Kapittel 3
KAT POV
Jeg kan ikke tro at Izzy er her. Jeg har savnet henne så mye de siste to årene. Hun ønsket å reise. Hvem kan klandre henne. Hun har vært gjennom så mye de siste ti årene.
Jeg visste at lavendel og salvie på rommet hennes ville få henne og Puna til å sovne som steiner. Jeg trenger at hun er uthvilt, men også trygg.
Han har vært utenfor, luskende i skyggene, og sett henne komme hjem igjen.
Jeg går ut døren og låser den. Jeg vet at han fortsatt ser på. Han vil se henne. Men hun hater ham så mye for at han forlot henne og for det han gjorde mot moren hennes. Jeg går ned oppkjørselen og legger merke til at han står til høyre for meg.
"Hun ser akkurat ut som Lucy," sier han.
Jeg ser på ham og gir ham et stramt blikk. Selv om han er Izzys far, er det han gjorde utilgivelig. Jeg liker ham heller ikke etter alt det han utsatte søsteren min for. "Du burde ikke være her, hun vil ikke se deg," sier jeg. "Forresten, hun møtte sønnen din, og han spurte om å komme på festen i kveld, men hun nektet blankt," snerrer jeg tilbake.
"Jeg hørte det, hun følger definitivt Lucy med sin stridbarhet," sier han.
"Slutt å si navnet til søsteren min, du har ingen rett til å si det," snerrer jeg til ham og går rundt ham.
Han ser såret ut. "Kat, vær så snill, du vet hva som skjedde?" sier han med skyld i stemmen. "Jeg hadde ikke noe valg."
Jeg snur meg raskt for å stå ansikt til ansikt med ham, jeg knurrer, min indre panter er klar til å gi ham en omgang hvis han ikke holder kjeft. "Du har frekkhet til å si det. Jeg ville ikke bli overrasket om Izzy vet mer om hva som skjedde," sier jeg. "Dessuten må du holde deg unna, hun hater deg virkelig, vel mer som forakter deg. Når det gjelder SØNNEN din, kjenner hun ham ikke eller den datteren din, så hvis jeg var deg, ville jeg holdt dem unna henne for nå."
Han ser ned på meg med et uttrykksløst ansikt. "Kat, vær så snill, jeg vil kjenne datteren min," sier han.
"Graham," sier jeg med avsky i stemmen som om navnet hans er gift å si, "hold deg unna, jeg advarer deg nå. Du, den partneren din, barna dine og også den gamle Alfaen du valgte over familien din, bør la henne være i fred, ellers kan du bli overrasket over hva hun kan gjøre. Hun har vært gjennom mer enn noen av dere vet," sier jeg, innser at jeg har sagt for mye.
"Hva mener du? Hva har hun vært gjennom?" sier han, ansiktet viser sjokk, men han kommer seg raskt. Som om jeg kommer til å fortelle ham det, det er ikke min historie å fortelle.
Jeg snur meg og går, kafeen er bare rundt hjørnet fra huset jeg bor i.
"Kat, fortell meg, vær så snill," roper han og fortsetter å følge etter meg. Jeg åpner døren til kafeen, det er stengetid. Vel, vi stenger tidlig siden alle skal til seremonien.
Alice, som står bak disken, har et smil på ansiktet når jeg kommer inn, men det forsvinner snart når hun ser Graham. Hun hater ham også.
"Kat," sier han, "du kan ikke holde disse tingene skjult for meg. Hun er min datter."
Jeg har fått nok av denne idioten. Han har ikke brydd seg om Izzy de siste ti årene. Jeg bor her kun fordi jeg må, for Alice.
Jeg snur meg og står ansikt til ansikt med ham.
"Hør nøye etter, din drittsekk, du har aldri vært en del av livet hennes. Jeg trenger ikke å fortelle deg en dritt. Du kom aldri tilbake for henne, selv de gangene jeg sendte deg meldinger. Du er ikke og vil aldri bli hennes far," sier jeg med et hiss. "Jeg måtte oppdra henne og Alice på egen hånd, uten noen støtte fra deg. Vil du bli kjent med Izzy, får du komme hit og snakke med henne, eller enda bedre, vent til hun vil snakke med deg, noe jeg kan fortelle deg nå aldri vil skje."
Jeg kan føle skammen hans, men før jeg kan si mer, kommer sønnen hans, Dale, inn med den nye Alfaen, Blake.
De ser begge på oss, Dale skjønner spenningen og sannsynligvis situasjonen som utspiller seg foran ham. "Pappa, hvorfor er du her?" spør han, mens han ser mellom meg og faren.
Faren hans samler seg og presser leppene sammen til en hard linje i ansiktet.
"Kat, hva er meningen med dette?" sier den unge Alfaen.
Jeg ser på dem alle, dumme ulver.
"Hun fortalte bare denne dusten hvor han skulle dra og ikke komme tilbake," sier Alice idet hun kommer og stiller seg ved siden av meg.
Det er et høyt knurr. "Ikke vis mangel på respekt foran meg, katt, jeg vil drepe deg," sier han mellom sammenbitte tenner.
Alice slipper ut et knurr. "Du kan være Alfa. Jeg kan være en del av flokken, men du skal ikke be moren min om noe som ikke angår deg," sier hun.
Jeg vil ikke at hun skal havne i trøbbel, men jeg stirrer på Blake. "Jeg ber Graham om å dra, det er ikke den beste tiden å være her, spesielt nå," sier jeg.
Graham og Dale står på motsatte sider av Blake, men jeg har en ting til å si. "Her er kakene til seremonien, dra nå," sier jeg mellom sammenbitte tenner. "Og Alfa, snakker du til datteren min sånn igjen, vil du se hva en katt kan gjøre."
Han ser på meg, forbløffet et øyeblikk. Jeg har aldri latt sinnet mitt renne over så mye, og han kjenner meg før han dro for å trene flokkene.
"Kat, jeg blir den nye Alfaen snart, vær så snill," sier han.
Jeg ser på Graham og Dale. "Dere to kommer ikke inn her når Izzy er her, hører dere meg!" sier jeg, men jeg klarer ikke å holde tilbake det høye snerringen fra panteren min. "Jeg mener det, jeg vil rive dere en ny bakdel hvis dere kommer inn her og lager trøbbel. Hun vil ikke vite av dere."
"Du kan ikke stoppe meg fra å se datteren min," sier Graham.
Men klokken på døren til kafeen ringer, jeg vet hvem det er, duften hennes fyller kafeen.
Graham spenner seg.
Å nei, hun er ikke fornøyd.