Fellen Ekskone

Kapittel 3

Martin hadde instinktivt lyst til å løpe etter henne for et glimt. Men etter litt ettertanke stoppet han opp og fnyste for seg selv, 'For fem år siden var Randy så syk, men Patricia forlot ham likevel og forsvant. Hvordan kan hun være tilbake nå?'

I mellomtiden lette Patricia rundt og fant endelig sin bestevenninne, Daisy Williams, på parkeringsplassen. Daisy, overstrømmende av glede, kastet seg rundt halsen på Patricia og hoppet opp og ned. "Patricia, du er endelig tilbake! Åh, jeg har ventet på deg i et helt år. Har savnet deg så mye."

Da hun så Daisy, kunne Patricia ikke holde tårene tilbake. "Jeg har savnet deg også." Uten Daisy ville hun ikke ha overlevd til i dag.

For fem år siden hadde Martin tvunget henne til å gi fra seg beinmargen sin, til tross for at hun var gravid. Hun hadde trodd at barna ikke ville overleve. Men mirakuløst nok hadde de en sterk vilje til å leve og klarte seg.

Senere hadde hun en vanskelig og for tidlig fødsel, hvor hun fødte trillinger.

Charles og Randy var gutter, og Fannie var en jente. Randy ble født med alvorlig medfødt hjertesykdom, noe som krevde betydelige medisinske utgifter. På den tiden hadde Patricia ingen penger, så hun måtte sende Randy til Martin i håp om at han ville redde Randys liv.

Samtidig, for å unngå Martin, tok hun med seg Charles og Fannie til utlandet.

Hvis det ikke hadde vært for Daisys stadige selskap og støtte gjennom de tøffeste tre første årene i utlandet, ville ikke Patricia ha klart det.

Daisy slapp Patricia og spurte forventningsfullt, "Denne gangen, kommer du ikke til å dra igjen, sant?"

Patricia nølte, "Ikke sikker. Jeg kom tilbake for å behandle Randys hjertesykdom. Alt avhenger av hans bedring."

Daisy spurte nysgjerrig, "Vet Martin at hjertespesialisten han har ansatt for dyre penger er deg?"

Patricias ansikt ble kaldt når hun tenkte på fortiden. Hun forestilte seg Martins mulige reaksjon når han oppdaget sannheten, og hun følte et snev av forventning. Så svarte hun med et smil, "Nei! Men det vil han snart."

Daisy spurte ikke mer. Hun bøyde seg ned, tok Charles' og Fannies små ansikter i hendene og kysset dem. "Åh, mine kjære, endelig får jeg se dere! Kom, la oss dra og spise noe godt."

Med det la hun bagasjen deres i bagasjerommet og kjørte avgårde.

Etter lunsj tok Daisy med seg Patricia, Charles og Fannie til Harbor View Apartments.

Da hun så det kjente huset, den eneste arven hun hadde igjen etter moren, kunne Patricia ikke unngå å felle noen tårer igjen. Samtidig ble hennes hat mot Martin også dypere.

Patricia tok seg raskt sammen, satte seg på huk og klappet Charles' og Fannies små hoder, og ga dem en bekymret påminnelse. "Charles, Fannie, jeg må dra til sykehuset for jobb. Dere to blir hjemme, okei? Daisy blir hos dere."

"Jada, jada. Vi skjønner det! Du kan dra nå! Ikke kom for sent på din første dag eller gi et dårlig inntrykk hos sjefen din," sa Charles og vinket med hånden som en liten gentleman.

Patricia klappet kjærlig Charles på nesen.

Så sa hun til Daisy, "Daisy, hjelp meg å passe på dem. Jeg kommer snart tilbake."

Daisy klappet seg på brystet som forsikring. "Bare overlat dem til meg."

Så dro Patricia, beroliget av Daisys løfte.

Så snart hun dro, rullet Charles lurt med øynene og ga Fannie et blikk.

Fannie fanget hintet og blunket tilbake.

Etter å ha kommunisert stille og bekreftet planen sin, gjespet Charles med vilje. "Daisy, jeg er så trøtt. Må ta en lur nå. Du kan leke med Fannie."

Daisy, intetanende, tok Charles med til soverommet. Etter å ha forsikret seg om at han lå i sengen, forlot hun rommet stille og lukket døren.

Utenfor rommet grep Fannie Daisys hånd og ba, "Daisy, kan vi dra til supermarkedet? Jeg vil kjøpe noe nå!"

"Supermarkedet? Nå? Hva med Charles?" Daisy kastet et instinktivt blikk mot soverommet, litt bekymret.

Da hun så bekymringen hennes, sa Fannie ertende, "Han er en sovedukke. Innen han våkner, er vi allerede tilbake! Ikke bekymre deg, ingenting vil skje."

Så, redd for at Daisy ikke ville gå med på det, begynte hun å være søt. "Daisy, du sa nettopp at du skulle kjøpe litt godteri til meg."

Uimotståelig for hennes søthet, nikket Daisy i enighet.

Kort tid etter at de dro, åpnet døren til soverommet seg.

Charles kikket ut. Etter å ha bekreftet at de var borte, steg han forsiktig ut, hengte ryggsekken over skulderen, tok på seg en baseballcap og maske, og tok en taxi ved porten til boligområdet, på vei til Sunset Bay Hospital.

Patricia hadde bedt dem bli hjemme, men Charles hadde sin egen plan...

Han hadde hørt at broren hans, Randy, var på Sunset Bay Hospital. Han måtte se Randy!