Fellen Ekskone

Kapittel 4

Sunset Bay Hospital var en privat institusjon som Martin hadde etablert for sin sønn Randy, plassert midt i hjertet av Sunset Bay. Det samlet de mest autoritative ekspertene og professorene innen kardiologi fra hele landet.

I løpet av sine fire år i Auroria hadde Patricia flittig studert hjertekirurgi, med håp om at hun en dag kunne operere Randy selv og gi ham en frisk kropp.

Endelig ble hun en av verdens ledende hjertekirurger.

For en uke siden mottok hun en invitasjon fra Martin om å behandle Randy.

Sykehusdirektøren, Lambert Griffin, hadde lenge hørt om Patricias anerkjente posisjon innen medisinen og ønsket henne varmt velkommen, "Professor Watson, hei. Endelig. Vi har ventet på din ankomst."

Patricia unnskyldte seg, "Beklager forsinkelsen. Det var mange overleveringer på mitt forrige sykehus."

Lambert svarte raskt, "Det er helt i orden, jeg forstår! La meg ta deg med til arbeidsplassen din. Du må bli kjent med den og dine fremtidige kolleger først, ikke sant?"

Patricia nikket og fulgte ham for en omvisning i poliklinikkavdelingen først.

Da de kom til sengeposten, spøkte Lambert, "Før du kom, var Debbie den yngste professoren på vårt sykehus. Jeg syntes alltid det var imponerende at noen på hennes alder kunne bli førsteamanuensis. Men du overgikk henne. Du er professor i en enda yngre alder."

"Debbie?" Patricia rynket pannen lett.

Akkurat da nådde de døren til legekontoret.

Lambert pekte inn og sa, "Du kommer snart til å møte henne."

Med det ledet han Patricia inn og introduserte alle til stede. Etter introduksjonene la han merke til at Debbie ikke var der og spurte, "Hvor er Debbie?"

En mannlig lege justerte brillene sine og svarte, "Randy er borte. Debbie og Mr. Langley dro for å lete etter ham."

Da hun hørte dette, ble Patricia nervøs og bekymret, og tenkte, 'Randy? Snakker han om min Randy?'

Hun spurte, "Randy er borte? Hvor dro han? Er alt i orden med ham?"

Lambert gned tinningene og svarte, "Ingen grunn til bekymring. Han bare kaster et raserianfall. Dette skjer hver uke. Snike seg hjem igjen. Vel, han har ingen andre steder å dra."

"Hver uke?" Patricias hjerte verket.

Hun tenkte at Randy sikkert ikke klarte å bære smerten av sykdommen. Det var derfor han ofte snek seg unna.

Ved tanken på dette kunne hun ikke la være å være bekymret.

Lambert rådet Patricia, "Dette sykehuset ble bygget av Mr. Langley for Randy, og Debbie er Randys tante. Husk, Randy er en veldig sta gutt, så du må være forsiktig."

Patricia utbrøt overrasket, "Det er henne!"

Lambert nikket. "Ja. Hun er en slags ekspert på kardiologi, et talentfullt skjønnhet."

Et kaldt glimt blinket i Patricias øyne.

Hun fnyste i sitt stille sinn, 'Vel, å være Debbies kollega igjen! Og mitt nivå er høyere enn hennes. Interessant, ikke sant?'

Patricia gjorde seg kjent med sykehuset, bekreftet startdatoen sin med Lambert, og forberedte seg deretter på å dra hjem.

Da hun gikk til parkeringsplassen, så hun et kjent lite ansikt. En liten gutt strakte hals og så på noe.

Patricia tenkte, 'Han er...Charles? Å, kom igjen!'

Hun gikk sint bort og nappet ham i øret. "Charles, sa jeg ikke at du skulle bli hjemme? Hvorfor fulgte du meg likevel?"

Randys vakre lille ansikt rynket seg.

"Du..." Randy vippet hodet, sint. Men da han så Patricias ansikt, ble han forbløffet. Ulike følelser flakket i øynene hans, fra først sinne til overraskelse, deretter vantro, og til slutt ren sorg.

"Mamma," ropte Randy instinktivt.

Ingen visste hvor mange ganger han hadde sagt dette ukjente ordet, men ingen hadde noen gang svart. Fra barndommen til nå hadde han alltid misunnet de barna som hadde en mamma!

Da Patricia så Randy slik, klarte hun ikke å skjelle ham ut lenger. Hun bøyde seg ned, løftet ham opp, og blåste forsiktig på øret hans.

"Unnskyld, gjorde jeg deg vondt nå nettopp? Jeg er så lei meg," sa hun unnskyldende.

"Du...du er virkelig mammaen min?" spurte Randy forsiktig.

Selv om det var deres første møte, føltes stemmen hennes så kjent, som om han hadde hørt den utallige ganger i drømmene sine.

Patricia sukket resignert. "Hva? Kjenner du ikke igjen din egen mamma engang?"

Da han hørte dette, klarte ikke Randy å holde tårene tilbake lenger. Han klemte Patricia tett rundt halsen, og ropte gjentatte ganger, "Mamma! Mamma! Mamma..."

Det virket som om han ville rope ut all lengselen han hadde følt gjennom årene.

Patricias hjerte myknet. Hun klappet forsiktig Randy på ryggen. "Greit, slutt å gråte. Bare ikke løp avgårde neste gang."

Randy gråt en stund før han slapp Patricia.

Patricia strøk ham på det lille hodet og sa mildt, "La oss dra hjem. Jeg skal lage noe godt til deg."

Randy nikket stille.

Etter å ha satt Randy i passasjersetet, satte Patricia seg bak rattet.

Randy la hodet på skakke, ute av stand til å ta øynene fra Patricias ansikt.

Patricia sa ingenting, hun syntes bare han var veldig sjarmerende.

I mellomtiden hadde Martin sendt folk for å lete på alle stedene Randy kunne ha dratt, men de kunne fortsatt ikke finne ham. Martins ansikt ble mer og mer alvorlig.

Hans underordnede var så redde at de knapt våget å puste tungt.

Debbie kom bort for å trøste ham, "Martin, Randy vil være i orden. Han hadde ingen penger, så han kunne ikke ha gått langt. Han må være et sted rundt sykehuset."

Mens hun snakket, forbannet hun ham stille i sitt hjerte, i håp om at Randy skulle dø der ute.

Slik at når hun giftet seg med Martin i fremtiden, ville deres barn være den rettmessige arvingen.

Akkurat da kom Alan inn i all hast.

"Boss, vi sjekket all overvåkning rundt og fant endelig Randy!"

Han satte deretter en USB-pinne i datamaskinen og åpnet videoen.

Martins øyne virket enda kaldere etter å ha sett den.

Det var fordi han så Patricia!

"Martin, er det Patricia? Har hun kommet tilbake? Og hun tok Randy med seg?" Debbies øyne ble store av sjokk da hun så Patricia.

Debbie hadde aldri forventet at Patricia, som hadde vært borte i fem år, plutselig skulle komme tilbake.

Det kalde lyset i Martins øyne var skremmende. Han beordret Alan uttrykksløst, "Ring politiet!"

Alan ble målløs.

"Virkelig? Ring politiet?" spurte han nølende.

I mellomtiden ropte han i sitt hjerte, 'Men hun er fru Langley! Randys biologiske mor!'

Martin hevet et øyenbryn kaldt. "Hørte du ikke? Vil du at jeg skal si det igjen?"

Alan fikk kalde svettedråper og tok straks opp telefonen for å ringe politiet.

Debbie så på Martins strenge ansikt og provoserte med vilje, "Martin, hvorfor kom Patricia plutselig tilbake? Prøver hun å ta Randy fra deg?"

Martin stirret på skjermen og lo plutselig hånlig.

"Ta Randy? Som om hun kunne!"

Med det tok han bilnøklene og dro.

Da hun så Martin dra, var Debbie så sint at hun skalv over hele kroppen, og knyttet nevene tett.

Hun fnyste i sitt hjerte, 'Det har gått fem år, og Patricia har virkelig kommet tilbake! Prøver å vinne Martin tilbake? Ikke tale om! Spillet er bare i gang, Patricia. Vi får se!'