gjorde du fortsatt på rommet ditt?" "Jeg bare..." "Uansett, lag frokost til familien. Du vet at Olivia skal på skolen i dag for noen fritidsaktiviteter, så sørg for at vi alle spiser i morges. Det er folk som har steder å være i dag, i motsetning til en viss person." "Men mamma, jeg er sliten. Kan ikke noen andre gjøre husarbeidet?" "Tør du å stille spørsmål ved meg? Ok, det virker som du ønsker å bli straffet." "Jeg skal ordne det." "Det skulle du ha sagt tidligere. Uansett, lag litt grønn te til faren din, vi skal til sykehuset om litt." "Jeg vil bli med, mamma, kan jeg?" "Nei, du kan ikke, du må bli her og holde ting i orden til vi kommer tilbake." "Ok, mamma."
Etter at hun hadde laget frokost, spiste hele Cooper-familien seg mette, og alle dro til sine respektive steder for dagen, mens hun som vanlig gikk tilbake til rommet sitt. Hun får aldri forlate huset bortsett fra når de sender henne til butikken. Den eneste gangen hun får dra ut, er når Gabe kommer på besøk, og derfor har årene han ikke var rundt vært en plage. Hun klarer ikke å kommunisere med utenforstående fordi hun er en ensom ulv. Hun skulle ønske hun hadde mange venner, slik at hun kunne delta på overnattinger, men det er umulig fordi hun aldri går ut. Men i kveld ønsker hun å ta igjen tapt tid, hun vil gjøre alt hun kan for å få det til.
Tilbake til de opprinnelige tankene om hva hun skulle ha på seg. Hun åpnet garderoben igjen og så en slitt svart jeans. Hun bestemte seg for å lete grundig etter noe som kunne passe til. Etter lange timer med å gå gjennom skapet, fant hun en hvit høyhalset crop top som passet. Og da hun tok på seg antrekket for å se hvordan hun så ut, kunne hun se at hun så bra ut, så hun mumlet til seg selv: "Jeg har fortsatt det." Hun snurret rundt foran speilet og sa igjen: "Wow, jeg kommer til å få folk til å snu seg i dag." Hun tok av seg klærne og gikk inn på badet for å friske seg opp. Da hun kom ut, var det fortsatt formiddag, og hun slengte seg ned på sengen og sovnet.
På sykehuset hvor Clarissa og mannen hennes Caleb dro, sa legen at Caleb hadde blitt diagnostisert med en slags sykdom, men at han kunne få behandling bare hvis de kom med en latterlig sum penger før han kunne behandles. Og det var ingen måte de kunne skaffe de pengene på, med mindre et mirakel skjedde, eller hvis de gikk og gamblet og vant mot alle odds, fordi de gjennom årene hadde akkumulert flere og flere gjeld på grunn av sønnens dårlig oppførsel.
"Hva skal vi gjøre, kjære?" spurte Clarissa mannen sin Caleb på vei hjem.
"Jeg vet ikke, Clarissa, jeg visste at dette kom til å bli tilfelle, men ikke bekymre deg, jeg vil klare meg hvis jeg fortsetter å kjempe."
"Du har kjempet godt nok, det har vært seks måneder nå at du har vært syk, så du har kjempet lenge og hardt nok. Jeg må bare finne en måte å skaffe den summen på, så du kan komme deg raskt på beina igjen," sa Clarissa beroligende til mannen sin.
"Hvordan? Clarissa, hvordan skal vi gjøre det?"
"Jeg tror noe vil dukke opp, selv om vi må selge denne bilen og huset vårt, så gjør vi det."
"Ingen måte, du kan ikke gjøre det, jeg vil heller dø, Clarissa, enn å se alt jeg har jobbet for gå til spille på den måten."
"Det er derfor vi må finne en annen løsning, Caleb, en som ikke innebærer å miste huset, bilen og deg. Så hold kjeft og la oss dra hjem, og vær så snill å aldri si noe så viktig som at du dør, dette er ikke hva vi ble enige om."
"Greit, kjære, jeg skal fortsette å kjempe for oss."
"Det er ånden, på en eller annen måte skal vi få deg behandlet."
De kjørte hjem fra sykehuset, siden det var et stykke unna hjemmet deres, og møtte Clara som laget lunsj. Dette tok Clarissa på senga fordi hun hadde tenkt at når hun kom hjem, skulle hun få utløp for frustrasjonen sin på henne. Men nå slapp hun unna alt dette ved å lage lunsj til dem. Dette gjorde henne svak, og hun kunne ikke si et ord.
"Velkommen hjem, mamma, pappa, hvordan gikk turen til sykehuset?"
"Fint, det gikk fint."
Clarissa gikk sløvt sammen med mannen sin inn på rommet deres. Hun hadde mye på hjertet i stedet for å krangle med en attenåring. Etter å ha laget lunsj, gikk hun for å hente dem til å spise.
Hun banket på døren og sa: "Mamma, det er tid for lunsj."
"Ta det med inn, og legg til et glass appelsinjuice til faren din og lag en kald til meg, jeg trenger det for å hydrere meg."
Hun var ikke i humør til å gå til spisestuen, hun var stresset til det ytterste, og ikke bare det, hodet hennes var fylt med tanker.
"Ok, mamma, kommer straks," sa Clara og gikk for å hente lunsjen deres og appelsinjuicene. Hun forlot rommet deres og gikk for å ta sitt eget måltid.
Etter å ha spist lunsjen sin, sovnet Clara.