Kapittel 5
BLAKE POV
Jeg har funnet min make.
Men hun vil ikke ha noe med meg å gjøre.
Jeg er rasende.
Hvorfor vil hun ikke ha meg?
Jeg ser på Graham, han har et tomt uttrykk i ansiktet, men jeg vet at han har det vondt. Han har endelig møtt datteren sin, og hun vil ikke ha noe med ham å gjøre. Jeg vet ikke hele omfanget av problemet mellom dem, men uansett hva det er, er det ikke bra.
"Jeg er lei meg, Blake," sier han plutselig til meg, fortsatt stirrende foran seg, men han snur seg mot meg når jeg ser på ham og legger merke til at han smiler, men det er et lite smil. Han sier ikke noe mer.
"Er du ok, Graham?" spør jeg ham. Han ser tomt på meg, men jeg fortsetter, "Jeg vil si unnskyld for det som skjedde på kafeen."
Han nikker, og jeg kan føle skyldfølelsen komme fra ham. Han er hardt såret.
Han stirrer i noen øyeblikk, men sukker høyt.
"Vi må se faren din når vi kommer tilbake til flokkens hus, men kan jeg be deg om én ting," sier han med bønnfallende ord. "Ikke nevn noe om at Izzy er din make til ham ennå."
Den uttalelsen overrasket meg. Hvorfor ville han ikke at jeg skulle fortelle min egen far om at jeg hadde funnet min make, spesielt når min make er datteren til hans beste venn? Vel, lenge savnede datter burde jeg si.
"Hvorfor, Graham? Han ville bli glad for at jeg fant min make," sa jeg, men uttrykket i ansiktet hans sier noe jeg ikke kan lese.
"Han vil bli det når han finner ut at det er med datteren min, men det er noen få ting du ikke vet om situasjonen, og derfor må vi se ham først. Vi må forklare noen ting for deg, det kan hjelpe deg å forstå hvorfor Izzy ikke vil ha en make," sier han endelig.
Jeg så forbløffet på ham, men kom meg raskt.
"OK, jeg skal ikke si noe, men Graham, hva skjedde for at hun skal hate deg så mye?" spør jeg, men angrer straks når ordene forlater munnen min.
Hans skam treffer meg. "Jeg såret moren hennes, på verst mulig måte. Jeg gikk heller ikke og hevdet henne som min make," sier han stille. Jeg er lamslått. "Jeg vil forklare mer når vi ser faren din."
Jeg ser tilbake på mannen som hjalp meg med å trene når faren min var for opptatt til å gjøre det. Jeg ble gode venner med sønnen hans, Dale, som nå snart blir min Beta, og søsteren hans, Kacey. De var som mine egne søsken. Vi krangler og slåss akkurat som søsken.
Izzy ville ha gjort et godt inntrykk på meg hvis hun var rundt. Hennes sexy figur i de pysjene, jeg kunne ikke si hvilken form hun hadde, men jeg brydde meg ikke. Hennes blå øyne og brune hår som var trukket opp i en rotete knute på toppen av hodet og rosa lepper fikk meg til å ville ha henne mer. Øynene hennes glødet grønt når panteren hennes kom nærmere. Kraften som kom fra henne når panteren hennes kom nærmere var urovekkende. Det må være mer med henne, da jeg følte kraften rulle av henne i bølger, men det avhang av følelsene hennes og på det tidspunktet kunne jeg bare føle sinne og raseri.
Vi satt i stillhet en stund, flokkens hus var langt fra byen, men sjåføren satt fast bak noen.
Graham ser ut av vinduet.
Jeg kobler meg mentalt til faren min. "Hei pappa, vi er på vei med kakene. Det har skjedd noe du må vite... Izzy er tilbake," sier jeg.
"Heisann sønn, ja, jeg hørte det. Graham dro for å møte henne. Jeg antar det gikk forferdelig. Jeg sa til ham å vente noen dager så hun kunne slå seg til ro," sier han med en grov stemme.
Jeg sukker. "Forferdelig er en underdrivelse. Hun var sint. Han vil at vi tre skal møtes på kontoret ditt for å snakke om det," sier jeg.
Faren min er stille et øyeblikk, men så plutselig sier han: "Vi må snakke. Jeg tror du bør være der for å høre alt dette siden du snart blir alfa."
"Ok, vi er der om tjue minutter," svarer jeg. Jeg holder meg til det Graham sa om å ikke fortelle faren min at Izzy er min make.
Vi kommer endelig tilbake til flokken etter å ha kjørt i tjue minutter etter samtalen mellom meg og faren min.
Vi klatrer ut av SUV-en når den stopper utenfor flokkens hus.
Paul, min snart kommende gamma, står ved siden av. Jeg vet hvorfor han er her. Maken hans, Alice, holdt på å få hodet revet av for manglende respekt mot meg, men ut fra ansiktsuttrykket hans vet han det.
"Beklager angående Alice, Alfa, hun beskyttet moren sin," kobler han mentalt til meg. Jeg nikker til ham. "Jeg vil be om unnskyldning til henne etterpå."
Han ser på meg med et merkelig blikk. "Du burde ikke måtte be om unnskyldning til henne. Hun blir fortsatt vant til våre måter her. De mistet hele flokken sin for mange år siden og har flyttet mye rundt gjennom årene," sier han, men ser bak meg mot Graham som er i sin egen verden. "Han burde ikke ha dratt dit," sier han. "Jeg vet det meste av det som skjedde på grunn av Alice, og det er ikke bra."
Jeg ser tilbake på ham, forbløffet. "Jeg vil forhåpentligvis vite mer når vi går til faren min på kontoret," sier jeg tilbake og avslutter den mentale koblingen.
Han nikker og løper til huset han deler med Alice, han savner henne nok. Alice nevnte at hun ønsket å fortelle Izzy, men hun vet ikke hvordan Izzy ville reagere på nyheten om at hun har en make.
Det må være en grunn til at hun hater tanken på maker.
Jeg hører et knurr i hodet mitt, ulven min Axel. "Hun vil komme rundt snart. Jeg tror vi bare må ta det rolig med henne."
Jeg er målløs, ulven min har alltid snakket om maken sin i årevis, men han har aldri vært så myk. Han er vanligvis besittende overfor maken sin. Men når jeg tenker på det, vil Axel bare det beste for Izzy, selv om det betyr å ta det sakte.
"Hva har skjedd med deg? Du har vært stille siden du fortalte meg at Izzy var min make," sier jeg til ham.
Han holder seg stille et øyeblikk, men tar en pust. "Jeg er sensitiv overfor vår make fordi jeg tror det å se faren sin etter så mange år gjorde henne sint," sier han. "Dessuten er panteren hennes kraftig, kraften hennes kommer fra Izzys følelser, og jeg tror katten hennes har sine egne følelser om situasjonen. Jeg tror vi må vite hva som skjedde."
"Jeg tror du har rett, Axel. La oss finne ut hva vi har i vente," sier jeg til ham.
Han humrer og setter seg i bakgrunnen av tankene mine, hvilende men på høy beredskap, klar til å finne ut mer om vår make.