Kapittel 7
Getty sukket frustrert og vendte hodet bort fra ham.
En sikkerhetsvakt kom bort med overvåkningsopptak og ga dem til Alexander. "Her er overvåkningsopptakene, sir."
Da Alexander så på opptakene, mørknet ansiktet hans umiddelbart. Han hadde vært på Quinns arbeidsplass før og kjente til Abigail, sammen med hennes andre skjulte identitet. Men han så ikke Quinn i opptakene.
Han kastet nettbrettet på bordet og sa til Getty: "Jeg tar deg til sykehuset."
Getty, enda mer opprørt over hans manglende reaksjon, svarte: "Jeg vil ikke! La benet mitt brekke; i det minste slipper jeg å høre folk kalle meg en hore hver gang jeg går ut."
Alexander insisterte: "Slutt å være sta; vi skal til sykehuset."
"Jeg vil ikke!"
Alexander løftet henne opp og gikk ut.
Quinn satt bak Abigail, regnet skylte over ansiktet hennes. Hun holdt forsiktig rundt Abigails midje.
Til tross for det kalde regnet, føltes Abigails rygg varm.
Hun ønsket å takke Abigail, men kunne ikke snakke.
I tjuetre år, bortsett fra Ulysses og Alexander, var Abigail den første som sto opp for henne.
Abigail stanset, så ned på hånden på midjen sin og sukket stille. I dette iskalde regnet, som falt på Abigails rygg, føltes det varmt. Det var ikke regn; det var Quinns tårer! Hun gråt, endelig lot hun seg selv slippe løs i regnet.
Abigail dro ikke tilbake til kafeen, men kjørte Quinn hjem til seg.
Etter at de kom frem, gikk Abigail av sykkelen, fulgte Quinn til døren, tok av Quinn hjelmen og glatt ut det våte håret hennes.
"Skift klær; ikke bli forkjølet. Han bryr seg ikke om du blir syk!!"
Quinn nikket og signerte, "Vent et øyeblikk."
Etter å ha sagt det, løp Quinn inn og kom tilbake med en paraply.
Hun rakte paraplyen til Abigail.
Opprinnelig motvillig til å ta imot, aksepterte Abigail til slutt paraplyen, da hun ikke ville skuffe Quinns vennlige gest.
Abigail smilte og sa, "Greit, jeg tar paraplyen. Gå inn raskt!"
Quinn nølte, som om hun ville se henne dra.
"Kan ikke gjøre noe med deg." Abigail åpnet paraplyen, holdt den over skulderen, satte seg på motorsykkelen og dro grasiøst.
Stemmen hennes ekko fra regnet, "Jeg drar nå!"
Quinn så henne forsvinne i det fjerne, et smil lekte på leppene hennes. Hvis Alexander hadde vært der, ville han ha lagt merke til at smilet hennes i det øyeblikket var annerledes og mer ekte.
Quinn nøs. Hun tok en varm dusj og tok litt kald medisin, men hun følte seg fortsatt svimmel.
Da hun tok temperaturen, viste den 39,4 grader Celsius. Hun hadde feber.
Etter å ha tatt noe febernedsettende medisin, la hun seg ned og sovnet.
Da Quinn våknet, oppdaget hun at noen satt ved sengen hennes. I det dunkle rommet trodde hun at hun hallusinerte.
Hun gned øynene og skrudde på lyset.
Til hennes overraskelse var det Alexander som satt der, med bena krysset, iført en svart skjorte med åpen krage, oppbrettede ermer som avslørte de sterke underarmene hans, og en diskret og dyr klokke på håndleddet, som viste hans prestisjefylte status.
Hans strenge blikk møtte Quinns, ansiktet hans var uten følelser. "Du sov godt."
Quinn knelte på sengen og tegnspråket unnskyldende, "Jeg forsov meg. Har du spist?"
Ignorerende spørsmålet hennes, sa Alexander, "Ikke jobb på kaffebaren mer!"
Quinn ble overrasket og tegnspråket, "Hvorfor?"
"Abigail har en dårlig innflytelse. Du vil bli ledet på avveie. Du skal ikke tilbake. Jeg finner deg en ny jobb."
Quinn pleide vanligvis å gjøre som han sa, men denne gangen gjorde hun det ikke.
Quinn tegnspråket, "Jeg liker meg der. Jeg vil fortsette å jobbe der."
"Jeg sa at du ikke får lov!" Tonen hans ble kald, blikket gjennomtrengende.
Quinn bet seg i leppen og stirret tilbake på ham direkte.
For første gang våget hun å møte blikket hans slik.
Quinn tegnspråket, "Er det på grunn av det som skjedde på firmaet?"
"Hvordan våger du å nevne firmaet? Hvem tok med Abigail dit?" Alexanders øyne smalnet. Quinn senket blikket, uten å gi noen forklaring, bare sta tegnspråket, "Jeg vil jobbe der!"
"Våger du å prøve?" Alexanders stemme var fylt med sinne.
Quinn forble stille, og Alexander reiste seg, gikk ut av soverommet.
Da han nådde døren, snudde han seg mot Quinn. "Ikke la meg fange deg sammen med den Abigail igjen!"
Med det, gikk han uten å se seg tilbake.
Følte seg ekstremt svimmel, Quinn rørte ved pannen sin, fortsatt varm, pusten hennes føltes til og med varm.
Ristende på hodet, kom hun raskt ut av sengen, barbeint, og fulgte etter ham ned trappen. Ved trappen grep hun tak i kanten av Alexanders skjorte.
Alexander stoppet, snudde seg for å se på henne. "Hva gjør du nå?"
Quinn presset leppene sammen, stirret på ham et langt øyeblikk før hun tilsynelatende bestemte seg og slapp skjorten hans.
Hun gikk forbi ham og bort til sofaen i stuen, bøyde seg ned for å åpne en skuff.
Følgende etter henne, så Alexander en skilsmisseavtale ligge rolig i skuffen!
Denne skilsmisseavtalen hadde vært der en stund, uoppdaget av Alexander.
Han hadde ikke engang åpnet denne skuffen før.
Han så på Quinn i sjokk og forvirring.
Quinn stirret tilbake på ham alvorlig. Selv om hun ikke snakket, var alt hun ville si i øynene hennes:
La oss skilles!
(Jeg anbefaler på det sterkeste en fengslende bok som jeg ikke klarte å legge fra meg på tre dager og netter. Den er utrolig engasjerende og et must-read. Tittelen på boken er "Enkel skilsmisse, vanskelig gjenforening." Du kan finne den ved å søke etter den i søkefeltet.
Her er synopsis av boken:
Min mann forelsket seg i en annen kvinne og ønsket skilsmisse. Jeg gikk med på det.
Å bli skilt var enkelt, men å bli sammen igjen vil ikke være så enkelt.
Etter skilsmissen oppdaget eksmannen min at jeg er datteren til en rik familie. Han forelsket seg i meg igjen og til og med knelte ned for å be meg gifte meg med ham igjen.
Til dette hadde jeg bare ett ord: "Forsvinn!")