Kapittel 7Den farlige mannen kjøpte meg
Ivery Clark POV
50 millioner dollar?
Blikket mitt landet på mannen som hadde budt. Han var minst 1.90 meter eller høyere. Han hadde på seg en dyr dress som passet perfekt til kroppen hans. Han så ut som om han trente mye.
Men jeg kunne ikke se ansiktet hans på grunn av maskerade masken. Men hvem ville by på en kvinne for 50 millioner dollar!?
Med mindre han er en stor fisk. For å by 50 millioner dollar var ikke vanlig.
Jeg var for forvirret til å kunne snakke. Øynene mine møtte mannen som kjøpte meg, og han stirret rett gjennom sjelen min.
Angsten overveldet meg og kroppen min som en pest, korrumperte meg fra innsiden og ut. Noe ved ham ga meg en kraftig, farlig følelse. Han virket som dårlig nytt for meg, som ville ta alt fra meg før eller siden.
Det var ingen lyd, rommet var pinlig stille. Ingen andre utfordret hans bud. Kortene deres var lagt ned.
Som om mange fryktet mannen.
Hvem er han? Hvorfor ser alle redde ut?
Konferansieren slo hammeren ned. "Femti millioner til herren bakerst. Gratulerer. Denne skjønnheten er din."
Disse ordene beseglet min skjebne.
På et sekund grep vakten meg i armen og dro meg ned fra scenen. Så satte han en svart sekk over hodet mitt, og jeg kunne ikke se noe. Men jeg hadde fortsatt på meg kjolen og perlekjedet de hadde satt på meg.
Fingrene mine skalv som bare det. Jeg kunne bare ikke tro hva som nettopp hadde skjedd. Var dette virkelig?
Jeg var offisielt solgt til en mann. Jeg var faen meg solgt til en mann jeg aldri hadde kjent eller møtt. Jeg vet ikke engang hvordan livet mitt vil se ut i morgen tidlig.
Er ikke skjebnen for grusom mot meg?
Denne håndgripelige frykten spiser meg opp uten et snev av håp eller frelse igjen i meg. Jeg måtte vente på undergangen, en mye verre situasjon enn noen kan forestille seg.
Jeg kunne ikke se noe i det hele tatt. Jeg slapp ut en høy hulken jeg hadde holdt tilbake lenge. Jeg følte et par håndjern på håndleddene mine, og jeg ble dratt til et sted jeg ikke hadde peiling på.
"Gå inn..." Vakten som holdt armen min dyttet meg inn, og jeg visste at det var en bil eller med mye større plass som en limo. Jeg ble dumpet i baksetet.
"Vent...til mesteren kommer. Ikke skrik eller lag noen lyd. Du vil ikke gjøre mesteren din sint...." Vakten hveste til meg, og jeg kunne føle et skarpt objekt mot halsen min.
Mester....
Mannen som kjøpte meg skulle bli min mester. Jeg vet ikke engang hva slags person han er.
Hvis jeg ba ham om å la meg gå, ville han la meg gå? Hvis jeg bønnfalt ham om ikke å skade meg, ville han lytte?
Men måten han stirret på meg... han var ikke typen som ville ønske å skjemme bort en vakker kvinne. Han virket ikke som noen som ville vise frem kvinnen han kjøpte på en middagsselskap, eller kjøpe dyre kjoler og smykker til meg.
Det var noe forstyrret ved ham. Øynene hans lovet ingenting annet enn å torturere meg på alle mulige måter jeg kunne forestille meg.
Flere tårer falt ned, og jeg kunne ikke klare å holde meg rolig. Alt var ødelagt i livet mitt. Jeg prøvde å vri meg, men håndjernene bet i huden min.
Jeg var tapt i en tankestrøm da jeg plutselig følte at bildøren åpnet seg. Jeg rykket tilbake i skrekk, forventet det verste.
"H..Hvem...hvem er det?" Jeg freaket ut. Men det var ingen respons. Bare forstyrret stillhet.
Så følte jeg noen komme inn i baksetet, og jeg kunne merke at atmosfærens temperatur plutselig falt flere grader.
"Ha en god dag, sir." Jeg hørte en vakt si, og så startet bilmotoren, og jeg kunne føle at den bokstavelig talt beveget seg.
En ren rå frykt krøp inn i blodet mitt. Han var her, var han ikke?
Personen som kjøpte meg.
Jeg kunne føle mannens kroppsvarme stråle over, det var som varm lava som lammet sansene mine. Jeg prøvde å skyve meg lenger bort, men det var ikke mer plass igjen.
Jeg var fast her. Med dette monsteret.
Panikk spredte seg gjennom årene mine. Jeg kjempet over setet, prøvde å finne en måte å rømme på. Jeg kunne ikke holde meg rolig. Jeg kunne like gjerne dø ved å hoppe ut av en kjørende bil, det er bedre enn å være bundet til dette monsteret. Jeg prøvde å sparke vinduet med hælene jeg hadde på meg.
Jeg fortsatte slik i en halvtime eller mer.
Men så rykket jeg til da jeg hørte en hes latter. Den kom fra mannen som hadde kjøpt meg. Han måtte ha funnet mine anstrengelser underholdende. Han nyter å se min elendighet, min hjelpeløshet.
For en grusom, syk jævel.
"Du er virkelig en hissig liten sak. Du kjemper godt." Han snakket endelig, og jeg stivnet et øyeblikk. Stemmen hans var like grusom som han var under auksjonen. Stemmen til djevelen som ville rote frem den dypeste frykten i deg.
Men hvorfor føles det som om jeg har hørt denne stemmen før?
"Ingen jente våget å si et ord eller to på scenen, men du underholdt meg mye." Han lo og fortsatte.
"Det var for godt til å være sant. En sint vakker kvinne med perfekte trekk som roper til andre menn, menn som kunne drepe deg på et sekund... Jeg har aldri vært så opphisset i hele mitt liv."
Hva?
"Jeg har aldri vært så opphisset før jeg møtte deg, Ivery." Han lo djevelsk, og jeg var totalt frastøtt av ordene hans.
Dette var ille. Veldig ille. Han er mentalt syk. Mine skrik og anstrengelser vekker ham? Er han en sadist?
Mitt hat mot ham økte ti ganger. Jeg har blitt fanget i nettet til en psykopat.
"Kanskje det var verdt å sette i gang en leteaksjon etter deg." Han snakket dypt, og tok meg på senga.
Leteaksjon? Han lette etter meg? Men jeg tror ikke jeg har møtt ham før. Har jeg møtt ham før?
Hvordan havnet jeg i radaren til en følelsesløs psykopat som ham?
Herregud, dette er ille.
Jeg prøvde å vri meg som om livet mitt avhang av det, men det var til ingen nytte. Håndjernene på hendene mine skadet håndleddene mine, og jeg var kortpustet.
Så plutselig følte jeg et sterkt grep på armen min som ristet meg.
"Hold deg i ro hvis du ikke vil at jeg skal brekke nakken din, ma bella." Ryggraden min ble stiv og en skjelving gikk nedover ryggen min da jeg følte ham bare en tomme fra ansiktet mitt.
Han er for nærme.
Jeg kunne føle trusselen i stemmen hans, hans aura, hans kroppvarme, alt ved ham. Han var en djevel i menneskelig form som hadde kommet for å ende meg.
Grepet hans var så sterkt at han kunne ha knekt hendene mine i to hvis han ville. Jeg kunne ikke bevege meg en tomme, jeg våget ikke å gjøre noe.
Fordi jeg ikke vet hva denne psykopaten kan gjøre med meg neste gang.
"Du har ingen anelse om hvor mye jeg har lett etter deg. Men du har virkelig et underholdende liv, Ivery." Han hvisket i øret mitt, og fikk meg til å skjelve enda mer.
"Prøvde å dra på en solotur, rotet med feil mann du ikke burde ha rotet med og så bli kidnappet og solgt på en auksjon ut av det blå, det var et så tilfredsstillende syn å se." Han lo hånlig, og fyrte opp mer hat i meg.
Rotet med feil mann?
Vent, når jeg tenker over det, er han...
Plutselig ble sekken som var på hodet mitt løftet, og jeg blinket med øynene da lyset traff irisen min, nesten blendet meg.
Så møtte øynene mine de jeg ønsket å unngå mest. Mannen jeg hadde sparket i skrittet i loungen!
Hvordan fant han meg?
Plutselig stoppet bilen og døren åpnet seg.
"Mr. Valerie. Velkommen tilbake. Alt er klart som du ba om."
"V..Valerie...?" Jeg så forvirret på mannen som sto foran meg.
"Sì, vår herre er Alrigo Valerie King." Mannen svarte meg.
Al...Alrigo Valerie King?
Ansiktet mitt ble blekt da jeg hørte navnet. Jeg kjenner klart til dette navnet, det er overalt i aviser og media. Han var en av verdens ledende forretningsmenn.
Så mye som han var mektig og rik, var han skremmende. Det går mange rykter om ham. Et som skremmer livet av meg er at han driver en dødelig virksomhet med våpen og narkotika, i forbindelse med veldig farlige kriminelle.
Kort sagt, mafiaen.
"Lenge siden sist, ma bella." Han avslørte i en kald tone, og fikk ryggraden min til å fryse. Stemmen som kom ut av munnen hans var rent sadistisk og vridd.
Faen, hva har jeg rotet meg opp i?